404-barna: Evig frykt

Skeiv Ungdoms kampanje for 404-barna i Russland fortsetter under hele Sotsji OL. – Jeg kommer ikke til å fortelle dere noe veldig uvanlig. Men jeg hadde lyst til å fortelle det til noen, skriver en 14 år gammel ungdom fra Russland. Jeg kan ikke si sikkert hva slags legning jeg har. Jeg forstår det ikke helt selv ennå. Jeg har likt både jenter og gutter. Men jeg er mer kresen overfor jenter. Jeg vet ikke hvorfor jeg liker noen jenter mer enn andre, men jeg føler det på meg på en eller annen måte. Jeg har ingen favoritt-type. Det er to jenter jeg har likt, og de er den rake motsetning av hverandre. Jeg kan ikke fortelle om mine følelser eller tanker til noen. Alle mine venner og bekjente omkring meg er homofobe. Når jeg forsøker å føre samtalen inn på homofile eller lesbiske med bestevenninna mi, får jeg straks høre noe sånt som "æsj, hvordan går det an?!" Og på grunn av det passer jeg på å holde munnen lukket når det gjelder meg selv. Virtuelt er alt enklere. Jeg snakker med andre slike som meg, vi forteller om oss selv og bare har det ålreit sammen. Kanskje er dette bare en periode i livet mitt. For jeg er jo bare 14. Eller kanskje er det hele livet mitt. Jeg tror likevel at jeg er bifil. Men å tenke på det gir meg en rar følelse. På skolen er jeg selv uten dette litt utafor. Fordi jeg skiller meg ut. Med min stil og utseendet. Med farget hår og klærne. Og i tillegg så er det også dette. Jeg har alltid vært imot å late som. I enhver situasjon bør man være seg selv, men likevel prøver jeg foreløpig å ikke røpe meg, for det kan gå ut over meg selv. Det er vanskelig å skjule alt dette. Og det er heller ikke mulig å vise det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er med dere, alle sammen. Husk at uansett hva som skjer så må dere ikke fortvile. Dere er ikke alene. Og jeg er ikke alene. Takk for oppmerksomheten.

Brev nr. 2 fra samme person:

I dag, ja for bare en halvtime siden, fortalte jeg om min legning til en klassekamerat. Han er en helt ålreit gutt, og han lovet å holde på hemmeligheten. Jeg spurte ham: "Det du tenker på nå, er æsj, ikke sant?" Han sa ja, og sa at jeg ikke måtte ta meg nær av det. Jeg tok meg heller ikke nær av det. Men saken er at jeg er veldig bekymret nå som jeg har fortalt det. Jeg føler panikk inni meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Set er svært sjelden jeg har likt jenter. Og jeg tier stille om det. Ingen i den reelle verden vet om meg. Dvs. visste om meg. Og så ble jeg kjent med Vlada. Det er store avstander mellom oss, flere tidssoner. Vi vet ikke så mye om hverandre. Men jeg elsker henne, så mye som det går an å elske noen når man er 14 ... Nå har jeg krøpet sammen i kroken, jeg har tårer i øynene. Jeg er redd. Redd for at noen skal få vite det. Da kommer alle på skolen til å vite det. Erting, skitne rykter. Nei, det er ikke det som er det verste. Men de kan komme til å bruke fysisk makt. Jeg er alene, og de er mange. Jeg vil ikke kunne forsvare meg. Jeg er så redd for å bli offer for homofobi! Ingen vil komme til å forsvare meg. Jeg bor utenfor byen. I tettstedet vårt kjenner alle hverandre. Dere forestiller dere hva som kommer til å skje? Foreldrene mine kommer til å henge meg! Jeg har så lyst til å reise bort. Langt vekk og for alltid. Jeg har ikke lyst til å komme tilbake. Snart er det morgen, og jeg skal på skolen. Og jeg er så redd. Kjære 404-barna, jeg er med dere. Ikke fortell til folk dere ikke kan stole på. Det kan slå tilbake på dere. Uten underskrift, 14 år.

Les mer om Skeiv Ungdoms kampanje:

De (u)synlige barna