Abels fabel
Hun er mer enn gjennomsnittelig opptatt av gravemaskiner, anleggskraner, rust og olje. Historiene i Jannik Abels bilder forteller om byen som hennes generasjons natur. Et av Jannik Abels nyeste bilder er plassert midlertidig på en gammel kjøpmannsdisk. Motivet er i svart-hvitt og gråtoner og viser en jordklode av gravemaskiner. – Jeg er veldig opptatt av gravemaskiner. De er mitt hovedsymbol. De symboliserer fortida som de river ned, og framtida som de bygger opp. Bildet handler om at det for første gang i verdenshistorien nå bor flere mennesker i byer enn på landet. Mens dyr vandrer mot beite og vann, vandrer vi mennesker mot de områdene som er dyrest og mest forurenset, sier Abel. Torsdag 1. november åpnet utstillingen «News Letter» i Oslo med 20 arbeider som viser anleggskraner og bykjernens mange detaljer, rust og olje. Utstillingen dreier seg rundt temaet kunst som nyheter. Om hvordan mediene har gått fra fakta til mening, og kunst har gått fra billedlig skjønnhet til fakta. Byen med sine industrielle landskaper er uunnværlig i Abels kunst. I 2007 fikk hun Statens Kunststipend for kunstformen Street Art, og Jannik Abel regnes som en pionér for fenomenet i Norge. – Da jeg kom hjem fra San Francisco ville jeg si «Hei Norge. Det finnes kunst i gatene». Jeg lagde flere «Warning Signs», for jeg oppdaget at få visste hva Street Art var. «There might be art in the streets that you are unaware of», var det første. Senere kom «There might be hopes in the streets you are unaware of». Dette siste nådde ut til mange som kunst tidligere ikke betydde noe for. Akkurat det er viktig for meg. Avhopperen
Skiltene hennes har blitt stilt ut på Oslo S og i flere av landets største byer. Hun har nå hatt over ti separatutstillinger og deltatt i mer en dobbelt så mange kollektivutstillinger. Nå har hun valgt en litt ny retning. Abel arbeider med forskjellige teknikker. Både silketrykk og litografi, foto, maleri og collage. I studioet hennes på Bjølsen i Oslo ligger resirkulert avispapir, lerreter, silketrykk, pensler og spaybokser, og Abel snakker nå om Street Art i fortid. – Street Art har gått fra å være «Fuck you» til å bli «See what I can do». Kunstformen har blitt show- off og kommersialisert, så jeg har hoppet av. Nå holder jeg på med Land Art, sier Abel og forklarer at dette er mye av det samme, men at det er en eldre kunstform. Her brukes ting fra naturen, som olje, aske, voks, metall, asfalt, lim, kull og rust. Jannik Abel (39) er femte generasjon osloborger og en av etterkommerne til firmaet Abel kunsthandel som ble grunnlagt i 1864. Hun hadde sin første separatutstilling i 1998. Den gangen ved AAC Fine Art Gallery i San Francisco, storbyen hun hadde reist til for å begynne på fotoutdanning. Som sin bestefar og oldefar var hun interessert i foto. – Men det var slitsomt å forholde seg til hva andre sa at jeg skulle ta bilde av og til et marked. Jeg var ikke interessert i å jobbe for andre enn meg selv, sier Abel som begynte å male i stedet. Den gangen ikke bare på lerret, men også på selve byen. Stoppet av FBI
Utøverne innen Street Art er ofte anonyme, ifølge Wikipedia, og gatekunst blir beskrevet som visuell kunst oppført i offentlige rom, ofte ulovlig. – Spurte du alltid om lov?– Nei, jeg tok en risk. Jeg har blitt stoppet av FBI og politiet da jeg tok bilder av det jeg har gjort, men ikke i selve handlingen. – Hvor er den rebellen nå?– Nei, ja.. godt spørsmål, jeg var lokal rebell en stund. Og jeg sier fremdeles ifra, men det var noe umodent i akkurat det, og jeg vet ikke om jeg er så opprørsk lenger. Likevel går jeg imot det jeg mener jeg trenger å gå imot. «Paint it Your Fucking self» er tittelen på et av mine bilder, og det er en reaksjon på press. Det er for lett å kritisere og vanskelig å skape. – Så du den gangen for deg det livet du har nå?– Jeg har aldri planlagt så mye, men tatt livet slik det kommer. I min verden er det egentlig veldig få regler. Slik har det alltid vært. Etter å ha jobbet med kunst i gatene i over 15 år, hadde hun sin jubileumsutstilling «I Want Out» på Tou Scene i Stavanger i fjor. Veggmalerier, kunst og installasjoner tok utgangspunktet i Street Art-kulturen. – Mange var innom, og på åpningen gråt flere av mine nærmeste. Jeg skjønte ikke først hvorfor, men jeg traff dem på et annet sted enn de andre besøkende. De så gjennom mange av mine tøffe fasadebilder, og galleristen sa at jeg hadde gitt ensomheten et visuelt språk. Det var fint å høre. Jeg har også laget en dokumentarfim om arbeidet mitt, og jeg har et hjertesukk i den filmen: «Det er rart at en jobb som består i å dokumentere en samtid full av mennesker, skulle være så ensom». Forvirrete blikk
Abel tror det at hun er skeiv har forsterket opplevelsen hennes av stå utenfor og å føle seg annerledes. – Det har vært mye av mitt perspektiv. Jeg er mye, både datter, søster, kjæreste, skeiv, norsk og så videre, men det å være skeiv, har forsterket følelsen av utenforskap, av å bli sett på som annerledes. Jeg er en guttejente, og jeg begynte med Street Art fordi jeg ikke orket å se folk inn i øynene lenger. Jeg fikk så mange forvirrete blikk, så jeg beskyttet meg mot feedbacken jeg fikk fra andre. Jeg begynte å se ned, og jeg startet å samle på ting, og så kikket jeg mer rundt meg. Da så jeg klistremerker, symboler, skrift og bilder. Jeg så at dette var det samme i flere byer. – Har blikkene fra andre endret seg?– Ja, jo mer åpen jeg blir, jo mer åpenhet blir jeg møtt med. Så jeg har i hvert fall forandret meg, selv om jeg er like tøff ennå. Jeg trenger mye tid alene til å skape, men kjæresten min bor bare to minutter unna. Hun er yogalærer og trenger også tid til å trene, praktisere og være for seg selv. Vi har stor forståelse for hverandres behov. Rebusløp og tomflsker
I 2006 ble Stipendet opprettet. Det er Norges eneste som absolutt alle er kvalifisert for å søke på. Stipendet deler ut penger til en person eller gruppe hvert tredje år. – Kriteriene for å få kunststipend er vanligvis veldig smale, og du må fortelle nøyaktig hva pengene skal brukes til. Jeg ville lage et annerledes stipend, forteller Abel som sitter i stipendkomiteen sammen med fire andre. De vurderer nå over 70 søkere, og den eller de som får stipendpengene, kan bruke dem til akkurat hva de selv vil. 25. november deles pengene ut. Det forrige stipendet var på 116.000 kroner. Pengene samler de inn på ulike arrangementer som seminarrekken Think & Talk, rebusløp og ved et tomflaskeprosjekt. – På Think & Talk snakker vi om verdier. Jeg har tre grunnverdier: Mot, toleranse og ærlighet. Mot for meg er bevegelse. Ordet «mot» blir «tom» baklengs, og det er den følelsen jeg sitter igjen med hvis jeg ikke er modig. «News letters» åpner på Kunstverket Galleri i Kirkegata 5 i Oslo 1. november
