– For det første synes jeg det er rørende med entusiasmen, og så blir jeg jo smigret. Selvfølgelig blir jeg det!
«Inger Lise ♥ 70-tallet» hadde premiere på Edderkoppen Teater i Oslo torsdag 7. oktober, men homofile har lenge dyrket «sin» Inger Lise Rypdal. Og Norges første popstjerne har ingenting imot å være et homoikon.

Middelaldrende homoer av alle kjønn kommer med bunker av gamle Inger Lise-plater og ber om autografer, og det oppstår omentrent hysteriske tilstander når hun stikker innom Skeive dager. Selv synes hun ikke det er så rart.

– Nei, egentlig ikke. Det er hyggelig og jeg tenker ærlig talt ikke så mye på legning. I min bransje er det nærmest ikke noe tema – og slik har det vært siden jeg begynte på 60-tallet. Jeg var vant til alt som var annerledes, jeg reiste på ferie til Gambia i 1970 – det var slett ikke vanlig for ei jente fra Toten. Du vet, jeg har jo røttene mine i svart musikk, og det var ikke så mange som hadde sett svarte i Norge da vi begynte. Vi spilte på Club 7, Earl Wilson var vel den eneste svarte popsangeren og mange kom bare for å se på han som en slags attraksjon. Så sånn sett har jeg alltid funnet det uvanlige ganske vanlig.

 

Mange slags kjærlighet

I popmusikken finnes det utallige definisjoner på hva et homoikon er. Begrepet innebærer en udefinerbar blanding av stemme, ustråling, musikk og tekst. Inger Lise har alltid vært opptatt av tekst, selv på de letteste popslagerne.

– Du må neste tro på historien i teksten, for det skal være en historie. Og tro meg, jeg har prøvd å synge tekster jeg ikke likte, og det gikk ikke. Samtidig er jeg kresen på hvem jeg jobber med og har alltid vært interessert i helheten, det tror jeg publikum merker uansett legning.

– Gutta dyrket deg kanskje mest som ikon, mens utallige jenter ble forelsket i deg?
– Så fint! Man kan ikke bestemme hvem man forelsker seg i. Jeg synes ikke det er noe rart, og jeg skjønner at et nært vennskap kan utvikle seg til noe annet. Vi er alle mennesker og jeg mener at det ikke finnes noe forskjell i kjærligheten, der er vi alle like. Samtidig er det mange slags kjærlighet, men den innerste, den fineste følelsen er den samme. Bortsett fra selve akten, kan jeg ikke se noen forskjell.

Inger Lise er en av ytterst få nordmenn som et helt folk kjenner bare på fornavnet. Hun debuterte med singelen «Get Closer» med gruppa Wentzel i 1968. Dette var soul, men det store gjennombruddet kom senere samme år. «Romeo og Julie» toppet listene i Norge og Sverige på de respektive språk – samtidig. Som 20-åring ble hun superstjerne over natta.

 

Den sterke kvinnen

Hun har herjet hitlistene i hvert tiår siden 60-tallet, hun har alltid overrasket og gått nye veier, stort sett spilt for utsolgte hus og har imponert på film og scene i flere land. Leter man etter en rød tråd i denne formidable karrieren, må det bli som Den sterke kvinnen. Tråden går fra den teite popslageren «Søndag mandag tirsdag» der jenta gjør det slutt og ser fream til ukedagene befriende alene, til kirkespillet «Kvinnen ved brønnen» – om Bibelens kvinner, fra hennes sjelsettende tolkning i Piaf til filmmusikalen «Ungen», monologen «Æille menneska mine», som kronprinsesse Sonja (!) på revyscenen til makeløse Prøysen-tolkninger, via Jaques Brel, Brecht/Weill og Stephen Sondheim til soulgjengen i Chipahua.

Dermed er det lettere å si hva Inger Lise IKKE og har gjort, og det er jodling og «Den glade enke«. Selv i «Romeo og Julie» er hun den sterke jenta som har orden på tellekantene.

– Jeg var på haiketur sammen med en venninne i Sverige. Dette var jo før mobil og internett. Du vet sånn; «ringe sentralen og si at du vil prate med fru Andersen». Vi visste ingenting, og da vi kom hjem var «Romeo og Julie» nummer én på listene. Jeg ble overrasket, for vi hadde bare prøvd oss fram og stilmessig var den temmelig langt fra den musikken jeg drev med. Men jeg likte den.

 

Kristenliv på Lena

Det hun prøvde seg fram til var en popteknisk revolusjon der hun sang tostemt med seg selv – noe Abba jobbet med på samme tid og gjorde til sitt varemerke.

– Vi hadde fått et lydbånd med ferdig innspilt musikk fra Vest-Tyskland, også sang jeg oppå.

Abbas manager, Stikkan Anderson, skrev den svenske teksten produsert på samme måte. «Romeo og Julie» lå ufattelige 25 uker på VG-lista. Om den var populær, var den bare et stillferdig preludium til «Fru Johnsen» som toppet VG-lista i hele ni uker på rad. Terje Mosnes’ gjendiktning av Harper Valley PTA var et oppgjør med dobbeltmoral og hykleri i kristenlivet på Vestlandet. Den ble et ramaskrik av dimensjoner, forbudt på NRK, platepressene gikk for fullt og landet kunne ikke få nok. Samtidig var det få som ante at Inger Lise visste hva hun sang om.
– Jeg er jo oppvokst i Filadelfiamenigheten på Lena som var åpen og inkluderende. Mormoren min, Camilla Kjelstad, drev Kjelstad Bakeri og i kafeen var det møter. Far spilte trekkspill og spilte også mye jazz i egen gruppe på Grand Hotel på Gjøvik. Mor sang i menigheten. De levde aldri av musikken, men drev med den på si. De støttet alltid opp om hva jeg gjorde, de likte ikke alt, men det var heller ikke poenget. Da mormor ble spurt om at barnebarnet hennes sang «Fru Johnsen», tok hun det alltid med et smil.

 

Klinte på fjernsyn

Smilet er heller aldri langt unna hos Inger Lise, omkranset med det vakreste broderi av smilerynker. (Nei, gutter, glem sladringen nå, her er det gode gener og naturen som gjelder!). Og øynene får et merkelig fargespill når hun snakker om sine nærmeste; lillesøsteren Maj Britt, foreldrene, sønnene og eks-mannen Terje.

– Maj Britt og jeg har alltid vært nære, og vi er kommet nærmere hverandre nå etter at mor døde. Klart det var stas med storesøster som var popstjerne. Hun var med meg inn til Oslo og fikk gå på restaurant, Steen & Strøm og greier, og hun fikk lov til å gå berserk i klesskapet mitt. Er det ikke det storesøstre er til? Mor og far var klare på at nå hadde de lært meg alt de kunne, nå fikk jeg klare meg selv. Jeg fikk ikke ta bussen alene til Gjøvik før jeg var fylt seksten, og det var ikke snakk om å være ute om kveldene før jeg var konfirmert. Sånt tar du med deg videre i livet.

Oppdragelsen sto i sterk kontrast til Inger Lises popstjerneliv. Sammen med kjæresten Terje Rypdal var de datidens Beckhams. De klinte på fjernsyn og var de kuleste i landet. Inger Lise- og Terje-frisyrer ble obligatorisk for alle frisører og hva enn Inger Lise hadde på seg, ble det øyeblikkelig mote. Hun var definitivt nasjonens «enfant terrible», en løpsk levende syndens bule med så mye øyesverte at folk ikke trodde hva de så.

 

Treff på treff

Ekteskapet tok slutt da sønnene var seks og tolv år og de har alle et nært forhold i dag.
– Vi har alltid fulgt hverandre og da vi jobbet sammen var det aldri som mann-kone, men som to musikere. Marius er blitt musiker, jobber sammen med faren og mange andre og gjør mye fint, og Daniel er revisor. Jeg anbefaler å ha en revisor i familien!

Familien er nært knyttet og følger hverandre. Denne høsten er Maj Britt i publikum og er nervøs på Inger Lises vegne, i sommer fikk hun selv med seg Terjes nye prosjekt. Bare ti dager før hun døde, overvar moren Inger Lise i «Kvinnene ved brønnen» i Hoff kirke på Skreia.

Inger Lise, Gro Anita Schønn og Stein Ingebrigtsen var stjerner i plateserien «På treff med». På én plate fikk vi servert tidas største hits og i et sultefôret pop-Norge var det datidas «Absolute Music» og en uomtvistelig suksess. Det gikk ikke en dag uten at de var i avisene, og ukebladene var fulle av «siste nytt».

Det sier også noe om Treff-gjengen og kollegialitet at Stein Ingebrigtsen sang på Inger Lises 60-årsdag sist desember.
– Vi jobbet så tett og mye sammen at vi var ikke venner i den forstand. Det hele var lystbetont. Vi fikk en liste med sanger, de fleste kjente vi jo, og så sa vi «den vil jeg synge!». Det var ikke mer mystisk enn som så. Men det var ærlig hardt arbeid og vi gjorde vårt beste.

 

Inger Lises presanger

Inger Lises solokarriere er så suksessfull spekket med folkekjære hits at enhver har sin Inger Lise. Som i Treff-serien viser hun en uovervinnelig mesterklasse fra å være den tøffeste jenta i klassen til det sarteste lille vesen med så mye luft på stemmen at lytteren holder pusten. Dermed er spranget langt til nåtida der hun har gitt ut åndelig materiale.

– Troen, da, Inger Lise?
– Ja, det kan du spørre om. Den har vært der hele tida. Da jeg var liten, gikk Jesus og jeg alltid sammen. Så flyttet jeg til Oslo og jeg merket at Jesus ble hjemme igjen på Toten. Jeg følte meg utilpass og utrygg, for jeg er avhengig av trygghet i hjertet mitt. Det er noe med nåden og tilgivelsen, det tror jeg er det vakreste jeg vet. Jeg er aldri redd, aldri alene. Jeg må ingenting. Jeg har frihet til å velge. Og jeg tenker av og til på alt jeg ikke må. Jeg har evner, jeg kaller dem presanger, som jeg må bruke. Det er som å puste; du gjør det, fordi du må. Derfor har jeg aldri hvilt på laurbærene og sunget gamle slagere, men stadig gått videre. Etter Piaf spurte jeg meg selv, «hvor nå?», så sa en stemme, «der!», og så ble det «der». Skjønner du?

Når Inger Lise etter år med overtalelser faktisk velger å åpne skattekista med gamle 70-tallshits på Edderkoppen Teater i høst, er det ikke for å hvile på laurbær. Det er en presang hun vil gi til oss som i en kvinnsalder har kjøpt plater, billetter og ukeblader – og til nye generasjoner.

«Inger Lise ♥ 70-tallet» spilles på Edderkoppen Teater i Oslo i oktober november og desember. I slutten av september kom hun med samle-cd’en «Det Beste Jeg Vet – 40 Slagere Fra Søttitallet» (2CD).

Se også:ingerliserypdal.no