Homs til det skjulte kamera

Publisert

Tekstene til kanadiske The Hidden Cameras handler om wet sex, rumper og kameratslig intimitet, alt ført i pennen av vokalist og frontfigur Joel Gibb. I helgen står både Bergen og Oslo på «to do»-lista og alle skeive hjerter bør glede seg. Gibbs tekster handler utilslørt om sex. I låta «Ban Marriage» (2003) kommer jeg-personen for sent til sitt eget homobryllup fordi han har vært våken hele natta og fingret rumpehull. Under vielsen griper Gud inn og forbyr både ekteskap og partnerskap. Låta er et angrep på monogami og ekteskapstradisjonen. «Jeg prøver å beskrive hvor desillusjonert jeg føler meg når jeg ser homser på tv som sloss for å få lov til å gifte seg i San Francisco. Som om det å gifte seg skulle være en menneskerettighet! Disse homsene prøver å fjerne de tingene som faktisk gjør det kult å være homo, de gjør homofili stuerent», uttalte en opprørt Gibbs til Butt Magazine i 2004. Det burde være hevet over en hver tvil at The Hidden Cameras lengter tilbake til tida da det å være homo var farlig og revolusjonært, som på 60-tallet. «Homoseksualitet kan gjøre streite folk ukomfortable og tvinge dem til å reflektere over sex som virker fremmed for dem. Og over rumpene og kroppene sine. I dag er homsene bare en demografisk størrelse, et markedssegment, en gruppe man kan tilpasse annonseringen etter», hevdet Joel Gibb i 2004. The Hidden Cameras teller opptil tretten personer på scenen og konsertene utvikler seg ofte til rene vekkelsesmøter, ladet med saftig homoerotikk. Du trenger ikke nødvendigvis like å drikke fra den gule fontenen for å la deg frelse, men når du hører «Music Is My Boyfriend», lar du deg villig lede ut i fristelse. Noen har gått så langt som å utrope det kanadiske bandet til musikkens «homsepatrulje». Nå er det strengt tatt frontfigur Joel Gibbs visjoner og rosa drømmer det handler om. Men medmusikantene gjør sitt til at The Hidden Cameras frelser stadig flere og flere med sin «gay church folk music». I løpet av hele sju album har kanskje bandet foretatt en reise mot noe mer modent og alvorlig enn sitt Oscar Wilde-aktige og infantile opphav, men på deres nyeste album, «Origin:Orphan» (2009), finnes låter som «Underage», en Paul Simon-inspirert sak man bare må glise av, samt den sjarmerende «Do I Belong». Tilhørighet var ikke en naturlig følelse i Gibbs oppvekst. «Foreldrene mine er sterkt kristne. Da jeg var yngre, tok de meg til fundamentalistiske bibel camps om sommeren, der jenter ikke fikk lov til å snakke. Du kan tenke deg hvor lite homo jeg kunne være i en slik setting». Med The Hidden Cameras tar han igjen så det monner. Konsertene er en blanding av skeiv politikk, tydelig seksuell og symfonisk indiepop, og en spektakulær sans for det teatralske som grenser til det religiøse. Amen! Fredag 14. oktober besøker The Hidden Cameras festivalen Perfect Sounds Forever, en ny festival som arrangeres på Bergen Kjøtt, et gammelt slaktehus og lager ved Koengen i Skuteviken. Lørdag 15. oktober står Oslo og Café Mono for tur.

Mer info:

perfectsoundsforever.no

Powered by Labrador CMS