Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Alene på scenen, i hvit dress, sang hun seg inn i hjertene til milliarder av tv-seere. Til Blikk Nett avslører k.d. lang at OL befridde henne fra merkelappene «lesbisk», «country-original», «vegetarianer» og «buddhist». – Endelig er fokuset på musikken min. Hennes versjon av signaturlåta til Leonard Cohen ble for mange selve høydepunktet under OL-åpningen i Vancouver.
– Jeg er fornøyd og føler selv at jeg gjorde en god opptreden. Jeg brukte flere måneder på å forberede meg. På selve dagen for åpningsseremonien var jeg utrolig fokusert. Dette var min deltakelse i OL og jeg var en utøver. Jeg var en vokal-atlet. Jobben min var å gjøre en flott opptreden og å representere landet mitt.

Hennes «Hallelujah» var low key, men likevel så kraftfullt at det ga gåsehud i lang tid etterpå.
– Jeg er glad for at du oppfattet det som low key. Det er det som er min stil. For meg er det viktig å ha en emosjonell styrke i det jeg gjør, framfor en fysisk. Målet mitt har alltid vært å påvirke uten å påtvinge meg selv på noen, sier lang og forteller at hun aldri hadde trodd at det skulle bli så stort.

– Bare det å bli spurt om å synge «Hallelujah» under åpningsseremonien til OL var helt uvirkelig. Jeg kunne nesten ikke tro det. Jeg var sikker på at de ville gi meg 30 sekunder til rådighet, men så fikk jeg de 5,37 minuttene låta varer, helt alene, midt i arenaen. Det var stort.

 

Aldri hatt hastverk

k.d. lang forteller at hun bare hadde ett krav før hun takket ja.
– Jeg ville synge live. Noe annet hadde vært uaktuelt.

– Hva betyr Leonard Cohens «Hallelujah» for deg personlig?
– For meg representerer «Hallelujah» menneskelige lyster og behov. Behov for spiritualitet, sensitivitet og seksualitet. Et ønske om å bli beveget og å føle at man betyr noe. Jeg kjenner Leonard [Cohen] og han er som meg praktiserende buddhist, og sangen forteller mye om vårt forhold til buddhismen.

Med den nye samleplata «Recollection» med to ulike versjoner av «Hallelujah» på, ser k.d. lang tilbake på en 25 år lang karriere.
– Det føles godt. Virkelig godt, sier den kanadiske artisten på telefon hjemme i Los Angeles når Blikk gratulerer henne med plata.

– Jeg er veldig stolt av plata og det faktum at jeg har hatt muligheten til å skape musikk i 25 år, og samtidig hatt et plateselskap og et publikum i ryggen. Det er jo en bragd i seg selv i disse dager.

En like lang karriere kan virke uoppnåelig for nye, ferske artister som kastes til ulvene i dagens underholdningsindustri.
– Det er hardt, men det vil alltid være noen få som får det til. Jeg har en teori om at vi alle får utdelt et visst antall kort. Mange artister, spesielt unge, satser alt på en hånd. Så får de kanskje en stor hit og en karriere som varer i fem-seks år, men så er det over. Jeg har spilt kortene mine ut over tid, og aldri hatt hastverk. Samtidig tror jeg de nære båndene og samarbeidet jeg har og har hatt med folk som Tony Bennett og Roy Orbison, Owen Bradley og andre har hjulpet meg.

 

Fanget i suksessen

Hun forteller også at rollemodellene hennes er folk som selv har hatt lange karrierer.
– Så på en måte etterligner jeg dem.

– Er det en oppskrift på suksess?
– Nei. Men jeg har vært veldig heldig, som med plata «Ingénue». Jeg hadde aldri forventet eller forutsett en sånn suksess. Men det var helt fantastisk å oppleve det, sier hun og trekker litt på det.

– Jeg ble fanget i suksessen, og ble vel på en måte fanget av den. Men i det lange løp har jeg bare vært fokusert på musikken. Strengt tatt var jeg jo selv en «one hit wonder», så sånn sett får jeg prise meg lykkelig over fortsatt å ha mulighet til å lage musikk.

k.d. lang kan føre lange lister når det kommer til berømte og anerkjente samarbeidspartnere. Hun har også møtt flere av sine egne idoler. Men den største fikk hun aldri møtt.
– Patsy Cline var mitt største idol. Peggy Lee kommer på en fin andreplass, sier lang og forteller om vennskapet med Lee.

– Det startet fordi magasinet Rolling Stone skulle lage et fotoessay om artister og deres ikoner. Da var Patsy Cline dessverre gått bort, så det ble Peggy Lee. Jeg fikk komme hjem til henne og derfra bygget vi et vennskap. Hun var en veldig privat person, men vi fikk kjemi. Hun var ekstremt smart og jeg elsker musikken hennes. Det var et stort tap da hun også gikk bort.

Preget av stereotypier

«Jeg ønsker å være åpen», sa k.d. lang i et intervju med det amerikanske homobladet Advocate i 1992, og ble dermed den første kvinnelige plateartisten som offentlig sa at hun er lesbisk.

«Jeg forsøker å håndtere min seksualitet på en humoristisk måte, fordi det er det som føles komfortabelt for meg», sa hun til Advocate.

Etter intervjuet ble k.d. lang kjapt et lesbeikon. Og flere kjendiser fulgte hennes eksempel om åpenhet. Innen to år hadde Martina Navratilova, Melissa Etheridge, Elton John, Boy George og Rupert Everett sagt offentlig det de fleste visste fra før – at de er skeive.

– Ser du på deg selv som et ikon?
– Når det gjelder lhbt-miljøet, finnes det mange som har gjort mer enn meg. Folk som har bidratt til å bygge og fremme miljøet. Jeg har kanskje bidratt litt og hvis jeg har gjort noe av betydning som hjelper menneskeheten til å utvide horisonten, ja så er det fantastisk.

k.d. lang er opptatt av at hun er en artist som «tilfeldigvis er lesbisk». En merkelapp som skeiv artist vil hun ikke ha på seg.
– Jeg føler selv at jeg er über-stereotyp. Jeg blir så stereotyp at jeg nesten vrenges.

– Hva mener du med det?
– Jeg er så utrolig homo, og jeg blir sterkt forbundet med legningen min. Fysikken min er også veldig homo. Jeg er androgyn, noen vil sikkert si butch, og det ble mye oppstyr da jeg kom ut. I tillegg er jeg vegetarianer og buddhist … så … du kan trygt si jeg er preget av stereotypier. I begynnelsen, og det kan jeg takke meg selv for, var jeg først og fremst «hu country-originalen», og så kom homostempelet som satte seg fast de neste 15-20 årene. Men nå etter OL, endelig, er fokuset på musikken og meg som artist. Det gjør meg veldig glad.

 

En elegant grense

Som de fleste artister og kjendiser er lang opptatt av å beskytte privatlivet.
– Jeg tror det er til alles beste at jeg holder privatlivet mitt privat, sier hun og ler godt.

– Samtidig har jeg alltid levd i den troen at jeg blir sterkere ved å være åpen. Ikke på den måten at jeg skal tvinges på andre. Jeg vil bare representere meg selv og hvem jeg er. Når man er i medias søkelys, er det en del av gamet: Å være åpen, men ikke altfor tilgjengelig. Det finnes en grense, en fin elegant grense. Og jeg forsøker å holde meg til den.

k.d. lang er vokst opp på en gård i den lille landsbyen Consort med 700 innbyggere vest i Canada. En barndom hun ser tilbake på med glede.
– Vi er fire søsken, hvorav tre er skeive. Vi vokste opp med foreldre som ga oss lov til å være oss selv. Det var ingen hippiefamilie, men en konservativ, kanadisk familie som oppdro oss barna til å være trygge og åpne. Det var et flott miljø å vokse opp i.

Oppveksten har gitt henne nok sikkerhet til å stå i mot press, spesielt i en verden hvor mange artister opplever at platebransjen vil kontrollere dem.
– Jeg har egentlig aldri opplevd det. Det har jo vært tilfeller, som da jeg kom ut. Det var noen som mente jeg ikke burde gjøre det. Og det har vært tilfeller hvor enkelte har forsøkt å få meg til å kle meg mer feminint. Men min erfaring er at når bransjen ser en artist som er dedikert, så lar de dem være i fred. Jeg har alltid blitt behandlet med respekt, og er sikkert en av de heldige.

 

Koteletter og kjærlighet

Langs suksessopptreden under OL kunne fort ha ført til travel turnévirksomhet for artisten som ga ut sin første plate, «A Truly Western Experience», allerede i 1984.
– Nei, jeg har ingen planer om å legge ut på veien i nærmeste framtid. Nå skal jeg starte arbeidet med ny plate. Men jeg elsker å spille live. For meg er plateutgivelser bare en reklame for det jeg egentlig gjør, nemlig å opptre for et publikum.

– Hvordan vil du beskrive et k.d. lang-publikum?
– Jeg mener selv at jeg har nådd alt fra kotelettspisende fedre til bestemødre og unge traktorlesber. Jeg har fortsatt et stykke å gå før jeg når alle, men jeg er en tålmodig sjel, ler artisten som sier at hun fokuserer på det almenne i alle mennesker.

– Jeg plukker ikke folk ut i fra demografer og preferanser. Mangfold er det som er spennende.

k.d. lang bor dag i Los Angeles sammen med kjæresten Jamie, et forhold som har vart i ni år. Ifølge henne selv har hun ikke alltid vært like dedikert til kjærlighet som til musikk.
– Jeg vet ikke om jeg har vært direkte dårlig når det gjelder kjærlighet, men jeg har vært veldig dårlig når det gjelder monogami, sier hun lattermildt.

– Men nå har jeg det bra. Forholdet vårt er som et anker.