Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Knutsens nye roman «Gamle menns elskov» handler om eldre homofile menn som jakter på nærhet og sex.
Per Knutsen har levd av å skrive siden 1979. Han har nå 28 utgivelser bak seg; romaner, skuespill, barnebøker og ungdomsbøker. I romanen «Å salte et hjerte» skrev han om en homse som levde i skapet, i «Frøken Markussens rykte» skrev han om et kjærlighetsforhold mellom to kvinner.

I sin nyeste roman «Gamle menns elskov» som kom i februar, skriver han om en krets av eldre homofile menn i Bergen som jakter på nærhet og sex. Ifølge Knutsen selv er dette antakelig det mest homofilerte han noen gang har skrevet.

– Hvorfor bestemte du deg for å skrive om gamle homser?
– Jeg har fått behov for å skrive om folk som aldersmessig ikke ligger så fjernt fra meg selv. Jan Radem, hovedpersonen i «Gamle menns elskov», er ti år eldre enn meg, men jeg kan rett som det er føle meg som en 80-åring, til tross for at jeg er i bedre fysisk form enn jeg noen gang har vært. Det er helt annerledes å være ung enn å være 58, slik jeg er nå. Folk ser på deg på en annen måte, hvis de i det hele tatt ser på deg. Som 30- og 40-åring får du interesserte blikk fra fremmede, både kvinner og menn. Som 58-åring får du ingen blikk. Man kan selvsagt ikke vente at menn og kvinner i 30- og 40-årene skal se på en 60-åring med begjær i blikket. Men det ville jo ikke vært så rart om andre 60-åringer gjorde det, men de gjør ikke det, de heller.

Knutsen tror forklaringen ligger i at når man har passert 50, har man fått så mange signaler om at man er utdefinert som kjønnsvesen, at man ikke lenger tør å glo.
– Gjør man det likevel, er man en gammel gris, om man nå er kvinne eller mann. Jeg syns for øvrig at «gammel gris» bør gjøres til en hedersbetegnelse. Det er mye kjærlighet i gamle griser. Jan Radem har fortsatt intense erotiske følelser, og han og de andre mennene i romanen vil ikke undertrykke sin lyst på andre menn, men leve den ut. Og en eldre, enslig mann som vil «ha seg», vil høyst sannsynlig måtte oppleve mange ydmykende situasjoner, slik Jan Radem gjør. Av og til kommer det en film eller en bok som lovpriser at gamle folk også er i stand til å føle seksuelt begjær, og alle syns at det er fantastisk. Men stakkars deg om du lar blikket hvile på «feil» kropp eller ansikt i mer enn et halvt sekund ute på gaten.

– Du er selv homse, 58 år, og bosatt i Bergen. Er dette en nøkkelroman?
– Absolutt ikke, men Jan Radem og jeg har noen få ting felles. Vi er begge tørrlagte alkoholikere, vi hater alt husarbeid unntatt å lage mat, vi liker de samme bøkene og bor i samme blokk.

– En dosent i litteratur, en voldelig, prostituert utlending, en gallerieier, en operettesjarmør uten sangstemme og en kortvokst kroppsbygger. Hvor mange i din egen omgangskrets vil kjenne seg igjen?
– Ingen. Min omgangskrets består stort sett av heterofile. Ikke som følge av bevisste valg, det er bare «blitt sånn».

 

Ikke en «Knausgård»

Han bedyrer at romanen ikke er et forsøk på å skape et realistisk bilde av tilstandene blant godt voksne homser i Bergen, av typen «Slik lever de der».
– Over hodet ikke. «Gamle menns elskov» er fri fantasi og full av overdrivelser og fordreininger – en dum ting å si i disse Knausgård-tider, kanskje, da det å skrive detaljert og hensynsløst ærlig om sitt eget liv nesten er blitt et ideal. Jeg kommer aldri til å skrive slike bøker, tror jeg, selv om jeg syns at Knausgård er en fantastisk forfatter.

– Men har du «møtt» dem du skriver om i «Gamle menns elskov»?
– Alle som har vanket i homomiljøer, har møtt slike menn. Den klassemessige blandingen i disse miljøene er unik, her er de fleste sosiale grupper representert. Man kan møte røffe bøller og kultiverte gentlemen, og noen som er begge deler samtidig. I hvert fall var det slik i gamle dager.

– Dette er ingen oppløftende munter bok, heller en mørk historie om kynisme, manglende medmenneskelighet og solidaritet. Hvorfor ble den sånn?
– Jeg er ikke noen typisk gladgutt og har lettere for å se det dystre og tragiske i tilværelsen enn det lyse og positive. Det er i de tunge stundene man lærer seg selv å kjenne. Gleden har nok med seg selv, den trenger man ikke å bearbeide. Og litt solidaritet er det da blant disse mennene.

 

Vant til sterk kost

Knutsen poengterer dessuten at han synes det er «mye morsommere å skrive om intriger og jævelskap enn om alminnelige, snille og greie mennesker».

– Så du tenker ikke på hva leserne vil tenke om gamle homser etter å ha lest boka?
– Spørsmålet er absurd. Ville du ha spurt en heterofil forfatter om han er redd for hva folk vil tenke om heterofile etter å ha lest en bok av ham? Dette er jo ikke en opplysningsbok om homofili. Folk som leser bøker, er vant til sterk kost og venter ikke at skjønnlitteratur skal være en avfotografering av en faktisk virkelighet. Jeg tror de fleste i 2010 er opplyste nok til å vite at det fins alle typer mennesker blant homser også.

– Du har gitt ut bøker i 35 år. Var alt bedre før?
– Nei, det var det slett ikke. Jeg opplever de unge forfatterne i dag som mer åpne og fordomsfrie enn det jeg og mine jevnaldrende var på 70-tallet. Det er morsommere å skrive nå enn det var den gangen. Den nye teknikken gjør det enklere, man slipper å drukne i papir. Å redigere og rette i 200 sider skrevet på skrivemaskin, var et mareritt. Dessuten har jeg fått bedre økonomi og trenger ikke lenger å gi ut en bok i året. Jeg må ikke presse meg videre når skrivingen stopper opp, jeg kan vente og la ideene komme mer naturlig. Det som var bedre i 70-årene, var at jeg var ung og vakker.