Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

«Det er imponerende at en på din alder søker videre studier …»

Disse velmenende ord falt fra det glatte, glatte, glatte lille fjeset til en av mine medstudenter på Westerdals. Og jeg skal ikke påstå at jeg umiddelbart ønsket å klore dette lille fjeset av og se den kjekke unge mannen drukne i sitt eget ungdommelige blod. Hadde jeg ønsket det, ville jeg vært Bridget Jones. Men det vil samtidig være å lyve å si at jeg ble overstrømmende begeistret.

Farvel karamell

Det er unektelig en påminner å begynne på tre år med gladkreative studier i en alder av tretti. Og jeg sier ikke at jeg er en stensil blant twitteroppdateringer, men jeg kan knapt kalles ung og lovende lenger. Det er snålt det der. Når slutter man å være ung og lovende? Sukk, jeg likte å være ung og lovende.

Når jeg tygger på det (fortsatt med egne tenner, altså), kommer jeg fram til at det var sånn omtrent samtidig som jeg sluttet å være ei duggfrisk litta karamell i lesbemiljøet? Da jeg, i en umerkelig overgang, glei fra ferskvaredisken til arkivskapet.

Tilgjengelige innovertisser

I det ene øyeblikket sto jeg der, ukjent og vibrerende, med tung eyeliner og utringing ned til navlen. Å være i et rom med mer enn ti kvinner samtidig ga meg hjertebank. Bare tanken på at mennesker hadde tilgjengelige innovertisser fikk meg til besvime av angst og forventning.

Det var på den tida jeg, uskyldsren og uvitende, ble pillet opp av piker som var 15–16–17 år eldre enn meg, som skjenket meg full på champagne eller diktet opp hotellseminarer til samboeren. Alt med tanke på å plukke blomsten min. (Dere vet hvem dere er.) Og jeg, beruset av all denne nye oppmerksomheten fra seierssikkert østrogen, lot meg plukke.

Inn i tapetet

I neste øyeblikk, vips, var jeg en del av inventaret. Jeg var blitt flyttet ut fra utstillingsvinduet og inn i en egen perm i arkivskapet. Der står jeg sammen med en hel gjeng kvins, skulder ved skulder, og den eneste gangen det blir antydning til spenning er når det rasler i permene rundt meg, eller det skal puttes inn et nytt vedlegg. Det hender også stadig at det blir rot i arkivsystemet eller noen faller fra, men sånt skjer, blir vi fortalt.

Om jeg ville vært tjue år igjen? Selvfølgelig ikke. Og jeg ville sannsynligvis blitt rablende gal av å være i en evig hormonell og spinnvill tilværelse i den lesbiske ferskvaredisken. Likevel slår det meg at alt skjedde så fort. At jeg blendet inn i tapetet uten egentlig å merke det. Og noen ganger hender det at jeg savner bittebittelitt å være et viftende og uskrevet blad i vinden. Men bare bittelitt.

Gikt ohoi

Dessuten er det ikke slik at arkivskapet smekker igjen med det første heller. Vi lesber har ikke akkurat rykte på oss for å la gikta holde oss hjemme. Nyplukket i går, salt og pepper-hår i morgen. Og det vil alltid være et ledig barhjørne på Rockefeller sånn circus 28. juni hvert år. Hørte jeg noen nevne Karlas?