Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Jeg har en makrell under armen. Som om jeg skulle ha båret på en baguette. Den siver inn gjennom t-skjortestoffet, smyger seg inn i armhulen min og omdanner den til et basseng av skjell og slo og mislykket kjærlighet.

– Det kan du ta deg i ræva på, skrek du til meg før du smalt igjen døren.

Hvordan ender en samtale med at noen kan ta seg i ræva?

Jeg hadde sett for meg en kveld med hyggelig middag, myk pulings…kanskje en film. Helt udramatisk, men sløyt tilfredsstillende. Syrlig agurksalat. Bløtt fiskekjøtt, sløret av rømme. Ytterst på gaffelen under blikket ditt. Hendene mine rundt brystene dine og sangen i øret mitt når du kom.

– Du vet jeg ikke liker fisk.
– Når begynte du å ikke like fisk?
– Jeg har aldri gjort det.
– Neivel…?

Og jeg skulle ønske du ikke hadde sagt det neste, for da hadde jeg ikke begynt å le.

– Du hører aldri hva jeg sier!

Jeg burde ikke ha ledd, men det var bare det at jeg sto med middagen vår i hendene og det kom helt uventet på meg og jeg synes den setningen er så forferdelig dum. Og litt urettferdig. Vi må ha glodd like måpende på deg begge to, makrellen og jeg. Så begynte jeg altså å le.

Elementært feilgrep.

Du bøyde nakken. Den nakken jeg elsker å raspe tungen min oppover som en sulten ku. Du krummet den til kamp og det eneste du reiste var bust.

Med en stadig dvaskere makrell, hevet mot deg som et amfibisk skjold, ervervet jeg ny kunnskap. Ut fra et tåkelagt landskap steg din ubestridelige sannhet. Nå vet jeg for eksempel at du ikke gikk i håndstående for tre uker sommerferie i Polen. Enn så begeistret jeg måtte være for Günther Grass og Blikktrommen. Jeg vet at myk pulings ikke alltid er din greie, jeg vet at du er drittlei av reisetannbørsten min fra Thai Airways, at jeg slumrer i førti minutter hver morgen med en stadig tilbakevendende telefonlyd som holder deg våken, at du ikke føler jeg tar deg på alvor, og… altså… At du ikke liker fisk.

Dessuten vet jeg at jeg aldri skal le av deg når du forteller meg noe av dette.

Men at jeg skal ta meg i ræva på noe…? Jeg synes det er litt drøyt. Selv om jeg lo av deg da jeg ikke skulle og selv om jeg muligens ropte at hvis du synes jeg er så jævlig kjip og kjedelig og dævhørt så kan du faen meg slippe og heller ta deg en sm-runk, spise fjordlands kjøttkaker og bestille deg tur til fuckings Bahamas, hvis det er det du vil.

Så nå har du har tannbørsten min og hjertet mitt. Men makrellen skal du for faen slippe å belemres med. Den bærer jeg under armen. En slapp klut. Stadig mer smeltet. Like skuffet som meg. Avispapiret ligger igjen på den kjøkkenbenken jeg skulle bøyd deg over og tatt deg med fingre som fremdeles luktet agurk og sommersalt sjøfisk. Jeg liker da for satan ikke bare myk pulings!?

Dritt…dritt

dritt.

Jeg snur og går tilbake. Lister meg sakte opp mot døren. Makrellen løsner med et kvalmt svupp fra den stinkende armhulen min. Med hodet først begynner jeg å dytte den inn i brevsprekken. Den revner i buken og tyter inn. Lander stykkevis, med dumpe klask på parketten innenfor.

Etterpå sender jeg deg en tekstmelding.

– Jeg elsker deg.