Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Jeg er kanskje er en surpomp og en partypooper, men jeg har litt problemer med å gå totalt i håndstående bare fordi heteroer nedlater seg til å opptre for homoer. Og nå er det sikkert ikke det de gjør ( hvis de ikke er Carola da), men det føles av og til som vi homoer oppfatter det sånn.

Menneskeverd, hei hei hei.
Vi er så overstrømmende lykkelige hver gang heterofile vil stille seg bak en mikrofon for å synge eller formidle noe til en gjeng av oss, når det er i vekt av at vi er homofile. Når det er Skeive dager, skeive prisutdelinger og andre homoarrangementer. Da sier de et eller annet om menneskeverd eller «hei hei hei, det er kult å være homo». Og så skriker vi av glede og kjenner oss varm om hjertet fordi vi er valgt og anerkjent av den, eller de, heterofile kjendisene som fikk betalt for å komme.

Oi, et homoflagg
Ja, jeg er sikkert litt sura, men jeg tenkte på akkurat dette senest på lørdag. Da jeg satt og så på underholdningen som Skeive dager hadde booket til Pride Cruise. Inn suser annonserte Bobbysocks og jeg tenker, jaja. Det er jo snart Grand Prix og det er jo i Norge og det er jo 25 år siden damene vant og jammen matcher dere ikke kostymene fra da, selv om socksene er hakket mindre bobby. Og så synger de litt og det er fint nok det, og stemningen er hurra. Men så begynner Hanne Krogh å snakke. Forteller om da hun var i San Francisco og at hun der, i enden av Market Street, så det store homoflagget vaie, og at hun da ble beveget.

Dermed hyler ett innendørs båtdekk av homoer slik at rutene klirrer, strassen skjelver og stemmebåndene ryker. Hadde alle hatt en lighter på innerlomma ville det brått blitt konsertballademodus.

Og i skrift ser jo dette riktig så nydelig ut og alt godt om Hanne Krogh altså. Har hørt bare fint om henne og jeg veit at hun har mange homovenner. Men hun er da ikke akkurat en veldig observant menneskerettighetsaktivist bare for at hun klarte å spotte det største homoflagget i San Franciscos homostrøk, Castro. Og skal hun først fortelle om det er det like greit at hun fremstiller det som en over middels opplevelse.

Tungetale
Vel jeg sitter der fremdeles og tenker at homoer er litt billige og at jeg har opplevde dette før, men at jeg skal justere min indre sura litt. Likevel… det går ikke når Bettan og Hanne begynner å synge en forsøksvis fløyelsmyk, «Over the Rainbow» stående, medmenneskelig og poetisk, ytterst på scenekanten, og alle homoene begynner å tale i tunger.
Peeeeliiiis

Da gikk sura.