Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Lørdag 29. mai er det klart for årets finale i Europas største slagersirkus. Blikk varmer opp med skeive høydepunkter slik de ypperste av våre MGP-kjennere husker dem.
1. Hva er ditt første MGP-minne?
2. Hva er det mest absurde innslaget noensinne?
3. Hva er din MGP-favorittlåt?
4. Hva hadde MGP vært uten «tant og fjas»?
5. Hva er MGP-historiens mest homoerotiske innslag?

Dean-Erik Andersen
Med i Great Garlic Girls som turnerer landet rundt med showet «Den Store Grand Prix Festen», kom på 3. plass med «Absolutely Fabulous» i den norske MGP-finalen i 2006 sammen med Geir Lillejord i dragduoen Queentastic:
1. Jeg husker veldig godt Israels vinnerbidrag «A Ba Ni Bi» fra 1978. Jeg var sju år og satt hjemme med hele familien foran tv-skjermen. Jeg spratt opp av sofaen og begynte å danse med en gang jeg hørte sangen.
2. Det har jo vært ymse absurde bidrag opp gjennom tidene og mye rart fra Balkan. Men ett av de mest absurde er Ukrainas bidrag i 2007, «Dancing Lasha Tumbai» med Verka Serduchka.
3. Norsk: Min egen «Absolutely Fabulous» er jo favoritt, og Karoline Krügers «For vår jord» fra 1988. Utenlandsk: «Nacida par amar», Spania 1989, og «Better the Devil You Know», UK 1993 … ellers har jeg jo Celine Dion og Carola høyt oppe på lista også!
4. Uten glitter, fjær og kostymer blir MGP livløst og kjedelig. Musikken skal stå i fokus, men det er også viktig med sangglede og underholdningsverdi. Et slikt program burde absolutt ha plass til mange sjangere og forskjellige uttrykk, det gjør sendingen fargerik og levende.
5. Paul Oskar, «Minn hinsti dans», Island 1997.

Per Sundnes
Tv-kommentator under ESC i 2007, programleder sammen med Marte Stokstad for årets norske MGP, programleder i nedtellingsprogrammet «Destinasjon Fornebu»: Sundnes-Per_2010
1. Da Abba vant ESC i Brighton i 1974. Vi spiste potetgull med paprika og drakk Tab. Storebror Lars tippet at «Waterloo» vant, så det gjorde jeg også. Dermed begynte galskapen, og jeg digget ESC resten av 70-tallet.
2. Verka Serduchka var første gang vi så at Øst-Europa ikke tok konkurransen for alvorlig og hadde en viss distanse. Låta gikk inn på listene i England hvor kun ESC-vinnere kommer inn. Fenomenal tekst og kostyme, rett og slett full pakke.
3. Amina med «Le dernier qui a parlé», Frankrike 1991.
4. Ingenting.
5. Danserne til ukrainske Ani Lorak i 2008, det var gutta sine.

Comtesse von Lüderitz
Alias Désirée Hafstad, konferansier for Melodi Kvasi Grand Prix, som hun stiftet i 1997, årets MKGP er åpningsshow på sommerens Skeive dager i Oslo: Hafstad-Desiree
1. Jeg var ti år i 1978 og satt foran tv-en med kassettopptaker og spilte inn mens jeg hysjet på resten av familien som kaklet i munnen på hverandre til min store fortvilelse. Da kom vi sist med Jan Teigen og «Mil etter mil».
2. Gud, det er så mange, men en jeg kommer på akkurat nå er «Ka’ Du Se Hva’ Jeg Sa’?», Danmarks bidrag med Kirsten & Søren i 1988. Kirsten hadde måteholdent godt mellomrom mellom fortennene, rød nyfønet tueaktig frisyre og noen dansere som danset med gule balalaikaaktige gitarer i plast med en koreografi som sikkert hadde fått VM-mesteren i luftgitar til å virke som en amatør i forhold.
3. «Bem Bom» med damegruppa Doce, Portugal 1982.
4. Uten tant og fjas er det ikke MGP, de som vil ha MGP uten dette kan lage sin egen greie.
5. Hehe. Trodde alt var det, jeg. Kommer an på øynene som ser og hva man ser etter …

Ole Christian Øen
Mangeårig produsent av MGP-showet Eurovision Memory Lane under Skeive dager, selvlært autoritet på MGP: en-Ole-Christian
1. Betty Missiego sang for Spania i 1979, og barn var med i koret, jeg var elleve år og sendte brev til NRK en gang i uka for å foreslå meg selv til et slikt kor i Grand Prix i Norge. Har ikke hørt noe ennå, men det er aldri for sent. (Hører du, Per?) Jeg var hjemme, og avstemningen var ulidelig spennende. Jeg heiet selvsagt på barna, og siden Spania startet sist, skulle de avgi stemmer til slutt. De ledet med ett poeng på Israels «Hallelujah». Og siden Spania naturlig nok ikke kunne gi seg selv poeng, ga de bort seieren da de ga ti poeng til Israel.
2. Verka Serduchka med «Dancing Lasha Tumbai», Ukraina 2006. Herlig absurd med en irriterende catchy sang. Må innrømme at jeg likte den …
3. Norsk: Ellen Nikolaisen med kraftballaden «Opus» i 1984. Utenlandsk: Friderika Bayer, «Kinek mondjam el vétkeimet?», Ungarn 1994, 4. plass.
4. Idol.
5. Greske Sakis Rouvas’ utallige opptredener med trange bukser, nå må han snart bestemme seg for
hvilken side av buksen stellet skal henge på.

Inge Solmo
Tidligere deltaker i «Kvitt eller dobbelt» med temaet MGP, Dagbladets MGP-ekspert, i januar ga han ut boka «Absolutt Grand Prix»: Solmo-Inge
1. Jeg husker så vagt Nicole, Carola og Herreys. Likevel er det finalen i 1985 som er mitt første håndgripelige minne. Jeg satt hjemme sammen med mine foreldre i Nord-Norge og så Bobbysocks vinne.
2. Tyskerne sendte Guildo Horn i 1998, og mannen var ikke tam. Klatret i scenedekorasjonen og sprang ut til publikum og ga dem et kyss. Mannen så ut som en uteligger.
3. Norsk: Dollie de Luxe med «Lenge leve livet», 1984. Utenlandsk: Vicky Leandros med «Aprés toi», 1972.
4. Grand Prix har fått et tant og fjas-rykte. Jeg forstår ikke det helt, for det er ikke mer enn i et Oscar-show. En sangfestival skal ha litt glitter og glamour. Det må glitre i fine kjoler og kostymer, men sangen er likevel det viktigste for meg. Det glitrende imaget har vært viktig for showet fordi det har vært spennende å se hva artistene eller delegasjonen har funnet på av moro for oss seere.
5. t.A.T.u. fra Russland markedsførte seg som lesbiske og spilte veldig på det. I 2000 hadde Israel to menn på scenen som kysset hverandre. Islandske Paul Oscars opptreden var vel ikke direkte myntet på homofile, dog oser det av erotikk.

Morten Thomassen
Leder av den norske Grand Prix-klubben som startet opp i 1985 og har rundt 500 medlemmer: Thomassen-Morten_EN10
1. I 1971 var jeg sju år og husker at jeg syntes det var synd at Anita Hegerland ikke vant med «Gi meg en sebra». Fra den internasjonale finalen husker jeg at alle fikk blomster etter at de hadde sunget, og at jeg spurte moren min om hvorfor Norge alltid gjorde det så dårlig. Vi kom nest sist med Hanne Krogh og «Lykken er».
2. Uten tvil finske Fredi & Friends som sang «Pump Pump» i 1976. Han var en mann i meget godt hold, og han klasket rumpen sin inn i to vevre kvinnelige korister, som forøvrig så ut til å gå på speed. En opplevelse for livet.
3. Norsk: Anita Thallaugs versjon av låta «Vims» fra 1966. Utenlandsk: Guttegruppa Eden med «Happy Birthday», Israel 1999.
4. Trist i grunnen, det er den absurde blandingen av meget seriøse bidrag og tant og fjas som er MGP, spør du meg. Og det er nå engang de med mest tant og fjas som huskes best av de fleste, synd for de få som ikke liker sånt …
5. Da Marija Serifovic åpnet den internasjonale finalen i Beograd ikledd dress og med en kvinne i brudekjole ved sin side. Og brudebuketten hun kastet ut til publikum endte i mine hender. Og jeg har den fortsatt, jeg (det er plastblomster da …).

Kai Thomas Holmsen
Skuespiller og sanger som akkurat nå spiller i humor­showet «Lykken er – Et Grand Prix-eventyr» på Edderkoppen i Oslo: Kai-Thomas-Holmsen
1. Mitt første store MGP-minne var da Dana International fra Israel vant med «Diva» i 1998. Jeg elsket låta og syns det var fantastisk at en mann som var i full gang med kjønnsskifte faktisk vant, tross en spe og spinkel sangstemme og med en noe spesiell kreasjon.
2. Dollie de Luxe med «Lenge leve livet». Med en bisarr koreografi, «sløve» øyne, forferdelige kostymer og svake stemmer, er dette helt klart noe av det mest absurde.
3. Charlotte Perelli med «Hero», Sverige 2008. Kan ikke fatte at den ikke vant.
4. Ingenting! Når Dinamo-produsenter vil kutte ut nettopp det som gjør MGP til det det er, er det bare trist og tragisk. De siste årene sender stadig flere land «seriøse» rockeband og den «vanlige mannen i gata» for å representere, og det funker ikke … i hvert fall ikke for meg. La MGP være glitter og glam og noe vi kan elske eller elske å hate. Vi har så mange andre stuerene «idol»-konkurranser, så la MGP få være noe for seg selv!
5. t.A.T.u. med «Ne ver’, ne boysia» i 2003 presset vel en del grenser, eller forsøkte i det minste med et saftig girl-on-girl-kyss i slutten av låta, men må nok engang nevne Dana International for det var relativt banebrytende selv i Eurovision-sammenheng.

Kato Martin Hansen Hansen-Kato
Mangeårig leder av Den norske Grand Prix-klubben, siden MGP-debuten i 1985 har han vært til stede på alle finalene, utenom én. Ga ut bok om den norske MGP-historien sammen med Jostein Pedersen i mai:
1. Hjemme i sofakroken da Hanne Krogh slo opp paraplyen og sang «Lykken er» i 1971. Siden har det vært oss to (MGP og meg, altså …).
2. Hellas 2002: Den avdankete pophelMichalis Rakintzisten assistert av tre råkjekke greske guder med romfartskostymer og -koreografi. Ubetalelig!
3. Norsk: «Sommer i Palma», Norge 1961, 7. plass. Utenlandsk: «L’amour est bleu», Luxembourg 1967, 4. plass.
4. Veldig kjedelig.
5. Da Paul Oscar sang «Minn hinsti dans» for Island i 1997.

Kristian Nicolai Stakset-Gundersen
Mangeårig produsent for showet og konkurransen Parodi Grand Prix:
1. Det første jeg husker veldig godt var Carola som vant i 1991. Da jeg og familien senere kjørte bil fra Kristiansund til sommerferie i Larvik, hadde jeg walkman med Grand Prix-kassetten med, og sang villig K_N_Stakset_Gundersenmed. Til mine foreldres store frustrasjon gikk det stort sett i «Fångad av en stormvind». Jeg spolte tilbake og startet på nytt med en gang sangen var ferdig. Jeg må innrømme at jeg er nokså lei av den i dag.
2. Jeg satt ringside i Moskva da Alexander vant i fjor, og det var en litt surrealistisk opplevelse da t.A.T.u. sang hiten «Not gonna get us» i pausen i den ene semifinalen akkompagnert av det russiske militærkoret og med tankser og militærfly på scenen. Her var det snakk om en supermakt som skulle vise muskler mens hele Europa satt og fulgte med på verdens største underholdningsprogram. Det var absurd.
3. Norsk: Silje Viges «Alle mine tankar» fra 1993. Utenlandsk: Kroatiske Doris Dragovic’ «Marija Magdalena» fra 1999.
4. Uten litt tant og fjas hadde ikke MGP og Eurovision vært verdens største ikke-sportslige tv-program. Uten tant og fjas hadde det ikke vært familie­vennlig nok og ville ha forsvunnet på 70-tallet.
5. Her kan det nevnes mange. Great Garlic Girls med det første dragbidraget, islandske Paul Oskar i lakk og lær, t.A.T.u., som i forkant «truet» med å kysse på scenen, og de latviske produsentene som sa at dersom dette skjedde, ville de svitsje over til generalprøveopptakene for å unngå å støte noen. Derimot ble det lite oppstyr da den israelske gruppa Ping Pong hadde to mannlige medlemmer som kysset på scenen allerede i 2000.