Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 19-årige historie. I dag: Fra problem til levende ansikt.

Fra problem til levende ansikt

Bjørgvin Bispedømmeråd satte prester og kirkeansatte på kursbenken for å lære om homofili i desember i 1992.

Tekst: Stina Neuenkirchen
Fra Blikk nr 7, 1992

Entydig reaksjon etter kurset: Interessant, nødvendig og lærerikt, sier Bergensprestene.
– Ikke interessert, svarte biskop Andreas Aarflot i Oslo Bispedømmeråd da Blikk spurte om det var planlagt lignende initiativ i hovedstaden.

Etter dette første kurset for prestene har de også arrangert lignende kurs for interesserte menighetsarbeidere. Blikk har spurt sokneprestene Victor Meyer fra Sandviken og Bjarte Holme fra Storetveit om hva de mente om dette kurset:

– Hvorfor ble dere med på kurs?
– Vi ble bedt om å delta, og egentlig var det obligatorisk, forteller de. Bjarte Holme legger til at han var interessert i temaet ut fra at han strever med egen usikkerhet overfor kirkens rolle i forhold til homofile. Victor Meyer trekker fram at han så på det som en god anledning til å få skikkelig informasjon og å få komme homofile i tale.

– Hvilket utbytte sitter dere igjen med etter kurset?
Bjarte Holme forteller at han var glad for at emnet ble tatt opp.

– Det var bra å få møte homofile og lesbiske og virkelig bli klar over hvordan mange av dem bærer på sin legning i det skjulte, og hvordan dette smerter, sier han.

– Ja, dette var noe nytt, skyter Victor Meyer inn, det jeg tidligere bare betraktet som et problem fikk nå et levende ansikt. Det er viktig å se hverandre og å snakke sammen. Slik sett var dette kurset verdifullt, uansett hva som kommer ut av det i ettertid, sier han og påpeker at det først er når mennesker snakker sammen at veier videre kan stakes ut.

– Trenger kirkeansatte å komme på slike kurs?

Victor Meyer nøler ikke:
– Ja det tror jeg. Det er jo planer om å kjøre dette på en bredere basis, og da kan det kanskje komme mer ut av det etterhvert som erfaringene kommer. Det er positivt å komme i en dialog, slår han fast. Bjarte Holme tror slike kurs er helt nødvendig.

– Det er så altfor lett å være prinsipiell, sier han og påpeker at det er noe helt annet å stå ansikt til ansikt med de det gjelder.

– Vår oppgave er jo også å vise nestekjærlighet og omsorg, og da har vi godt av å møte menneskene og høre dem selv fortelle, sier han.

– Bør homser og lesber få leve ut sin seksualitet og sitt følelsesliv?
Begge sokneprestene ga uttrykk for at dette spørsmålet var svært vanskelig. De rakk ikke å berøre det tilstrekkelig på kurset heller,
– Det er vanskelig å komme fram til de ømme punktene, fordi det tar tid å bli kjent, som Victor Meyer uttrykte det. Bjarte Holme mener det ligger mye smerte i dette spørsmålet.

– Personlig føler jeg meg svært usikker på dette, sier han og viser til at det er uenigheter omkring homofil praksis også innenfor menigheten.

– Vi må leve med denne uenigheten og prøve å finne ut hvordan vi kan gjøre dette, sier han. Det vi må huske på er at det er snakk om forskjellige maktposisjoner, og de homofile er underlegne, påpeker han og minner om at kirkeansatte bør være bevisst dette i sin kirkelige gjerning.

– Det er en stor utfordring for menighetene å kunne leve med hverandre og vise omsorg på tvers av seksuell legning, hevder Holme. Victor Meyer understreker også at han synes spørsmålet er vanskelig, men at han foreløpig heller til at det må gå an å skjelne mellom legning og praksis når det gjelder homofile, siden det også gjøres overfor heterofile. Meyer mener dermed ikke å ha kommet til noe endelig standpunkt i dette spørsmålet og vil gjerne fortsette en dialog med homofile, sier han. Bjarte Holme sier avslutningsvis at han er personlig glad for måten dette kurset var lagt opp på, og mener det er viktig med debatt i egne rekker.
– Alle ting må fram i lyset for å få trollet til å sprekke, påpeker han og framholder at det er viktig å se tingene i øynene.

 

– Ikke interessert

For å sikre oss å komme Aarflot i tale, sendte vi enn fax til Oslo Bispedømmeråds kontor i Gamlebyen i Oslo. Vi spurte om han kjente til spørreundersøkelsen i Bergen, og om Oslo Bispedømmeråd har planer om å arrangere lignende kurs. Videre lurte vi på om kirkens medarbeidere burde skoleres i hva det innebærer å være homoseksuell i Norge i dag, for avslutningsvis å stille spørsmål om hvorvidt Bisperådets uttalelse fra 1977 om å skille mellom seksuell praksis og legning stadig er like aktuell, eller om den bør drøftes på nytt.

Vi skrev også et tidspunkt for vår telefoniske kontakt, satt etter råd fra ansatte ved Bispedømmerådet for når Aarflot var lettest å treffe på telefon. Vi ringte til riktig dag og til foreslått tid.
– Nei, dessverre. Aarflot er ikke interessert i å ta stilling til disse spørsmålene fra dere, svarte damestemmen som tilhørte Aarflots sekretær.

– Er det mulig å få snakke med han, spurte vi så.
– Nei, han er dessverre opptatt i en samtale, men han la bekjed her: «Ikke interessert i å ta stilling til disse spørsmålene», leste hun hjelpsomt opp.

– Nei, beklager, jeg tror nok ikke det hjelper å ringe igjen senere, sa hun bestemt før hun la på røret.