Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Denne uken har vært en bisarr, flott og overveldende opplevelse. Kjæresten min og jeg har ledd og grått. Men mest av alt har vi undret oss over den store, store kjærligheten og hva den gjør med oss mennesker.

Å pryde forsider, være på radio og fjernsyn bare fordi jeg elsker en mann er en øvelse for den spesielt interesserte. Riktignok er jeg nordlending og velsignet med en skeiv form for humor, men, som min bestemor ville ha sagt, «nå skal de salige ha takk».

Jeg ble outet av Blikk allerede i 1995 sammen med tre andre menn som ifølge Blikk beriket seg på homofile. Det var på sin plass, for samtiden hungret etter homofile forbilder og man skulle ha seg frabedt at offentlige personer levde i skjul. Tidspunket kunne ikke ha vært mer uheldig fra de såkalte skjultes ståsted – to av oss var stupforelsket i våre fremtidige koner og forsøkte så godt det lot seg gjøre å leve fullverdige liv på vår egen måte. Ja, og tenk, vi gikk åpenlyst på homoklubber; omgikkes transvestitter, horer, junkere, sadomasochister, go-go-gutter, frisører, husokkupanter, professorer, forfattere og popstjerner – nei, det fikk da være måte på å ta seg til rette!

Vi er alle barn av vår tid og jeg er gudskjelov blitt eldre og klokere med årene, og det tror jeg resten av verden også er blitt. Det er et godt sted å være, både for verden og meg.

Ingen blir utstyrt med bruksanvisning for livet. Jeg aner ikke hvordan man skal leve livet, men jeg lever og elsker og har en rett og plikt til å bruke min tildelte tid i overenstemmelse med min samvittighet. Der er vi alle like.

Men så er vi altså ulike og det ligger i menneskets natur å vurdere ulikhetene etter til enhver tid gjeldende verdinormer. Det er sånn livet er, og, for alt jeg vet, er det vel det som er selve livet.

Å være to meter nordlending og elske den man vil, er ingen selvvalgt øvelse. Det er i det hele tatt svært lite man kan velge i livet, men man kan velge å leve – og det har jeg gjort. Jeg var aldri homo nok for homoene og jeg var i hvert fall ikke streit nok for streitingene. Å være kasteløs er ikke noe særlig til privilegium, men det er i hvert fall ikke kjedelig.

Så når du leser og hører og ser om kjæresten min – som altså er en mann – og meg, er det heller ingen selvvalgt øvelse. Fordi man velger ikke, man lever. Og hvis jeg med mitt liv kan hjelpe og berike bare én til der ute, er det verdt det. Så får resten av verden gå sin skeive gang og, kjære bestemor, så «får de salige ha takk».

Det tok 51 år, men det var sannelig verdt det. Skål!