Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Den virkeligheten av åpenhet og stolthet som lesber og homser i dag kan glede seg over, har Jostein Pedersen bidratt til på en lun og humoristisk måte som brakte lys inn i den brutale virkeligheten før hivmedisiner kom på markedet, skriver Svein Skeid som svar på Tom Ovliens innlegg 6. oktober.

Først og fremst vil jeg få gratulere Jostein og Geir med kjærligheten og med mange flotte reportasjer i ulike medier den siste uken. Det er fremdeles mange fordommer overfor lesbiske, bifile og homofile. Disse guttene har gjort en særdeles viktig innsats med sin synlighet. Kanskje har de reddet noen liv og hindret at noen får varige helseskader av mobbing i skolegårder og på arbeidsplasser. Fremdeles er det et stort og nærmest umettelig behov for forbilder i ulike deler av den norske offentlighet.

Samtidig føler jeg behov for å nyansere det bildet som Tom Ovlien tegner i Blikk 6. oktober. Hvem har rett til å sette seg som dommer over andres liv? Å komme «ut av skapet» er ikke nødvendigvis noen rettvinklet prosess, slik jeg får inntrykk av utifra det Tom skriver. Å komme ut som medlem av en stigmatisert gruppe er for mange av oss en lang prosess. Ofte må vi først «komme inn» i et trygt og aksepterende miljø av likesinnede. For mange er det å komme ut overfor en god venn et stort steg. For ikke å snakke om familie og kolleger. For dobbeltminoriteter eller minoriteter i homominoriteten, kan det dessuten være behov for å komme ut flere ganger med ulike aspekter av sin identitet. For bifile kan livet også by på overraskelser underveis.

Debatten går blant annet på den outingen som Jostein opplevde i 1995 da han var på vei inn i et forhold til en kvinne. På det tidspunktet hadde han etter min oppfatning allerede «hjulpet og beriket» homoNorge i flere år. Det er faktisk mulig å gjøre en innsats uten å gå med skilt på brystet eller å pryde tabloidenes forsider. Hvert enkelt skritt vi tar kan kreve betydelig mot. Og i rettferdighetens navn er det vår alles rett å selv bestemme hastigheten og retningen på en slik personlig prosess.

Jeg har kjent Jostein lenge før han ble en offentlig person og fra mitt ståsted vil jeg fremheve noen forhold som imponerer meg med den mannen. Først og fremst tenker jeg på hans bidrag i Virusgruppa på begynnelsen av 90-tallet for å samle inn hundretusener av kroner til trivselsskapende tiltak for hivpositive. Folk døde som fluer rundt oss og i motsetning til det bildet Tom Ovlien tegner, så viste Jostein solidaritet og tok ansvar både overfor homomiljøet som helhet samt overfor en sårbar minoritet i minoriteten, lærhomsene. Jostein kunne skrive en nekrolog i SLMs medlemsblad «Lenka» under fullt navn. Og det var det nesten ingen andre som gjorde på den tiden. Ikke i dag heller for den saks skyld.

Samtidig skrev han i Løvetann – på mange måter forløperen til Blikk – i mange år under fullt navn, noe som heller ikke var vanlig. I det stille arbeidet han blant gutteprostituerte på daværende Østbanen. Det ligger i sakens natur at dette var anonymisert og han arbeidet alltid sammen med helsepersonell – også skjulte, lenge før Helseutvalget og den institusjonaliserte homobevegelsen kom på banen.
Jostein var den første som intervjuet en hivpositiv, under fullt navn, på NRK Nattradioen i 1985. Dengang het det «smittet av HTLV3» og intervjuet resulterte i en usedvanlig åpenhet om aids på et tidlig tidspunkt og at den norske ekspertisen på området, som var verdensledende, fikk den oppmerksomhet de fortjente og trengte.

Sommeren 1991 ble homomiljøet generelt og lærmiljøet især gjort til syndebukker for en liten økning i tallene på nysmitte av hiv. «At seksualitet og vold kunne overlappe hverandre, visste man i SM-miljøene», skrev Nils Johan Ringdal i boka «Lystens død». Dagbladet smørte «Rå homosex i Oslo» over hele førstesiden og Sissel Benneche Osvold sammenlignet SLM-treff med «Gestapos julebord». Representanter for KrF og Folkehelsa krevde stengning av homoklubber og ville nekte hivpositive retten til et sexliv.

Leder i DNF-48´s Oslo-avdeling, Siri Kvalheim, sto i flere innlegg last og brast med lærhomsene og argumenterte for at fetisj og sm bidrar til mangfold og at et «råere og hardere miljø er noe man får når omtanken for hverandre forsvinner og hensynsløsheten råder.» Det var snart ikke en avis som ikke hadde nye «avsløringer» og innlegg i debatten da saken nådde radioens 1830. Deretter sto tv-programmet «Antenne 10» for tur. Programlederen kryssklippet underlivene til dansende homser på Den Sorte Enke med bilder fra syndige saunaer.

Ved siden av DNF-48 og flere andre aktører, bidro Jostein Pedersen i betydelig grad til å endre premissene for debatten, ikke i kronikker eller prangende forsider, men i kantina på NRK. Etter forespørsel fra undertegnede, fikk han beveget den rimelig forutinntatte programlederen til å dreie fokus over til det betydelige og varierte hivforebyggende arbeidet som SLM har drevet helt siden den tidlige starten av aidsepidemien. Programlederen holdt på falle av stolen da Jostein modig innledet samtalen med å fortelle at «Jeg er medlem av SLM!».

Dermed ble noen myter knust, selv om verken Siri Kvalheim eller Jostein Pedersen noensinne mottok noen homo ærespris for sin identitetsskapende og helseforebyggende innsats på barrikadene eller i kulissene agurksommeren 1991.

«Grenseløs feighet» og tråkking på andres liv, er sterke ord Tom Ovlien. Det er ikke slik jeg kjenner Jostein Pedersen. Bare fordi noen ikke til enhver tid følger agendaen til diverse homofrigjørere. Å antyde at Jostein har surfet på andres åpenhet er etter min oppfatning mildt sagt vås. «Den virkeligheten av åpenhet og stolthet som [vi alle] i dag kan glede oss over», har Jostein faktisk bidratt til, på en lun og humoristisk måte som brakte lys inn i den brutale virkeligheten før hivmedisiner kom på markedet.

Kampen for verdighet er på langt nær over verken for homofile generelt eller for ulike dobbeltminoriteter. Jostein har hele tiden hatt sine visjoner for et åpnere samfunn og nå var tiden inne til å slippe katta ut av sekken på egne premisser til inspirasjon for alle som fremdeles sliter med fordommer og stigmatisering.

Hilsen Svein Skeid, tidligere løsmedarbeider i Blikk og tidligere redaktør i SLM-bladet Lenka.