Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Olav André Manum har skrevet HivNorges historie.

– Tittelen handler om et slagord som ble brukt tidlig i aidskampen. Men jeg ville sette kjærligheten først. Det handler om inkluderende kjærlighet. Men i dag ser det ut til å kun dreie seg om kondom i kampen mot aids. Mens det vi trenger er mer kjærlighet og mer kunnskap, sier Olav André Manum.
I 1983 ble de første norske tilfellene registrert, og hivepidemien i Norge var i gang. Frykten bredte seg raskt: Dette var en sykdom med uoversiktlige smittemekanismer, der risikoadferd var forbundet med umoral. Helsemyndighetene anslo at vi ville ha mellom 30 000 og 100 000 hivpositive i 1990, og at antallet smittede ville dobles hver 8. til 12. måned. Slik skulle det ikke gå.

Til dags dato er det registrert noe over 4 000 hivpositive i Norge siden epidemien startet. Likevel er aids en av de sykdommene som virker mest skremmende på folk, og som i størst grad har påvirket vår atferd og vårt menneskesyn.

Historien om HivNorge

Manums bok er også en organisasjonshistorie. HivNorge er resultatet av sammenslåingen av Landsforeningen mot Aids og Pluss, de hivpositives interesseorganisasjon, som har en historie som spenner fra holdningsarbeid og iherdig lobbyisme overfor politikerne, til livsviktig veiledning til hjelp til dem som rammes. Kampen mot hiv og aids har bidratt til å definere den sivile mobiliseringens former og muligheter på nytt. Samtidig er historien om hiv i Norge preget av stadige tap, av sorg, av diskriminering og av at epidemien i verdensmålestokk ikke har latt seg bremse.

Boka legger ansvaret på myndighetenes manglende initiativ.
– Politikerne har selv vedtatt at man skal redusere kunnskapsnivået ved å kutte ut folkeopplysningen. Hivpositive blir dermed på mange måter et offer for politikernes kunnskapsløshet, sier Manum og forteller at homoperspektivet også er tydelig tilstede i boka.

– Det har vært veldig spennende å jobbe med dette materialet, også utfra et homoperspektiv, fordi det er så mange ting som minner om tidligere tiders homokamp. Det er tilvarende undertrykkelsesmekanismer og tilsvarende strategier i forhold til åpenhet. Det viser seg jo at det er den type strategier som hjelper, sier Manum men legger til at det har gitt seg ulike resultater.

– Forskjellen er at mens homoene har vunnet på åpenhet, så har de hivpositive tapt. De har ikke blitt inkludert. På grunn av lovene vi har i dette landet så er de hivpositive fortsatt ekskludert, mens homofile og lesbiske har blitt inkludert. Homofile er jo langt i fra den marginaliserte gruppen de var på slutten av 70-tallet da jeg begynte å jobbe med homoarbeid.

Men selv i eget miljø opplever menn som har sex med menn å bli uglesett.
– Det er godt dokumentert at hivpositive også opplever stigmatisering i homomiljøet. Men det sier noe om at det fortsatt er behov for mer opplysning. Man kan ikke slutte å prøve å påvirke folk holdningsmessig.

– Blir du sjokkert når du hører ungdom fortelle at de ikke lærer om hiv og aids på skolen?
– Nei. Det vet jeg så alt for godt at de ikke lærer noe om. Så det sjokkerer meg ikke lenger. Det er jo bare trist.

– Hvem vil du skal lese boka?
– Flest mulig selvfølgelig. Jeg hadde syntes det var spennende om boka førte til en hivpolitisk debatt. Det trengs. Og vi trenger å få myndighetene til å innse at det veivalget som ble foretatt på midten av 90-tallet ikke var det beste. Ikke bare fordi hivtallene fortsatte å stige, men også fordi hivpositive som gruppe ikke kom godt ut av det.

«Kjærlighet, kunnskap og kondom – Den hivpolitiske kampen i Norge» gis ut av Pax.