Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Jeg tror jeg har skrevet om dette før, jeg befinner meg jo en del i landskapet homo/hetero, men her om dagen kom tanken opp igjen. Heteroer er noen rare skapninger. Særlig i par.

Til vanlig går jeg rundt og suller i verden og tenker sånn midt på treet på at folk henger ut og er heterofile. Folk er folk lissom. Noen ganger minner de meg likevel på sin tilstand ved å si dumme ting og jeg må løse opp i floker rundt hva de måtte tro om homser og lesber og hvordan de bedriver livet og hverdagen sin.
– Vi er akkurat som alle andre, det er svigermor og sokkevask og fjordland og unger og mindre sex etter hvert og i det hele tatt, kan jeg si med et oppklarende smil fullt av innsikt om menneskeheten. På en måte mener jeg det jo og det er en velfungerende fremgangsmåte, men innerst inne mener jeg det ikke likevel, for jeg synes vi homoer er litt mer spennende og annerledes og at vi kanskje har skjønt greia. Det er så jævlig straight å være straight liksom. (Dette her fra piken som forleden tilbrakte en søndag kveld med sin kjære i godstolen, konfekt, hekling og åndenes makt. Rock & Roll!)

Larkollen camping
Uansett.
I forrige uke satt jeg i et møte og diskuterte potensielle prosjekter med en strålende heterofil dame. Vi snakket om ting som kunne være ukjent for meg. Ting jeg syntes var snålt. Tilværelser og situasjoner som ville være nye og utfordrende. Sprenge noen grenser. Det sto ikke på undergrunnskulturer og sekter eller livsfarlige og kontroversielle stunt jeg foreslo å kaste meg ut i. Kreisi banan og uten filter? Jadda, helt avslappet rundt det, Man har da ikke vært selskapsdame i Tokyo, søppelsorterer i Nevadaørkenen eller levd med hekser og skeive sexarbeidere under åpen himmel i Oregon for ingenting. Heterofilt A4 liv med bikkje og fire barn i distriktene? Mye rarere. Og litt skummelt.
Når det var snakk om komfortsone virket jeg mye mer åpen for «annerledes» enn «straight». Det var litt merkelig egentlig. At nakne rumper på Folsom Fair i San Francisco er «a piece of cake», mens tanken på å tilbringe en uke på ferie med «typen» min i vogn på Larkollen camping virket helt sprøtt.
Og det er her vi kommer inn på det jeg skal skrive om. Heterofili i tosom hverdagspraksis. Underlige greier. Hva gjør de når ingen ser på dem? Jeg skjønner det ikke. Jeg har aldri prøvd.

Unormalt
Første gang jeg tenkte på dette satt jeg på kafé i gamlebyen med venninnen min Linn. Plutselig kom det et forelsket heterofilt par gående oppover og vi betraktet dem over kaffekoppene.
– Heterofili er ikke normalt, konstaterte Linn. Jeg var tilbøyelig til å være enig. Jeg synes det er noe veldig uforståelig over at heterofile går rundt og er par og at det åpenbart fungerer. At de lever livene sine og kan kodene og synes det er helt ukomplisert og selvfølgelig å være heterofil i par. Som sagt. Det er veldig rart. Jeg klarer ikke å folde hjernen min rundt det.
På en måte er heterofile som de menneskene som bor i første etasje. De som du ikke kjenner fordi de du skal besøke alltid bor i femte etasje i bygninger uten heis. (Bare innrøm det, du har gått i noen trapper opp gjennom du også!) Man tar seg i å tenke, hvem er disse menneskene i første som jeg ikke vet noe om. Er det de som er synkronsvømmerne? Valthornspillerne? Øksemorderne?
Forskjellen er jo at jeg kjenner en hel del heterofile. Også i par. Og det høres kanskje helt absurd ut at jeg i det hele tatt lurer for de er jo folk flest og tusen filmer og tv-serier og romaner og blader burde for lengst ha gitt meg blåkopien på heterofilt samliv, ned til hver eneste tannpastatube, eggløsning, serieorgasme og kommunikasjonssvikt.

Konseptet heteropar
Likevel. Jeg har en skepsis mot å svelge manusbasert menneskeliv. Man skal ikke tro alt man hører og jeg skjønner fremdeles ikke greia.
Av og til tror jeg at jeg ser på heterofile par litt som barn ser på lærere. At de er ute i friluft på dagtid, men at de nærmest slutter å eksistere om natten. At de går stille og rolig inn i et skap og sitter der urørlig hele natten før de kommer ut i verden igjen og er heterofile.
Hvordan gjør de konseptet «heterofilt par»? Hvordan er de sammen? Hvordan snakker de sammen?
Likner det på noe jeg gjør?
Hvordan sitter de på sofaen? Har de teite kjæresteting de sier til hverandre med rare stemmer som de ler av? Hvordan koser de? Krangler de? Hvordan har de sex? ( Ja, jeg lurer på det også jeg.)
Kan man si alle de samme tingene til en partner av motsatt kjønn? Her bryter jeg litt med meg selv om at man ikke skal forvente egenskaper bare på grunn av kjønn. Men det er nå engang disse kulturelle, tradisjonelle og, hvis man skal tro folk som Harald Eia, biologiske forskjellene?!

Mars og Venus og i det hele tatt
Jeg er ikke uberørt av mannehender, men jeg har aldri vært kjæreste og kjærestebodd med en. Skal jeg tro noe på klisjeene? At menn klør seg i skrittet, at de promper foran fotballen på tv. At de vil pule hele tiden men at det ikke trenger å være så mye å skryte av eller ta så lang tid. At de er ute av stand til å plukke opp mer eller mindre subtil kommunikasjon eller snakke om følelser. At de vil gjøre ting med «gutta» som damene er programforpliktet til å irritere seg over? Eller om heterofile damer (de har jeg heller aldri kjærestebodd med) går rundt med frottéhåndklær på hodet og mangomaske i fjeset i ett sett fordi de fortjener det, mens de dessverre mangler latvisk hushjelp og dermed ikke får lyst på sex på grunn av tidsklemma. Eller om de bare drømmer om en sykepleierjobb de aldri fikk, arrangerer tupperware og dildoparties og planlegger neste tur med «jentene» for shopping og sjampanje.
På den ene siden må jo dette være tull, eller? Er det et åpent poeng for heterofile par å bryte med disse forventingene? Eller er det bare en liten del av bildet? En stor del av bildet, men likevel ikke noe å masa med? Eller?
Hmmmm…

Forstyrrende
For ikke å snakke om at mesteparten av alle de tingene jeg har ramset opp over her, på forskjellige tidspunkt stemmer fint på meg. Og min kjære for den saks skyld. Ikke mindre forvirrende. Kanskje mer skremmende?
Når jeg sitter der og promper i godstolen med hekletøyet i fanget, mens oppvasken ikke er tatt og min kjære er akkurat sånn passe irritert på meg slik at hun nok ikke kommer til å ligge med meg denne kvelden, men heller ikke vil snakke om følelsene sine og istedenfor tar en ansiktsmaske og skrur på tippekampen. Uten at jeg dermed tror at hun ikke vil elske meg i morgen og si ting med gøyal stemme til meg… Da kan jeg lure. Tenk om det er helt likt? Tenk om jeg er like heterofil som heterofile? Tenk om de er like homo som meg? Eller tenk om de er kule og helt annerledes og driver med hemmelige og ukjente ting?
Snålt.
Og litt forstyrrende!