Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 19-årige historie. I dag: Hip nok.

Hip nok

– Hip hop liker ikke homoer og jeg gidder ikke å slåss mot ignoransen deres. Jeg er meg selv og lager min egen musikk slik jeg vil, sier rapperen Cazwell som er så homo at selv homokanalen Logo ikke vil vise videoen hans.

Tekst: Reidar Engesbak
Fra Blikk nr. 12, 2006

Cazwell er allerede en stjerne i New Yorks klubbverden og har vært med siden den spede starten på electroclashbølgen på slutten av 90-tallet. Men electroclash er ikke en merkelapp som passer på Cazwell. Med minialbumet «Get Into It» som slippes nå i desember, tar Cazwell turen tilbake til discoklassikerne. Han har også fått plukke fra øverste hylle i arkivet til et av verdens mest legendariske discoplateselskap, West End Records.

Låta og videoen alle snakker om for tida, er Cazwells «All Over Your Face». Da videoen ble lastet opp på nettstedet YouTube hadde videoen over 40 000 visninger i løpet av de to første dagene.

– I videoen til «All Over Your Face» hadde jeg lyst å vise hva New York betyr for meg. Da vi startet filmingen var vi veldig inspirert av gamle Warhol-filmer og fanget fargene og stemningen med et 16 mm-kamera. Videoen skal symbolisere kreativiteten og energien som var i New York i tida før aidsen kom, forteller Cazwell til Blikk.

– Mye av den samme stemningen ville jeg ha på platecoveret også. Opprinnelig var det et stort bilde av ei jente med en iskrem i front der, men så ombestemte jeg meg og så ble det er nærbilde av meg og bulen i shortsen min i stedet. Jeg synes det funker veldig bra, sier han og ler.

 

Sex på slitne hotellrom

Discofantaster vil fort nikke gjenkjennende når de hører «All Over Your Face». Låta til Cazwell er en versjon av discoklassikeren «Is It All Over My Face» fra 1980 med gruppa Loose Joints.

– Men jeg kan ikke ta æren alene for å ha gjenoppdaget låta. Manageren min spilte noen av låtene mine for folka på West End Records. De ble interessert i å signe meg, og foreslo at jeg kunne få fri tilgang til katalogen deres og manageren min, som er et musikkgeni, skjønte at det var midt i blinken. Og sånn var det jeg kom over låta.

– Det er ganske tøft gjort å kaste seg over en slik klassiker?
– Skal jeg være helt ærlig, så hadde jeg den ferdig på 20 minutter. Jeg dro på McDonalds og kjøpte masse feit fast food og satte i gang. Jeg var så opptatt av å fange følelsen i låta og få lytteren til å føle det samme. Låta oppsummerer New York for meg.

Den nye teksten Cazwell har skrevet til låta overlater ikke mye til fantasien. Det går i sex på slitne hotellrom, horer og kokain. Alt gjort med frekk downtown New York-attityde og er såpass utagerende at verken radiostasjoner eller MTV vil spille den.

– De vil ikke spille den på homokanalen Logo engang. Det er egentlig rart. Jeg har laget en tv- og radiovennlig versjon av låta også, men det hjelper ikke. De vil bare ikke spille meg. Tenk på det … jeg er alt for homo for Logo! Fra nå av skal jeg bare lage musikk for hele familien …Nei da, jeg tuller, sier Cazwell og ler anda mer..

 

I crystals stålgrep

Videoen hans griper tak i stemningen slik den var i New Yorks glansdager før aidsepidemien neste slo knock out på en hel kultur. I dag har New York også en annen fiende i tillegg til hiv og aids. Dopet crystal meth har tatt et stålgrep på homomiljøet.

Den kjente homofile artisten Rufus Wainwright har snakket åpent om sitt misbruk og avvenning fra crystal meth, også kalt «Tina» blant brukere. Cazwell blir tydelig ivrig når Blikk bringer temaet på bane.

– Flott! Kan jeg få snakke om dette? Jeg trenger å få det ut … Crystal meth er fortsatt et stort problem i New York, og spesielt i kreative miljøer. Først må jeg si at jeg ikke akkurat er mors beste barn selv, men crystal er for jævlig. Problemet er at folk som tar dette, lager seg hemmelige nettverk og hele misbruket blir en veldig lukket greie. Hvis vi i min omgangskrets merker at noen av vennene våre tar crystal, så blir vi drit forbanna. Men vi snur ikke ryggen til dem. I stedet rotter vi oss sammen og kjører på med full styrke og lekser opp for dem at det de holder på med en noe dritt og noe vi ikke har plass til. Det handler om å bry seg. Vi drar dem med ut på store middager og andre ting for å si at vi er glad i dem og vi gir oss ikke, forteller en engasjert Cazwell til Blikk.

 

Grisevise med jentene

Cazwell har omarbeidet og frekket opp flere gullkorn fra West End Records arkiv på minialbumet «Get Into It». Taana Gardners «Hearbeat» har blitt til låta «Watch My Mouth», og tittelsporet «Get Into It» er bygget på den obskure «Sirius Serious Space Party» av Edhna Holt.

I tillegg kommer hans egne perler som for eksempel «The Sex That I Need». En grisevise han gjør sammen med jentene i Avenue D. Her snakker vi om sex rett fra levra.

– Er du like rå og grisete som tekstene du skriver?
– Absolutt ikke. Eller det burde jeg kanskje ikke si? Jeg tenker jo mye på sex og i låtene mine høres jeg ut som en nymfoman. Men jeg er ikke så vill av meg faktisk.

– Så du driver ikke så mye med gruppesex og kokainorgier med andre ord?
– Ikke misforstå meg nå. Jeg er helt for sexfester, sauna og alt sånt noe. Men det er ikke noe for meg. Jeg foretrekker å kunne snakke med personen jeg vil ha sex med først. Selv om det bare er i tretti sekunder …

– Hva slags menn tenner du på?
– Jeg liker brune øyne veldig godt. Menn som smiler, tenner meg. Jeg ville aldri datet en som røyker, eller som er en dårlig tipser. Jeg tenner på folk som brenner for noe. Og hvis han har ankelhøye sneakers er det absolutt et pluss. De trenger ikke å være et dyrt merke eller noe, bare det er sneakers, avslører Cazwell som begynner å le når praten kommer inn på groupies.

– Ja, jeg får en del groupies. Eller beundrere, jeg kanskje heller skal kalle dem. De er ikke så alt for mange, altså. Grunnen er nok at jeg kan virke vanskelig å komme inn på. Samtidig så er jeg veldig kresen, slår Cazwell fast og vi tror han så gjerne.

 

Lesbevenninna Crasta Yo

Cazwell vokste opp in Worcester (uttales «Wusta») i Massachusetts, en industriby med få tilbud til en kreativ og sulten ung sjel. Caz endte opp med å henge rundt med sin butche lesbevenninne med kallenavnet Crasta Yo. De to startet å rappe sammen og Cazwell forteller at de i starten skrev om de dummeste ting som «cheeseburgers og våre converse sneakers». De opptrådte sammen på kjellerfester for skatere og pønkrockere og så begynte lydopptakene deres å sirkulere.

I 1999 flyttet duoen Morplay til New York der de ga ut en plate «Thesaurus Metamorphosis». Men i 2002 splittet de duoen og Cazwell gikk solo. Men er Cazwell er blitt en homofil hip hop-er som spiller inn gamle discolåte? Eller er Cazwell queer og båsløs? Eller kanskje bare en homorapper?

– Jeg tror jeg blir puttet i en haug forskjellige kategorier. Jeg blir vel ofte kalt homorapperen. Det plager meg egentlig ikke i det hele tatt. Jeg skulle jo ønske at det fantes noen som meg da jeg selv var 16 år. Homokulturen trenger en sånn artist som meg.

– Som er hva da?
– Jeg er jo en homoartist, men poenget er at jeg ikke bare vil begrense meg til bare å rette meg mot homomarkedet. Det finnes jo nok av streitinger som liker musikken min, forteller Cazwell.

 

«No white faggots allowed»

Homohiphop er absolutt på vei opp fra undergrunnen – godt hjulpet av artister som engelske Qboy og amerikanske Deep Dickollective. Cazwell derimot, glimrer med sitt fravær på homohip hop-scenen.

– Føler du ikke noen tilhørighet til dette miljøet?
– Nei. Og jeg bruker ikke noen krefter på å få det heller. Det eneste vi har felles er at vi er homo. For meg er musikk noe større enn seksualitet. Jeg driver uansett ikke med hip hop. Hip hop-kulturen har strenge regler. En av dem er at de ikke liker homoer («No white faggots allowed!»). Jeg kommer aldri til å klare å leve opp til kravene fra hip hop-miljøet, når homoer prøver på det så mister de evnen til å være kreative på egne premisser. Jeg startet heller min egen scene og har utviklet min egen stil. Sånn sett er jeg veldig glad for å være på West End Records. Historien og arkivet deres er full av innovatører og legender. Jeg er i godt selskap kan du si, sier Cazwell stolt.

– Når kommer du med et helt album?
– Før eller senere. Jeg jobber hele tiden med ny musikk og har lyst å gi ut et helt album.

– Og når kommer du til Skandinavia?
– Jeg var i London for ikke så lenge siden. Jeg kommer gjerne til Norge også. Inviter meg over da vel, inviterer en flørtende Cazwell.