Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Morten Rudå anbefaler grøss og gru.

– Jeg anbefaler alle å ta med seg en pute og komme seg på kino denne helga. Puta kan man gjemme seg bak når det blir skikkelig skummelt i skrekksplatterfilmen «Mørke sjeler». Først når en film får både terningkast 1 og terningkast 6 blir det jo virkelig spennende å få den med seg og se hva dette handler om.

Morten Rudå har tidligere medvirket blant annet i Bent Hamers film «O’Horten» og filmene «Sebastians Verden», «5 Løgner» og «Kvinnen i mitt liv». «Mørke Sjeler» handler om Johanna som blir overfalt og tilsynelatende drept på en joggetur i skogen. Men samtidig som hennes far (Morten Rudå) får telefon fra politiet med dødsbudskapet, kommer Johanna gående inn døren til deres hjem forandret til en blek og apatisk skygge av seg selv. Filmen vant i fjor pris for beste skrekkfilm i Swansea, England og fikk Beste skrekkfilm-publikumsprisen under Manhattan Film Festival.

– Filmanmelder Peter Daatland i radiOrakel uttrykker at dette er den beste skrekkfilmen han har sett på norsk jord, mens Jon Selås i VG skriver at det er det mest håpløse siden berømmelige «Dis» i 1994. I «Mørke Sjeler» har jeg min første hovedrolle i en norsk film, og jeg forstår ikke at min rollefigur som faren kan være så ubehjelpelig spilt som Kjetil Kopren Ullebø i Bergens Tidende skal ha det til, når jeg mottok prisen for «Best Male Actor» for samme film i Melbourne, Australia. Har anmelderne sett samme film, lurer jeg på. Men dette er jo en gyllen anledning for publikum til å dømme selv.

– Hva var din siste kulturopplevelse?
– Popmusikal med sterke historier, nemlig «Next To Normal» på Det Norske Teatret. Denne oppsetningen var på sett og vis bedre enn originaloppsetningen på Broadway som jeg også har sett. Jeg både lo og ble rørt til tårer flere ganger.

– Hva har vært den beste kulturopplevelsen i det siste?
– Det var utvilsomt forestillingen «La Cage aux Folles» på Den Natonale Scene i Bergen med Bjarte Hjelmeland i spissen for et velopplagt og glimrende ensemble. Bare danserne er verdt hele billetten alene, og jeg storkoste meg virkelig.