Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 19-årige historie. I dag: En dunst av queer.

En dunst av queer

Sommerens Queer Festival i København er nettopp slutt. Bak står Dunst, nettverket til det danske queer-miljøet. Blikk fikk Miss Fish til å guide oss inn i det utholdende og kreative undergrunnsmiljøet der alt er lov.

Tekst: Reidar Engesbak.
Fra Blikk nr 8, 2007.

Den seksualpolitiske kunst- og aktivistgruppa Dunst, har holdt det gående i den danske undergrunnen siden 2001 og står bak en rekke legendariske fester, ville aksjoner og politiske arrangementer. Sommerens queerfestival på Islands Brygge i København fra 9. til 15. juli har de nå arrangert for andre gang.

Artister, musikere, djs, aktivister, dragkings og – queens og kjønnskrigere fra mange land, skapte i løpet av festivaluka et alternativ til heteronormativ kultur, politikk og livsstil. Queer Festival Copenhagen ble skapt av foreningen Dunst, nettverket for alle som definerer seg som en del av det danske queermiljøet.

Det finnes ingen regler og ingen kriterier for å delta på festivalen. Noen vil si at det hele er litt grenseløst. Det samme kan sies om Dunst, og om en av foreningens grunnleggere, Miss Fish.

Inspirert av Europa
Etter flere år på rundreise og opphold i Paris, London og Berlin returnert omsider Miss Fish til Danmark og København. Med i bagasjen hadde hun med seg mengder av inspirasjon fra den radikale queerscenen i Europa.

– Mens jeg bodde i Berlin vokste det fram en post-Love Parade-homoscene som var veldig radikal. Den hadde en helt unik stemning. Det skapte et veldig kreativt miljø som ikke lot seg marginalisere. Det som kjennetegnet kunstscenen var bredden i miljøet. Det var det jeg tok med meg hjem til Danmark og København, forteller Miss Fish.

I seks år har Dunst vært et seksualpolitisk, aktivistisk, kunstnerisk forum og arena for hermafroditter, transkjønnete, transvestitter, lesbiske, homser, bifile og freaks som har noe på hjertet og som strever for å opprettholde en unik, kraftfull, fargerik, støyende og spennende queer-undergrunn i Danmark.

– Er Dunst en protestbevegelse?
– Dunst er mange ting. I utgangspunktet var Dunst en reaksjon mot et homomiljø vi mente kun var opptatt av sex, ølpriser og Melodi Grand Prix. Dunst samlet det queere undergrunnsmiljøet og skapte et nettverk med mange uttrykk.

Dunst lager bråk
Miss Fish og Dunst bruker queer-begrepet til å beskrive deres oppfatning av seksuell orientering som flytende og foranderlig. De mener kjønn er konstruerte kategorier i likhet med klasse og etnisitet. Deres queer-perspektiv er et oppgjør med og et opprør mot all identitetspolitikk som er med på å putte mennesker i kategorier som homo – hetero, kvinne – mann.

– Hvilken posisjon har queer i Danmark?
– Problemet med queer-begrepet og queer teori er at det er for mange som snakker om det, i stedet for å praktisere det. Dunst er ikke teori. Dunst lager bråk, stiller kritiske spørsmål og viser andre måter å leve livet på. Dunst er for alle de som ikke passer inn.

Foreningen Dunst og medlemmene som Miss Fish, har aldri anstrengt seg for å passe inn i normen. Det har ført til konflikter og konfrontasjoner – også fra overraskende hold. Samtidig som Dunst fremmer alternativer til heteronormativitet, må de til tider tåle hard skyts fra miljøer de tilsynelatende skulle leve i harmoni med.

Det kjente Bøssehuset i fristaden Christiania åpnet i 2003 dørene sine på vidt gap for Dunst og de feiret innflyttingen med en fest, den beryktede Helligåndesfest, i pinsen. Dagen etter kom klagene. Til tross for høy aktivitet med utstillinger, møter og treff ble dunsterne truet med baseballkøller hvis de arrangerte flere fester. Og da var Dunst sitt opphold i Fristaden snart over. Ikke mange klarer å bli kastet ut av Christiania …

– Dunst er et anarkistisk spetakkel. Men selv om vi ikke har løsningen, påberoper vi oss retten til å stille spørsmål.

Nyåpnet Warehouse9
Nå holder Dunst tirsdagsmøtene sine i Galebevægelsens lokaler på Frederiksberg, men har fått en ny storstue: Et queer performance-sted og kunstgalleri i en lagerbygning sentralt i byen. Warehouse9 ble offisielt åpnet 23. mai i år og drives av Miss Fish, som også er galleriets kurator.

De ønsker å tilby et variert program fra performance- og mediekunst, til burleske kabareter og dans med utspring i den internasjonale queerscenen. I august kommer for eksempel den eksperimentelle berlin-baserte kunstelectroduoen Noblesse Oblige og opptrer. I oktober kommer den kjente kastrat-sangeren Ernesto Tomasini – en dragkomiker som har en stemme som spenner over 4,5 oktav og som The Times har karakterisert som Maria Callas møter Peter Sellers.

– Dunst er for spesielt interesserte, men er det en slags sekt?
– Nei. Dunst er åpen for alle. Vi har de faste tirsdagsmøtene hvor hvem som helst kan møte opp og presentere seg selv og ta del i det de vil. Mange av oss har egne prosjekter og soloprosjekter som har sitt utspring i Dunst.

– Som Miss Fish?
– Ja. Essensen i arbeidet mitt er å forandre meg «selv» og kampen for retten til å være androgyn.

I september slipper hun et begrenset opplag av sin debut-ep «Dangerous Mind» på vinyl på selskapet Broken Mirror Records. Videoen hennes til låta «The Beauty Regime» er blitt nominert til flere priser og er plukket ut til festivaler som Hollywood Dv Festival 2007 og Gay & Lesbian Film Festival Paris 2006.

En fiktiv karakter
Miss Fish er en fiktiv karakter som eksisterer et sted mellom fiksjon og virkelighet.
– Det er en balansegang, innrømmer hun

– Mister du noen gang balansen?
– Noen ganger kan det være på grensen til farlig. Jeg bruker karakteren Miss Fish som et verktøy, men det gjelder å være fokusert. Jeg vet når jeg skal gjøre hva. En gang søkte jeg faktisk på en jobb som Miss Fish. Jeg ville egentlig ikke ha jobben, så derfor sendte jeg Miss Fish. Intervjuet gikk skremmende bra …

– Hvilke inspirasjonskilder brukte du for å skape Miss Fish?
– Pop og rock musikk. Artister som Boy George, Siouxsie Sioux og Joy Division. Aktivister og mennesker som har valgt å slåss for å skape nye måter å leve på. Leigh Bowery er en stor inspirasjon. Men den største er likevel Karen Blixen.