Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

For 15 år siden vurderte han å slutte som fotograf i VG i protest mot avisas ensidige homomotstand. I stedet endte Espen Egil Hansen som VGs første åpne homofile redaktør.
1982, i et digert auditorium på et college i New York: I likhet med utvekslings­elevene fra andre kanter av verden, skal tre norske gutter på rundt 17 år presentere seg selv og hjemlandet. I stedet for å stå med mikrofoner og stotre litt om fjorder og fjell, har de planlagt å trø til med en tekst basert på Per Spelemann, framført som en kombinert ballett og folkeviseleik. Sangen og dansen ble en suksess, selvsagt, og de tre herrene var Erik Nodland (nå redaktør for Se og Hør), Yngve Kvistad (VG-journalist) og Espen Egil Hansen, nylig utnevnt til en av de absolutte toppjobbene i VG.

2011, i Akersgata: Espen Egil Hansen møter oss sørlandsblidt i VG-husets sjette etasje og starter straks en omvisning. Landets avishus er i endring, særlig de store og ikke minst VG. Nesten alle sitter i åpent landskap. «Papir» er nå et sted der borte, mens teknologi ditt er her og teknologi datt er der, mobil er rundt hjørnet og tv der borte, hvis vi forstår det rett. Fotografen vil ha Hansen med seg ut en tur, hvorpå sistnevnte elskverdig vil gi meg et eksemplar av dagens VG som kveik i ventetida. Det fører til forvirring. Hvor er papiravisa? Hansen stryker av sted, blir borte i flere minutter, men finner til slutt en avis noen har notert mobilnumre på.

Pen og velstelt
Som sjef for datterselskapet VG Multimedia AS har Espen Egil Hansen fra Grimstad stått midt oppi utviklingen. Nylig ble han «redaktør digital», sideordnet med «redaktør avis» og en av VG-husets to nestsjefer under den nye topplederen Torry Pedersen. En kongstanke er å besmitte den litt treige papiravisa med dynamikken fra alt det fine, nye som skjer på all­slags skjermer.

Nok om VG foreløpig. Hvem er Espen Egil Hansen? Han er ikke så høy, men ser ellers ut som en alminnelig amerikansk presidentkandidat. 45 år, pen og velstelt, blå skjorte med dristige, røde mansjettknapper, litt for trang dressjakke, noe som antakelig er et bevisst, i alle fall underbevisst, grep for å aksentuere en bred brystkasse, for øvrig framdyrket i kajakken.

I dag ville en homo ryke ut senest i New Hampshire, men hvis en slik noen gang blir aktuell som presidentkandidat i USA, kan det bli en som Espen Egil Hansen. Han kommer fra en Norad-familie og er grundtvigianer (sjekk leksikon). Han har vært sammen med én og samme mann siden – hold dere fast – 1990, og i partnerskap siden 1999.

Fjelltur med Per Eigil
Partner Per Eigil Schwab er ni år eldre. Han kommer fra en kunstnerfamilie og gjorde opprør ved å bli byråkrat – først i Justisdepartementet, nå i Utenriksdepartementet.

De har hus og stasjonsvogn, riktig nok ikke hund. De feriereiser ikke til Sitges eller Mykonos, men til Tanzania for å gå på lange fjellturer.

Nattklubber er ikke aktuelt, Hansen er typen som må tidlig opp. Men hvis han reiser til New York på jobbtur, går han på homokafeer i fritida.
– Jeg er drita lei heteroinntrykkene vi får hele tida, så det er deilig å sitte på steder der man kan se homser rundt seg.

Det virker så ordentlig, det hele, at man normalt ville håpe at det i det minste skjuler seg noe dystert eller kinky bak fasaden. Men ingenting tyder på at huset på Østerås skjuler noen spennende kjeller.

Espen Egil Hansen innrømmer heldigvis og uoppfordret å ha hatt sex, og det allerede i oppveksten i Grimstad. Kanskje kom han i kontakt med mennene gjennom jobben som pølseselger hos Nottos Pølser, eller var det litt senere gjennom journalistjobben på Agderpostens Grimstad-kontor?

Fantes det virkelig et homomiljø i Grimstad midt på 1980-tallet? Svaret er nei. Lokalbefolkningens referanseramme besto av en mann fra New York, byens eneste svarte, som på 1970-tallet var kjent for å være interessert i litt vel unge gutter. Mannen forsvant senere fra Grimstad, tilbake til USA.
– Jeg er redd han preget manges holdning til både svarte og homofile, sier Espen Egil Hansen.

Byens eneste homse
Mennene Hansen hadde seg med (de sikkert få gangene det skjedde) definerte seg neppe som homofile.
Var dette altså en av de klassisk vanskelige komme ut-operasjonene i distriktet? Ja, men mest nei. Å være åpen overfor foreldre og nære venner var ikke så vanskelig da Espen Egil Hansen gradvis spredde budskapet fra 18-årsalderen og framover.

– Det var mye verre da Per Eigil var ung. Den gang var homofili forbudt. Moren hans reagerte med å konstatere at sønnen måtte til psykolog. Og det i en ellers liberal og åpen kunstnerfamilie. Men slik var det den gangen.

For Espen Egil Hansen selv var problemet ensomheten. Han var alene som homse i Grimstad. Med klassisk lokalavisjobbing – skrive om alt mulig, fotografere alt mulig – som ballast, søkte Hansen i 1987 plass på Norsk Pressefotografskole i Fredrikstad. Det var den gangen den vanskeligste av alle skoler å komme inn på. Da Hansen fikk ja der, var saken klar. Han skulle bli fotograf.

Så bar det til Oslo. Via sommerjobb i 1988 ble han tilknyttet VG som frilansfotograf. Året etter fikk han et vikariat i Expressen i Sverige. Den var da i sine mest glinsende glansdager som Nordens suverent største avis. Hansen lærte av Expressens glimrende fotografer. Han opplevde også en «ekstremt arrogant bedrifts­kultur» som snart skulle oppleve sitt ragnarok. Expressen ble knust av konkurrenten Aftonbladet.

– I Expressen lærte jeg at slik måtte VG aldri bli, sier Hansen.

Skuffet over VG
Først på 1990-tallet var Espen Egil Hansen sivilarbeider i Redd Barna-avisa (det ville forresten ha blitt et ørlite problem i primærvalgene), men fra 1991 ble det VG for fullt.

I de tidlige 1990-årene fikk den norske homobevegelsen sitt gjennombrudd med partnerskapsloven. Det var en tung kamp, mye tyngre enn den for felles ekteskapslov. Ved siden av Kirken het homobevegelsens store fiende VG. Selv om avisa aldri tok stilling mot loven på lederplass, var ingen i tvil om hvor den sto.

«Hvorfor skal et homofilt par ha rett til lavere skatt enn et søskenpar som bor sammen? Hvorfor får de bedre trygdeordninger og fritak fra arveavgift?», spurte kommentator Erling Bø i mars 1993.

«De homofile sier at deres følelser er like ekte og moralsk høyverdige som heterofil kjærlighet. Det vil det være uenighet om, men det er heller ikke hovedsaken. Det er nemlig ikke følelsene vi her lovregulerer, det er følgene av dem», skrev politisk redaktør Olav Versto en uke senere.

Bø og Versto, to av VGs faste lederskribenter, mente at partnerskapsloven ville true ekteskapets stilling. Espen Egil Hansen husker tida med redsel.
– VG har aldri vært en progressiv eller radikal avis, men VG har vært en viktig del av moderniseringen av Norge. Jeg var oppriktig skuffet over det jeg opplevde som ensidig og gammelmodig kommentarjournalistikk på denne saken. Dette er den eneste gangen i min tid i VG da jeg alvorlig vurderte å slutte, sier Hansen.

Bortsett fra denne krisen, har Espen Egil Hansen aldri opplevd det som vanskelig å være homo i VG.
– Jeg var kanskje ikke åpen helt i starten der, men tidlig på 90-tallet ble jeg det. Jeg er ikke typen som forteller det aktivt, men jeg gjør heller ingenting for å skjule det. Iblant, hvis det trengs, markerer jeg.

Fra vikar til sjef
Hansen er ikke typen som har antennen rettet mot mulig homohets, og husker kun én episode. På et morgenmøte ble det fyrt av en homovits av det styggere slaget, men før Hansen i det hele tatt rakk å vurdere å la seg såre, grep nyhetsredaktøren ordet: «Nå får dere faen skjerpe dere!».

Og da han og Schwab inngikk partnerskap i 1999, fikk de et håndskrevet gratulasjonsbrev fra sjefredaktør Bernt Olufsen.
– Det var den varmeste hilsenen av alle vi fikk, sier Espen Egil Hansen.

I år etter år søkte han fast jobb som fotograf i VG, men alltid snek noen andre seg foran. Espen Egil Hansen måtte fortsette som vikar eller frilanser. Enkelte kolleger mener den erfaringen fikk ham til å tenke annerledes – mot ny teknologi og mot ledelse. Andre mener det ­snarere handlet om Hansens vilje til å gjøre nye ting.

I 2000 fikk VG-huset sjokk da Hansen ble utnevnt til redaksjonssjef i VG Multimedia. Dette var på et tidspunkt da «ingen kunne fatte hvorfor noen fra papiravisa ville jobbe med internett».

Er han en geek, inntil det usunne opptatt av dippedutter? Var det slik han tok den karrieremessige innersvingen på konservative papir­avisfolk?

– Nei, jeg er ikke veldig opptatt av teknologi. Men jeg forsto tidlig at nettet kom til å bli en stor utfordring for papiravisene. Det ville forandre alt, sier Hansen, og peker på papir-VG.

– Dette er enveiskommunikasjon. Nettet er toveis. Dessuten bør alle homofile takke Gud for nettet. Nå kan folk finne andre med noen få tastetrykk på Gaysir nesten uansett hvor man bor her i landet, sier Hansen.

To av sju
VG er i krise. Opplagsfallet fortsetter. Den gamle konkurrenten Dagbladet kvikner til og har i det siste falt mindre. Dagbladet tar markeds­andeler for første gang på en årrekke.
– Dagbladet er blitt bedre, det er veldig bra det de gjør nå, sier Hansen og ser helt oppriktig ut.

Slik er han, sier de fleste: Hyggelig, vennlig og raus. Men det finnes også dem i VG som mener Espen Egil Hansen er en lettvekter som har kommet for lett til ting, og som først nå virkelig skal få bryne seg. VG-Nett er en kjempesuksess, men fortsatt er det den stadig mer kannibaliserte papiravisa som tjener pengene. Fra nå av må han ta hensyn også til dens behov.

Tida får vise hvordan Espen Egil Hansen og resten av VGs nye ledergruppe klarer brasene. Av de sju på toppen er to åpne homofile. Organisasjonsdirektør Tina Stiegler er den andre.

– Får det noen betydning for VG?
– Det får vel ikke så mye å si for VG, men det må da være et viktig signal utad, spør Hansen.

For alle som husker VG på 90-tallet, er det vanskelig å mene noe annet.