Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Er det bare trist? Absolutt ikke.

Denne kommentaren er egentlig en selvmotsigelse. Så absolutt. Men nå er det engang sånn at selv et stakkarslig punktum må synes på papiret.

Mitt punktum setter jeg for Nina Karin Monsen. Og tidspunktet er akkurat nok spekket med kristelig høytid til at det føles passende. Påsken vet du Monsen. Det var da de korsfestet Jesus fordi han var en bra kar med et budskap om kjærlighet og toleranse for alle sine medmennesker.

Selvmotsigelsen ligger i at jeg har bestemt meg for å slutte å gi deg oppmerksomhet. Fordi det er en sløsing med tid og energi. Derfor velger jeg å se på denne kommentaren som en avslutning.

Nina Karin Monsen: Jeg slår opp!

Dette forholdet går ingen steder.

Onani under discokulen
Egentlig hadde jeg fortrengt deg en stund. Jeg hadde faktisk ikke tenkt på deg siden Simon Andersen gjorde en glitrende og surmaget parodi på deg i fjor sommer. Men plutselig kravlet du igjen frem fra den bitre steinen du vanligvis ligger og gulper gufs under og irritasjonen bruset igjen opp i meg. Du kravler nok oftere ut fra den steinen enn jeg vet om, men heldigvis beveger jeg meg ikke i dine innerste fanskarer.

Denne gangen var det dine uttalelser om at homoer ikke trenger ekteskapet og at ekteskapet ikke trenger dem. Fordi vi ikke kan fullbyrde gjennom samleie og at alt vi har å tilby er gjensidig onani. Som da er unødvendig å lovregulere.

Haha. Litt morsom er du. Jeg vet ikke om ekteskapet ditt var en eneste perlerad av gjennomførte samleier, og ingenting annet. Men mitt samliv dreier seg om litt mer enn det. Og de rammene har nok noe med det samme verdigrunnlaget som de fleste mennesker, troende eller ikke, har vokst opp med. Trygghet, trofasthet, kjærlighet, familie, felleskap, tosomhet. Hadde vi alle bare villet ligge inngnidd i kokosolje mens vi tok samtlige tilstedeværende hardt i toeren under discokulen og konfettien dalte, ville vi neppe ønske oss ekteskap og barn.

Vantro i virkeligheten
Hvis jeg likevel skal følge din tankegang og retorikk og et øyeblikk svelge denne tanken om gjenidig onani, så er tross alt gjensidig onani morsommere enn å runke seg selv. Og det er det jeg føler du driver med når du oppkaster deg selv til et slags orakel og moralsk sannhetsvitne.

I den siste boka di inviterer du oss «Inn i virkeligheten». Du mener din virkelighet står fjellstøtt fordi: «Troen gir nærhet, vantro gir avstand». Rundt dine bakstreverske bremsespor føler jeg meg stadig litt vantro. Men selv om du hovedsakelig er en litt forstyrret og innmari sur kristenblogger, sier du jo at du har en filosofigrad, og det har jo ikke jeg. Og som du selv sier: «Filosofer har alltid arbeidet med sannheten».

Du er nå meg et underlig sannhetsvitne, Monsen. Dessuten trodde jeg filosofi handlet mer om undring. Om åpenhet. Og særlig om forskende og diskuterende argumentasjon. Litt: «Hvis sånn, så slik. Eller hva med slik…da ikke sånn». Kvalifisert drodling og ikke teppebombing av erklærte og dømmende sannheter mot folk som aldri har gjort deg noe.

Som en venn sa det: «Nina Karin Monsen har lest litt for mye i bibelen og litt for lite Sokrates».

Livserfaring
Samtidig er du representant for en relativt ny trend. Dogmatisk ekstremisme med skalkeskjul i akademia.
Da leder i LLH, Bård Nylund, i et innlegg påpekte usikkerhetsmomentene rundt den filosofigraden du bruker som hovedslegga bak meningene dine, repliserte du:

«Han avlegger mitt foredrag en visitt og har ikke klart å få med seg poengene, kunnskapsløs som han er».

Ergo: Man har ikke lov til å uttale seg om ting hvis man er kunnskapsløs.
Da synes jeg du er litt frisk i steget når du uttaler deg om homosamliv og homosex! Hvis ikke du faktisk lever som du preker og legger kunnskap til grunn for dine uttalelser?

Jeg kan heller ikke skryte på meg den dypeste innsikt i det å ha barn og hvordan man sørger for at de blir trivelige og veltilpassede mennesker. Men det trenger jeg ikke å skamme meg over, for det har vel strengt tatt ikke du heller? Sist jeg sjekket har det aldri falt noen heterofilt unnfangede avkom fra dine lender.

Forskjellen er at du uttaler deg friskt. Med høye kneløft. Og gjerne med mindre hyggelige karakteristikker. Det er som om jeg skulle gått hardt og negativt ut mot kvantefysikk eller hvordan det er å vokse opp som barn i et hyggelig og helt normalt kristent hjem.

Men for å skremme deg litt. Jeg tror nok jeg vil ha barn en gang. De er så skjønne de der halvfabrikerte plasmabarna. For å låne noen av dine ord.

Gjesp!
Nå har jeg diskutert noen av årsakene til at jeg dumper deg. Men her kommer hovedpoenget:

Problemet med deg er jo ikke at du sitter og mener dømmende og sårende ting. Alle har rett til det i dette landet her. Så lenge de ikke har så voldsomt skadende og utøvende makt bak ordene sine, og det kan man ikke akkurat si at du har.

Problemet med deg er at du får plass i offentligheten. Du får spaltemeter, oppslag, anmeldelser og oppmerksomhet. Vi i media, også i homopressen, stiller opp som mikrofonstativ for deg. Med skrekkblandet fryd i forventning av hvilken hårball du skal hoste opp neste gang.

Det hjalp ikke at du fikk Fritt Ords pris. Her er det ikke bare meg som vil mene at det var en glipp. At ordet gjennomreflektert muligens ikke er det mest treffende når det kommer til deg. Jeg skjønner tidligere vinnere som ga sin pris tilbake. Det er som om man skulle ha ligget med en person man har enormt respekt for og kjenner seg blussende utvalgt av. Inntil man finner ut at den personen høvler over alt mulig rask. Da føler man seg ikke så innmari spesiell lenger.

Men ha gjerne prise på peishyllen din. Du kan se på den når du blogger.

På hylla
Problemet med deg er at du er både forutsigbar og kjedelig. En maskot for trangsynthet.

Det er min gjennomreflekterte holdning at vi ikke kan beholde sånne maskoter som deg i medias søkelys, selv om dere er underholdende en stund. Vi vet at vi trykker på en knapp og så kommer det noe erkekonservativt, bittert og støtende vi kan riste på hodet til i vekselvis harme og humor. Men det ER kjedelig nå. Du har gått ut på dato.

Kan vi ikke bytte ut maskotene våre av og til?

Det er det jeg gjør nå.

Som hedning kan jeg ikke hoste opp nok kristenkjærlighet til å vende det andre kinnet til. Men jeg kan tilby deg noe nesten like bra. Du skal få det døve øret.

Påsken blir for øvrig fin tror jeg, selv om det for min del ikke blir så mye trosutøvelse. Jeg tenkte jeg skulle bruke den til sol, øl, venner, familie, påskeegg, kryssord, lammestek og en god dæsj gjensidig onani. Det er så deilig å ha ferie med kjæresten sin, vet du Monsen. Da blir det mer tid til alt som er hyggelig i samlivet.

God påske, og farvel.

(Neste gang: Vi dyrker vårt eget kjønnsorgan med Nabintu Herland. (Hvis vi gidder))