Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

– Det er store fremskritt i Nicaragua, spesielt på det politiske plan, og vi merker en større anerkjennelse av lhbt i samfunnet, sier Samira Montiel, Nicaraguas ombud for seksuelt mangfold.
Samira Montiel besøkte Norge sammen med tre aktivister fra forskjellige Nicaraguanske lhbt-organisasjoner, invitert av LLH og SAIH, Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond.

Rettighetsarbeidet for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner har hatt store fremskritt i Nicaragua de siste årene. I 2008 ble homoseksualitet avkriminalisert og antidiskrimineringslovgivning på grunnlag av seksuell orientering innført.

Ombudet for seksuelt mangfold har som oppgave å ivareta de grunnleggende rettighetene lhbt-befolkningen i Nicaragua, og Samira Montiel har fungert i stillingen siden november 2009.
– Det er store fremskritt i Nicaragua, spesielt på det politiske plan, og vi merker en større anerkjennelse av lhbt i samfunnet, 

– Men diskriminering er fortsatt et sosialt og strukturelt problem. Løsningen ligger ikke bare i å opprette en ombudsperson. Det holder ikke. Det må en gjennomgang av det politiske og sosiale systemet til, inkludert det økonomiske systemet vi har i Nicaragua, sier Samira Montiel til Blikk Nett.

Religiøse grupper med liten toleranse for kjønnsmangfold øver en sterk innflytelse på både media og regjeringen i landet. Dette skaper forhindringer, også for det hiv- og aidsforebyggende arbeidet. Diskriminering i tilgang til helse og utestenging fra utdannelse og arbeidsliv er utbredt.

– Hvem er det som former holdningene?
– Det er mange forskjellige instanser og kilder. For eksempel så styres media hovedsaklig av én familie. De har forbindelser til Opus Dei og den katolske kirken. På samme tid er de sensasjonspreget. Det betyr at de enten legger lokk på saker de ikke liker, eller så lager de sensasjonsnyheter av det. Nicaragua er et land som er preget av sterk religion, både katolsk og protestantisk, og både den protestantiske og katolske kirken bygger opp under religiøs fundamentalisme.

– Det gir seg utslag på flere hold. Både når det gjelder abort, sammekjønnsekteskap og generelle lhbt-rettigheter.

– Har kirken kontroll over politikken som føres?
– Ja, men samtidig er det viktig å huske på at Nicaragua i prinsippet er en sekulær stat, vi har ingen offisiell religion, men kirken har på mange måter har blitt et eget politisk parti.

– For eksempel har vi evangeliske prester som også er parlamentsmedlemmer, som igjen har dannet sine egne små partier, som går i koalisjon med de større partiene. Budskapet til disse religiøse parlamentsmedlemmene er den samme, at lhbt-rettigheter vil bryte ned Nicaraguas tradisjonelle verdier og ødelegge familien som institusjon.

 

Jobber strategisk

Det er viktig å ha dette forholdet mellom kirke og politikk i minne når ombudet jobber for å fremme lhbt-rettigheter.
– Akkurat nå jobber vi for å få innført en lov om kjønnsidentitet, som vil ha mye å si for transpersoner. Det vi opplever i den prosessen er at de religiøse og kirken stopper arbeidet ved å hevde at vi egentlig kjemper for retten til at to av samme kjønn skal kunne gifte seg, uten at vi har nevnt det som tema. Så vi må hele tiden være strategiske i måten vi jobber på.

– Mye av tiden går med til opplæring av personale og ansatte i offentlig sektor, som helsevesen, politi og offentlige funksjonærer, i forhold til lhbt-rettigheter. Vi har en antidiskrimineringslov i Nicaragua, som innebærer straff hvis man diskriminerer på grunn av seksuell orientering, og vi bevisstgjør dem på hvilke konsekvenser diskriminering kan få.

Ombudstillingen er totalt finansiert av det norske Utenriksdepartementet.
– Men ønsket om og viljen til å opprette et ombud for seksuelt mangfold kommer fra Nicaraguas menneskerettighetsombud. Ikke fra Norge eller andre land. Men det faktum at stillingen ble realisert og finansiert er uten tvil takket være Norges bidrag, via Utenriksdepartementet og ikke minst fra det norske lhbt-miljøet.

Montiel forteller at det selvsagt er ønskelig at Nicaragua selv skal kunne finansiere et slikt ombud. Men det ligger langt frem i tid.
– Derfor er det viktig med hjelp utenfra, og vi ser hele tiden etter nye eksterne muligheter for finansiering. Det er også bekymringsverdig at Norge nå har bestemt seg for å legge ned sin ambassade i Managua. Ambassadens fokus på lhbt-rettigheter har hatt mye å si for utviklingen. Vi kan bare håpe at fokuset på lhbt-rettigheter blir ivaretatt når ambassaden i Guatemala overtar ansvaret.

 

Tøffe ombudsoppgaver

I Norge bruker vi uttrykk som seksuell flyktning om de som rømmer til storbyen fra småsteder der det er vanskelig å være åpen og skeiv. Det er et bilde ombudet kjenner igjen.
– Slik er det i Nicaragua også. I de store byene er det lettere å finne sosiale nettverk, i tillegg til at det ofte finnes organisatoriske nettverk. Det er mye større grad av diskriminering på bygda, og den er mye mer brutal. Det har jeg selv sett stygge eksempler på, sier hun og forteller om en av sakene hun har måttet ta tak i som ombud.

– Saken handler om en ung homofil gutt som i mars i år ble arrestert og fengslet. Dette var på et lite sted, og alle visste at gutten var homofil. Han opplevde å bli voldtatt av medfangene. I stedet for å hjelpe og beskytte gutten, gjorde ikke politiet noen ting. Det var nesten en oppfatning om at det var tillatt nettopp fordi han var homofil, sier Montiel til Blikk Nett.

– Da fikk jeg satt i gang en straffesak mot politiet og mot medfangene. Politibetjentene mistet jobbene sine og fikk fengselsstraffer på fra fem til åtte år. Medfangene som voldtok gutten fikk femten års fengsel.

Samira Montel vil ikke ta æren for at det ble straffesak mot politi og voldtektsmennene, og sier at saken sikkert ville kommet for retten selv uten ombudets innsats.
– Men at jeg som ombud var involvert i saken hele tiden, betød at det var et sterkt fokus i media på denne saken. De lokale myndighetene klarte å se at det handlet om mennesket i denne saken, ikke bare «en eller annen homse».

En annen overraskelse kom da lokalbefolkningen også engasjerte seg i saken.
– Det ble arrangert demonstrasjonstog til støtte for gutten og det var et folkekrav at de skyldige skulle straffeforfølges.