Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 20-årige historie. I dag: Doktor fordom.

Doktor fordom

Barnelærdom sier at stereotypier er fordummende og ondskapsfulle. Dr philos Anne-Britt Gran (39) mener tvert i mot at fordommer mot homofile er undervurderte. Og at de til og med er helt nødvendige.

Tekst: Hans T Wiig. Foto: Hilde Holthe-Berg

Fra Blikk nr. 2, 2001

Venstresidas politikere, kunstnere, og akademikere er livredde for å tråkke minoriteter på tærne. Det grunner i en misforståelse som ender med politisk korrekthet. Dette skaper handlingslammelse.

– Derfor må folk tore å gripe fatt i egne stereotypier og verdier, mener teaterviter Anne-Britt Gran, som nylig har disputert for doktorgrad ved Universitetet i Oslo på emnet stereotypier, myter og etnisitet.

– Vi kommer aldri unna stereotypiene, heller ikke de om homser og lesber, sier Gran om homostereotypier av typen «mannevonde lesber» og «promiskuøse homser». Hun mener at mennesker i søken etter identitet, trenger å vite hvem de ikke er, for å forstå hvem de er. På hvilket område stereotypiene dannes, varierer fra kultur til kultur og over tid.

Med utgangspunkt i teater sin måte å representere etniske minoriteter på, har Gran skrevet en teoritung avhandling som kan brukes på andre grupper enn de etniske minoritetene. Men til forskjell fra stereotypiene om mennesker fra andre kulturer, er homo-stereotypiene ikke like viktige som de en gang var.

 

Eksotiske lesber og homser

Ifølge Gran henger dette sammen med at lesber og homser i samfunnets øyne ikke lenger er absolutt annerledes. I dag er homofile «i beste fall» eksotiske.

– Å være eksotisk er ikke det samme som å være absolutt annerledes. Mens «annerledeshet» handler om det som er helt fremmed, handler eksotismen om det som er annerledes men samtidig hjemlig. Dette er turismen, sier Gran som oppfordrer lesber og homser til å gå ut i verden og gjøre seg ukorrekte. Politisk korrekthet kan slå om, og da gjelde det å være føre var.

– Det mest effektive er selv å gå ut og ta et oppgjør med den politisk korrekte måten homofile framstilles på. Når ingen andre gjør det, må man jo gjøre det selv, sier Gran som mener det er nedlatende å behandle mennesker på en politisk korrekt måte.

– Hvorfor skal lesber og homser bli skånet? For møter man noen som sier «jævla soper», kan du svare «jævla hetero». Men møter du «jeg forstår deg så godt, gutten min», har du ingenting å stille opp med. Kulturrelativismen er enighetssøkende, mener Gran.

– Den legger lokk på viktige diskusjoner. Det er litt norsk. Vi er ikke glade i de ordentlige stridene. Det blir mye rør på overflaten.

 

Ønsker konfrontasjon

Gran har arbeidet med avhandlingen i mer eller mindre ni år. Etter så mye tid og svette, er det hyggelig at resultatet vekker interesse. For mens veldig mange doktorgradsavhandlinger kun leses av sensorene, for så å havne rett i arkivet, har Grans avhandling blitt flittig lest og popularisert.

Unipub forlag har måttet trykke opp avhandlingen flere ganger. Til tross for mye pressedekning i tillegg, mener Gran at det er et lite tabloidvennlig standpunkt hun står for.
– Skulle man operasjonalisere en slik posisjon, hadde man fått problemer med pressen. Mediene er svart-hvite, sier Gran som i tillegg til å jobbe med et evalueringsprosjekt om flerkulturell kulturpolitikk for Norsk Kulturråd og undervise ved Norges Markedshøgskole, også er skribent i Morgenbladet.

Troen på at det ikke er mulig å si noe om andre kulturer, fordi man tror at alt som kan uttrykkes er fordommer, gjør at man i stedet tier. Gran mener at det er mulig med dialog.

– Vi kan heller si: «Ja, vi ser andre kulturer ut fra vårt eget ståsted.» Og: «Ja, vi lager noen stereotypier om andre for å konstruere vår egen identitet.» Så kan vi konfrontere hverandre med stereotypiene. Det er den eneste måten vi kan komme på likefot igjen etter at minoriteten har vært majoritetens konstruksjon, sier Gran.

 

Offer over alt

Gran refererer til at ulikt maktforhold ofte er blitt brukt som et argument for at det ikke går an å si noe om andre minoriteter. Fordi minoritetene er så maktesløse at de ikke klarer å trenge i gjennom de forestillingene vi har om dem. De blir ofre.

– Offermyten finnes også i forhold til homofile. Lesber og homser har i stor grad selv vært med på å opprettholde den. Det er klart at det finnes ulike maktforhold, men det betyr ikke at vi ikke kan snakke med hverandre. Handlingslammelse og politisk korrekthet fører til lite spenstig kunst, men er også et dårlig utgangspunkt for autentiske dialoger med dem vi oppfatter som fremmede, sier Gran.

Doktoren i fordommer mener derfor at det i kunstens navn må være lov til å framstille en svart mann som buskmann, uten å bli beskyldt for å være rasist av den grunn.