Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Debattinnlegg av Bjørn Johan Endresen.

«Jeg har lest innleggene og replikkene i feiden som har pågått imellom LLH Rogaland og Skeiv Ungdom sentralt, som i blant annet dreier seg rundt ungdomsarbeidet i Rogaland og Skeiv Ungdom Rogaland (SkUR) som organisasjon. Det er på tide i denne saken, å få et litt annet perspektiv på hvordan denne saken.

Et perspektiv på hvordan denne, nå ganske langvarige, gnissingen imellom disse to partene utspilte seg for en i Skeiv Ungdom Rogaland, i tiden som ble diskutert imellom Andersen og Evjenth.

Ikke er det min hensikt med dette innlegg å gå inn på ideologier og akademiske grunnlag som denne konflikten tangerer, ei heller å megle. Jeg ønsker å belyse noen av sidene i denne saken, og det er SkURs situasjon i det diskuterte tidsrommet.

Det stemmer det Andersen sier, og det er at SkUR ikke fungerte i 2009. Dessverre er det slik at ressurspersoner som begynner i lokallagene, trekker lagene i gang og holder dem gående, forlater lokallaget fordi det er i Oslo at den skikkelige politikken skjer. Det er vel den bitre realitet i vårt langstrakte land; at det som skjer, finner gjerne sted i Tigerstaden . Det var store prosjekter som Skeiv Ungdom Rogaland sjonglerte i luften, når ildsjelene med innsideerfaringen og pådragskraften flyttet til Oslo, og lokallaget satt igjen med unge, uerfarne styremedlemmer.

Det er et ekstremt subjektivt og noe betent tema jeg nå kommer til å ta opp, og særdeles vanskelig. Så godt som umulig er det å si noe håndfast, konkret og i det hele tatt forsvarbart, om hva to parter syns om hverandre. Llikevel må tanken frem for å forstå denne saken. Mitt inntrykk i tiden jeg tilbragte i SkUR og mitt daværende inntrykk av organisasjonskulturen i Skeiv Ungdom, var at det eksisterte en organisasjonskultur i Skeiv Ungdom som gikk ut på å distansere seg fra LLH. Dette er forståelig, da dette er to grupper gjerne i ulike livssituasjoner, med ulike aldersgrupper og ikke nødvendigvis like i tilnærmingen til organisatoriske og politiske målsettinger. Hver part kan si sitt om dette, det jeg legger frem er mitt inntrykk fra ståstedet i SkUR, som gjerne var i kryssilden til disse to partene.

Dette førte til en særdeles uheldig situasjon for Skeiv Ungdom Rogaland. Ettersom Skeiv Ungdom ville ha ungdomsarbeidet til LLH, men ikke ville være underlagt som ungdomsorganisasjonen til LLH, ble livet vanskelig i den proverbielle provinsen for SkUR.

Realiteten var og er som følger; Skeiv Ungdom Rogaland hadde en liten medlemsmasse. Dermed ble det uhyre vanskelig å finne ressurspersoner til den grunnleggende administrative driften av organisasjonen. Det hjalp ikke på at de ressurspersonene som da kom frem, gjerne flyttet til «Greater Grünerløkka». Det er ganske enkelt ikke alle som har ressursene, tiden og viljen å bry seg nok til å fordøye dokumentet som beskriver den politiske platformen og å ta på seg arbeidsmengden som er å grunnleggende og formelt drive en organisasjon.

Situasjonen som oppstod var et radbrukket lokallag, det var rett og slett ikke nok til å ha et fullt styre. Åshild Marie Vige mener at konflikten ikke har gått mellom dem og LLH Rogaland. Implikasjonen er at konflikten da har gått imellom Skeiv Ungdom Rogaland og LLH Rogaland, som bekreftes med hennes sitat i Aftenbladet; «- Jeg opplever dette først og fremst som en strid mellom to lokallag i Rogaland»

So I’m gonna call bullshit on that one. Ja, det var noe pjatt om vaskerutiner, men det var mer et symptom på en medlemsmasse som ønsket å møte hverandre, men ikke var store nok til å holde kustus på interne rutiner, som følge av et styre som ikke var stort nok for seg selv.

Det er én ting det ikke var, Åshild, en konflikt mellom to lokallag i Rogaland. Den noe krøplede organisasjonen, men med en medlemsmasse som søkte et samlepunkt, kunne ikke eksistert uten LLH Rogaland. SkUR fikk lokaler, leie for en slikk og ingenting, der slikken skulle vært gulvvasken og ingenting var den symbolske summen SkUR betalte. SkUR hadde på ingen måte kapasitet eller økonomi til å ha egne lokaler, og medlemsmassen ville vært foruten et lag å være medlem i, hadde det ikke vært for LLH Rogalands generøse samarbeid. LLH Rogaland hadde gruppens beste velbegående i tanker, intensjoner og handlinger.

Og dette bringer meg til den første del av min oppfattelse av sakens kjerne. SkU Sentralt var snurtne over at LLH Rogaland ymtet om en ungdomsgruppe i LLH Rogalands organisatoriske kropp.

Kjernen i problemet var manglende ressurspersoner for å drifte et styre i Skeiv Ungdom Rogaland, og det var løsningen LLH Rogaland så. Hva som har skjedd i ettertid vet jeg ikke, men jeg vet at det daværende styret i SkUR var positivt innstilt til tanken. For meg i SkUR virket det så som sentralt sendte stormstyrkene til Stavanger, ettersom de følte deres territorium ble invadert.

Jeg bekrefter ryktespredningen som Andersen følte seg utsatt for.

Jeg gjør ikke dette for å skape konflikt eller splid, men jeg respekterer Andersens grunner til å gå av som leder for LLH Rogaland, og vil ikke se disse grunnene spunnet vekk i konsoliderende pressespråk.

Vi ble møtt av en rekke sentralitter, gamle nok til å ha autoritet over en tenåringsforsamling, og unge nok til å være i Skeiv Ungdom . Det ble diskutert en rekke handlingsplaner for å redde dette synkende skipet som SkUR var, men mest av alt hindre at det ble kapret av LLH Rogaland. Det var uhyre viktig at det var en organisasjon drevet av ungdommer, for ungdommer. Men det tok allikevel ikke vekk den grunnleggende roten til problemet, og det var et styre som ikke var stort nok for seg selv. Det «beste» forslaget var en «nettverksbasert ordning», fri for hierarkiske, administrative og lokaliserte aktiviteter. (Les: Fri for et styre, midler og lokaler).

Altså, intet mer enn en vennegjeng som kunne møtes når de ville. Men det fjernet i grunnen hele poenget med en organisasjon og et lokallag. Så mye hjelp vi fikk og måtte ha fra LLH Rogaland gjorde oss effektivt til en gruppe i LLH Rogalands organisatoriske kropp.

Let’s face it. Interessene til den ungdommelige medlemsmassen i Rogaland dekkes ikke av Skeiv Ungdom. Det faktum at over halvparten av LLH Rogalands medlemsmasse er under 26 burde være en liten alarmbjelle for Skeiv Ungdom sentralt. Det skal liksom være dette segmentet dere skal dekke.

Lokallaget var fanget i en politisk kamp mellom to parter som hver mente sitt om hva som var til gruppens beste. LLH Rogaland trådde tilbake, og lot organisasjonen halte videre. De eneste politiske operasjonene det lokallaget så jobbet med videre var skoleinformering. På dette temaet ønsker jeg å belyse noen momenter som ikke kommer like godt frem i saken som har blitt diskutert. Dette fører meg til andre del av min oppfattelse av sakens kjerne.

Vår dialog med Sandnesskolene var alltid veldig god, og det er noe jeg absolutt mener. Helsesøstrene, som jobbet med seksualopplæringsdager i Sandnes, brydde seg virkelig om oss informanter, og de hadde et reelt ønske om å sammen bedre den såre situasjonen rundt skoleungdommens holdninger til LHBT-temaet. Det er gjerne litt klisjéaktig og kanskje noe objektifiserende å komme til en skoleklasse «som homoen de har leid inn for dagen», og fortelle sin komme ut-historie. Et grundig behandlet og tungtveiende akademisk manifest klinger politisk mye bedre i forhold til sine operasjoner som en organisasjon. Problemet er at dette funker kanskje ikke like bra i praksis som man hadde håpet på i teorien.

Selv om jeg fryder meg over akademia, så innser jeg også at den typiske ungdomsskoleklasse ikke helt gjør det samme. Før det normkritiske metodematerialet Bryt! ble innført, da SkUR som lokallag var ressurssterkt, så skoleinformerte vi på det tradisjonelle, klisjéaktige vis, både på organisasjonens egenhånd og sammen med LLH Rogaland. Vi fikk så en demonstrasjon av et begavet Skeiv Ungdom-sentralutstedt individ i bruken av metodematerialet, og gikk over til dette materialet i de kommende informeringsoppdrag, samtidig som noen av oss også ble med på informasjonsoppdrag i regi av LLH Rogaland.

Min oppfatning av de to arbeidsmetodene var at Bryt! mer ble både en krykke og fotlenke man haltet seg igjennom informeringsoppdragene med. For de ferskere informantene var det lettende å kunne vise til en «håndbok» som de kunne følge, forhåpentligvis med gode resultater. Men ettersom vi også måtte bruke dette materialet, bidro materialet og øvelsene heller til å distansere informanten fra klassen, enn å lede til dype diskusjoner rundt normer og maktkonstruksjoner. Den uheldige hendelsen med helsesøsterne ved Sandnesskolene som Andersen tok opp, var et resultat av en misforståelse av og/eller en reaksjon på metodematerialet vi så begynte å jobbe med, etter tiden med godt samarbeid og ypperlig dialog med skolene.

Plutselig skiftet besøkene våre tone, og elevtilbakemeldingene forandret seg deretter. På det punktet mener jeg Andersen går noe hardt ut på enkeltindivider og setter informasjonsarbeidet i et litt vel dårlig lys ute av kontekst.

Det som virkelig gjorde at informanter kom tilbake for flere oppdrag, og det som gjorde at jeg virkelig brant for å bruke mine to ukers politiske fravær på skoleoppdrag, var når man virkelig nådde igjennom til elevene.
Når man satt et ansikt på en minoritet skoleungdommen tidligere kunne bruke som en boksesekk, når man fikk dem til å skjønne at vi ikke var så forskjellige som dem. Når man endelig brøt igjennom denne ganske så tjukke isveggen imellom kateteret og pultene. Da ble vi simpelthen overveldet av ektefølt interesse og genuin nysgjerrighet. Kald skepsis og ukjent frykt ble til ivrig forståelse og varm aksept. Det som virkelig gjorde at det var verdt det for meg, var når jeg i ettertid ble kontaktet av helsesøsteren ved skolen og ble personlig takket for at jeg hadde satt et ansikt på, tatt opp og hjulpet litt på konflikten som en elev selv slet med.

Min oppfattelse av dette arbeidet, var at vi oppnådde den effekten oftere, ikke ved å legge frem et pentlydende politisk manifest av et metodemateriale, men ved å ganske enkelt være der, se dem i øynene og vise at det faktisk går an å ikke være hetero.
Dette tror jeg også kan være litt av grunnen til gnisningene imellom LLH Rogaland og Skeiv Ungdom sentralt. LLH Rogalands informanter arbeidet også sammen med skoler, som førte til at informantene og organisasjonen selv fikk se resultatene av de ulike arbeidsmetodene.

Espen Evjenth, du sier «Lokallaget [SkUR] har siden vokst seg sterkt, og driver i dag en egen ungdomskafe som er et av de mest populære tilbudene vi har i Skeiv Ungdom».

Det er totalt nitten medlemmer i lokallaget SkUR nå, der kanskje fem av de er på kaféen på en god tirsdag. Hvis det virkelig er et av de mest populære tilbudene, så lurer jeg virkelig på hva resten driver med i Skeiv Ungdom.

Når man ikke kan lage en god ordning for en gruppe mennesker i Stavanger på grunn av en bitter diskusjon om hvem som har lov til å gjøre det, så er det et symptom på et mer dyptliggende problem.

Grunnen til at jeg skriver dette, er fordi jeg ønsker åpen dialog, ikke replikker igjennom sammenbitte tenner, imellom LLH og Skeiv Ungdom. Jeg ønsker debatt om hvor vi skal drive vår rettighetskamp videre og hvordan vi skal gjøre det. Jeg mener vi er for få som en minoritet, til å kunne tillate oss den luksus av å kranlge over nyanser i våre ideologiske grunnlag. Som Evjenth sier, bør vi stå samlet. Vi bør stå samlet hvis vi skal håpe å oppnå signifikante resultater med vårt arbeid. Jeg vil ikke glatte over sprekkene imellom LLH og Skeiv Ungdom med avvergende innlegg. Jeg vil røske litt opp i grumset som har ligget, og som jeg mener ennå ligger, imellom LLH og Skeiv Ungdom, lokalt og sentralt.»

Bjørn Johan Endresen

Les også:

Trekker seg i protest

Beklager Andersens avgang

Uenighet om det skeive

Skeptisk til skeiv teori

– Beklagelig avgang

Takhøyde i homo-Norge

– Svar på tiltale

Skeiv Ungdom ingen skeivteoretisk tenketank!