Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

– Helsevesenet må kvitte seg med heteronormen, sier likestillings- og diskrimineringsombud, Sunniva Ørstavik.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) gir ut håndboken «Likeverdige tjenester for alle» og lanserer en kampanje for likeverdige offentlige tjenester til Oslo. Kampanjen og håndboken jobber for å sikre et likeverdig tjenestetilbud uavhengig av kjønn, seksuell orientering, etnisitet, religion, språk, nedsatt funksjonsevne og alder.

– Mange mennesker opplever diskriminering i møte med offentlige tjenestemenn- og kvinner og systemer. Det finnes en systematisk forskjellsbehandling som vi ikke kan akseptere. I likestillingslandet Norge viser undersøkelser at vi slår dårlig ut i forhold til møte med minoritetsgrupper. Likeverdige tjenester er ikke det samme som like tjenester, for hvis alle behandles likt, kan det føre til at noen systematisk får et dårligere tjenestetilbud. I tillegg til enkeltepisoder hvor lesbiske kvinner som ønsker seg assistert befruktning, har fått høre av legen sin at de kan ta seg en tur på byen, fører heteronormen til en systematisk diskriminering som gjør at lhbt-personer ikke får treffsikre og gode tjenester, sier likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik til Blikk Nett.

Prosjektet er illustrert med en putteboks med klosser som skal passe ned i en fastsatt form. Denne formen er symbolet på det vanlige mennesket som bare fire prosent av befolkningen passer inn i. Utenfor finnes alle farger og fasonger som ikke passer inn i denne boksen.

– Vi skal ta et oppgjør med denne smale normen, for den kan føre til at folk får dårlig eller feil hjelp. Mangel på likeverdige tjenester kan handle om krenkelser, mangelfull behandling, feilbehandling eller dårligere helse. Vi har et offentlig system som ikke i stor nok grad møter mennesker med den hjelpen som er best for den enkelte, sier Ørstavik.

Under Skeive dager i sommer samlet LDO inn erfaringer som lhbt-personer har med helsevesenet. Mange ble møtt med spørsmålet om hvem som er dame og mann i forholdet, eller med et overfokus på at de lever i et lesbisk parforhold og ikke på helseplagene de kom for. Lesbiske kvinner forttalte om konsultasjoner som opplevdes som ubehagelige, fordomsfulle og fordømmende, og håndboken viser eksempler på dette.

– Hvordan ble homsene møtt?

– Homohelsen har vært mye rettet mot hivproblematikken. Stereotype bilder gjør at helsevesenet overfokuserer noe og underfokuserer annet, mens det er viktig å se individuelle forskjeller for å gi den riktige hjelpen. Det offentlige har et spesielt ansvar, for holdninger de legitimerer opprettholdes i samfunnet ellers.

Hvordan lesbiske, homofile, bifile og transpersoner møtes på helsestasjonen eller hos fastlegen og hvilke grep som må til for at helsevesenet skal kvitte seg med heteronormen, tas opp i brosjyren.

– Vi viser også konkrete eksempler på hva som kan gjøres og vi sier noe om hvordan det kan praktiseres et likeverdig tjenestetilbud.

– Hva har overraket deg i arbeidet med denne håndboken?

– At politikerne er fraværende og ikke snakker om de systematiske forskjellene som finnes. Det positiver er at tjenesteyterne er veldig interessert i temaet. Nå innser de at for å kunne møte folk likeverdig, må de tenke annerledes enn det de lærte på skolen om at alle er like. At alle mødre bor sammen med en far, passer ikke lenger, og de må utvide horisonten. Vi møter et sug hos helsepersonell etter mer kunnskap, fordi de opplever dette som en utfordring. De har blitt mer bevisst på at tjenestene fungerer dårligere for noen grupper, og de vil gjøre noe med det. Samtidig er de også lovpålagt å jobbe for likeverdige tjenester. Dette skjer ikke nødvendigvis gjennom mer homokunnskap, men kunnskap om hvordan det er å bli møtt som den som er annerledes, sier likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.