Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 20-årige historie. I dag: – Lønnlig i blant oss de går.

– Lønnlig i blant oss de går

Norges mest berømte kor er ute med ny plate. Med tente lys og matrosdresser er Sølvguttene den mest uskyldige gutteklubben. Men det er ikke gull alt som glimrer og det er ikke sølv i alle struper som synger …

Fra Blikk nr 12 1997
Tekst: Thomas Persson

Juletreet glitrer og lysene er tent. Mor står på kjøkkenet og kokkelerer og det braser deilig julemat i kjelene. Det dufter høytid i stua. Utenfor daler snøen ned fra den krystallklare stjernehimmelen. Stjerna over taket der a jordmor Matja bor har imidlertid blitt frarøvet sine seertall. I de siste tjueåtte årene har nemlig en million nordmenn hvilt foran et helt spesielt tv-program på NRK. Når klokka slår fem griper far fjernkontrollen og mor tar av seg forkleet og kommer ut fra kjøkkenet. Sølvguttene synger jula inn.

Hvis ikke Disneykjøret tidligere på dagen har satt alle i sitt barnlige element, får iallfall Sølvguttene satt jula på banen med klare barnestemmer. De står der i hver sin lille matrosdress med hvert sitt lille stearinlys og synger så vakkert at hårene krøller seg oppover ryggen til mang ei bestemor. Blanke i øynene blir også foreldre. Særlig i det kameraet svinger over deres egen gutt der han står og ser ut som engelen Gabriel mens han istemmer på latin. Mens de aller minste barna i julestua velter seg i gavene under juletreet, myser de litt eldre barna bort på skjermen og tenker at Sølvguttene, ja de er sikkert homo hele gjengen. Når vi som er homo fester blikket på de prepubertale rekkene tenker vi på hvem som kan være homo. Også velger vi selvfølgelig den søteste.

 

Guttegær’n

Jula er ikke den samme uten Sølvguttene. Oslo Domkirkes guttekor og St. Halvards-guttene, ja det finnes opptil flere guttekor i hovedstaden, men de klinger ikke like godt som Sølvguttene, selv om de synger tilsvarende fagert og er ditto engleaktige. Det er dirigenten og sjefs-sølvgutten Torstein Grythe, eller Totto, som har gjort oss like avhengige av sine gutter som vi er av våre ribber og annen julemat. Og hekta har han selv vært siden han som tjueåring stiftet koret i 1940. I snart 60 år har mannen med taktstokk og fele slept på guttungene.

Det var NRKs Leif Rustad som ga ham et tilbud om å starte et kor etter modell av Radiofoniens Drengekor i Danmark. Totto samlet så femten gutter og fem voksne til mikrofonprøve i Kringkastingen. Dette ga naturligvis atterljom. Nå måtte det sys opp små uniformer. Og under krigen var det jo så vrient å handle så det eneste materialet de fikk tak i var et grått, sølvaktig stoff. I tillegg til ordtaket «sølvstrupe» og et engelske guttekor som het «Silver Songsters» hadde Totto nå fått nok assosiasjoner til å finne på et navn. Designet på de første draktene fikk imidlertid guttene til å likne mer på et asiatisk kampsportlag enn gutter av Kongeriket Norge. Men stoffet skinte og Sølvguttene så dagens lys.

Etter krigen startet Lauritz Johnson «Kringkastingens guttekor». I 1951 tok Totto sølvskjea i egen hånd og drev begge korene parallelt. Etter å ha fått ja fra musikksjef Kristian Lange til å starte et skikkelig konsertguttekor, ble begge stemmeflokkene slått sammen. De gamle «karatedraktene» ble skiftet ut med Olavsguttenes matrosdresser. I 1966 fikk Sølvguttene vi kjenner i dag sin første opptreden på Fjernsynet.

 

Sopranen Mørk

Det er stort sett foreldre som ønsker seg en sølvgutt i familien. De tar sine små sønner i lanken og river dem ned i kjelleren på NRK. Der venter Totto med sin gamle Tandberg-opptaker og sønnene må synge «Alle fugler små de er». Skjønt, noen har oppsøkt Sølvguttene helt frivillig. En knøttliten Nils Johan Ringdal var ivrig. Til tross for hans lyse stemme i dag, hadde vesle Ringdal til sin store fortvilelse for mørk stemme. Likevel har over 1500 gutter frekventert korets vannkjemmete rekker og statistisk sett betyr dette at over hundre av dem har blitt homser. Vi hadde en «homser som har vært sølvgutter»-razzia, via hele vårt homonettverk, men måtte innse at engler daler ned i skjul. Bortsett fra en. Han heter Thomas Mørk.

– Det var mye mas om at jeg måtte synge i Sølvguttene. Derfor ville jeg ikke først. Det var først da jeg var på konsert med dem og ble fortalt om alle reisene og oppdragene at jeg fattet interesse og gikk med på å prøvesynge.

Før man blir opptatt i koret er man altså aspirant, og Thomas kan fortelle at gradene er nærmest militære. Man får medaljer og utmerkelser etterhvert som man har gjort seg fortjent til det og etter hvor lang tid man har deltatt uten fravær. Man blir først Sølvgutt etter ei tid med opplæring, og bare de flinkeste får synge konserter. De får også korets «arvesølv», nemlig matrosdressene, og dem finnes det bare mellom femti og seksti stykker av. Så har man enda en grad som kalles konsertkoret, altså NRKs guttekor. Er man virkelig flink anmodes man til å bli med i solistgruppa. Da blir man nødt til å øve etter at de andre har gått hjem. Da skal solo-delene, som ligger i repertoaret for koret, piskes inn og Totto er visstnok ikke nådig. Med andre ord; det er like lite pinglete å synge i Sølvguttene som å spille på et fotball-lag. Men det skjønner ikke alltid medelevene på barneskolen. Og mange sølvgutter kompenserer dette med å være ekstra rampete. Sånn som Thomas. Med Iron Maiden og Metallica i walkman-en var han en av klassens bråkmakere. Et englebarn var han heller ikke når Sølvguttene skulle ut på turné.

Rakkerunge

Totto skriver alltid referat til foreldrene fra turneene han og guttene har vært på. Men det er ikke alltid han klarer og holde full oversikt. I et brev fra Ungarnturen som Thomas var med på i 1988 skriver Totto: «Noen fremmelige gutter hadde funnet på å kjøpe skilpadder i en nærliggende butikk. Nå er det imidlertid forbudt å innføre levende dyr av alle slag til Norge. Det var med tungt hjerte guttene måtte gå tilbake til butikken, og fikk igjen halvparten av hva de hadde betalt.». Men ikke Thomas. Kjekkas som han var la han de små skilpaddene i hver sin lille plastboks, fylte dem med vann, tapet igjen og puttet dem i lommen. På flyet tok han dem ut på do og lot dem svømme i vasken til de hadde fått tilbake riktig farge på skallet.

Men ordentlig rampete ble Thomas først noen år seinere.
– Da vi dro til Polen i 1989 lagde jeg og et par gutter «frisørsalong» på et av hotellrommene. Vi hadde kjøpt polske hårfarger i rosa, lilla og grønn og for en slant med penger kunne de andre guttene få «fikset» seg litt. Det ble skandale, ler Thomas. Ansiktsuttrykket til Grythe, derimot, var langt fra lattermildt da Sølvguttene stilte med grønt hår på øvelsen morgenen etter. Snakk om å banne i kirken. Midt inne på dirigentens stramme timeplan måtte guttene få ut hårfargen før konserten samme kveld.

– I tillegg til høy musikalsk kvalitet er Sølvguttene kjent for å være noen rampete, ustrukturerte drittunger, forteller Thomas. Mens det tyske guttekoret Wiener Singerknaben marsjerer inn to og to, kan Sølvguttene finne på å skate utenfor kirken før de ramler på plass som en saueflokk. Men når dirigenten knipser, da står de som tente lys.

 

Fra sølv til gull

Men uansett hvor mange fantestreker Thomas fant på, torde ingen å sladre på ham. Thomas hadde jobbet seg opp i hiarkiet. Han var blitt solist. Også i Oslo Domkirkes guttekor. Nå hadde Thomas, som bare var litt over ti år, en karriere å passe på. Alltid sugende på en halstablett og med et skjerf i halsen fløy Thomas fra oppdrag til oppdrag.

– I tillegg til å øve med Sølvguttene to ganger i uka og en gang med Oslo Domkirkes guttekor, ble jeg stadig bedt om å synge i brylluper og begravelser. Og som solist får man mange oppdrag i Operaen. Vi ble plukket ut til Tryllefløyten, Tosca, La Bohem og Carmen. Jeg sang også med Plácido Domingo i 89.

Thomas sang solo på jubileumsplata til Sølvguttene da koret fylte 50 år i 1990. Sammen med tre andre fra koret reiste han til den polske byen Poznan for å synge inn Unicef-platen «Love brings us together». Her var de beste solistene fra hele Europa samlet. Etter innspillingen måtte han reise til Sovjet-unionen for å møte resten av Sølvguttene. Thomas skulle synge solo i en stor konsert med Riga-filharmonien. Men det ble forsinkelser og det endte med at den ørlille sølvgutten måtte sove over på et skittent og klebrig polsk hotell.

Bilturen dagen etter tok nesten et døgn og Thomas var framme i Riga klokka fire om natta. Konserten, som var direkte overført på tv, gikk av stabelen tidlig dagen etter. Det var en stor og tung konsert, men Thomas gjennomførte den.
– Det sier litt om hvor disiplinert og profesjonell en sølvgutt må være, understreker han.

Thomas Mørk gikk helt til topps i Norges mest berømte guttekor. Men så skjedde det triste som vanligvis skjer med en sølvgutt på høyden. Nemlig stemmeskiftet. Plutselig fikk etternavnet til Thomas en helt ny mening. I dag er Thomas Mørk tjue år og jobber som frisør i Oslo, men han holder seg unna polske hårfarger.

 

Drømmen om det uskyldige

Salig er altså englenes sang. Når Sølvguttene har kvitret seg gjennom alle obligatoriske julesanger og far slår av tv-en og alle puster lettet ut; da er det jul. Da er vi endelig inne i vårt hellige hjørne. For sopran-ikonene har minnet oss på det rene og uskyldige. Det ærbare og naive, det dydige og jomfruelige. Noe som for de fleste av oss er en saga blott.