Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

I Iran kan Mina og Nazanin straffes med opptil 60 piskeslag hvis de kysser hverandre. Norge mener likevel at det er trygt å sende kjæresteparet tilbake. Livet kommer i klumper, av og til i absurde og fryktelige kombinasjoner. Samme dag som Mina Fathi og Nazanin Vahide i Trondheim fikk avslag på sine asylsøknader fordi Utlendingsnemnda (UNE) og Utlendingsdirektoratet (UDI) mener det er trygt for det lesbiske paret å returnere til Iran, bringer The Daily Mail nyheten om at to iranske fotballspillere som feiret en scoring med fysisk kontakt, nå kan piskes og fengsles.

Både Mohammad Nosrati og lagkamerat Sheys Rezaei ble umiddelbart utestengt fra klubblaget Persepolis etter at Nosrati hoppet opp på ryggen til Rezaei og ble klapset på rumpa. Feiringen ble av det iranske fotballforbundet karakterisert som «homoseksuell opptreden». Et medlem av domstolen i Iran, dommer Valiollah Hosseini, har gjort det klart overfor Fars News Agency at spillerne kan straffes med 74 piskeslag på fotballbanen der feiringen deres skjedde og få to måneders fengsel.

Iran er ett av sju land i verden som har lovfestet henrettelse av homofile og lesbiske. Ifølge Human Rights Watch-rapporten «We Are a Buried Generation – Discrimination and Violence against Sexual Minorities in Iran» (desember 2010), straffes sammekjønnssex (sodomi) med døden hvis dommeren bestemmer at penetrasjon er involvert. Andre former for sex mellom menn kan straffes med hundre piskeslag for hver partner og med henrettelse for den fjerde.

Sex mellom kvinner, eller mosaheqeh, kan gi liknende straffer. Under straffeloven for «vellystig kyssing mellom to menn eller to kvinner», er straffen opptil seksti piskeslag, og for to menn «som ikke er i slekt og er funnet nakne under samme teppe uten nødven­dig­het», er straffen opptil 99 piskeslag.

Det er til dette landet UNE synes det er trygt å sende Mina og Nazanin tilbake til. Men det lesbiske paret flyktet fra Iran fordi forholdet deres ble avslørt og de ble utsatt for trusler og utpres­sing. Likevel skriver UNE i begrunnelsen sin for avslaget om asyl i Norge at de ikke finner det sannsynlig «at klageren vil forholde seg til sin seksuelle legning ved retur til Iran på en slik måte at hun vil risikere forfølgelse, og finner at denne livsførselen beror på hennes egen personlighet og individuelle forhold, ikke frykt for represalier og forfølgelse.»

UNE sier at det etter deres kunnskaper er mulig å leve trygt som lesbisk i Iran. Men det krever at lesbiske må vise diskresjon og leve «privat». Hvordan tror UNE at Mina og Nazanin kan leve dette «privatlivet» sitt etter å ha blitt returnert til Iran? Familiene og vennene deres har allerede kuttet kontakten med dem fordi de er lesbiske. Hva er det UNE vet som paret selv ikke vet? Tror UNE at alt ordner seg bare de drar hjem og prøver igjen? At de dermed ikke vil risikere mer utstøting og isolasjon, eller utsettes for fysisk avstraffelse? Eller mener UNE at tvungen heterofil ekteskapsinngåelse er løsningen? I så fall krever norske myndigheter at alle homofile skal leve i skjul – på tvers av grunnleggende menneskerettig­heter Norge er pådrivere for i FN.

Idet UNE sender avslaget sitt om asyl til Mina og Nazanin, sender UDI ut en tretti minutter lang informasjonsfilm, «Radio Frihet», til 116 norske asylmottak. Til Blikk forteller avdelingsleder i UDI, Siri Rustad, at filmen er laget for at lhbt-personer som er i mottak, skal føle seg trygge: «Mange kommer fra land hvor homofili ikke er akseptert. Vi ønsker å skape forståelse for at det er lovlig og akseptert å leve ut sin legning i Norge.»

Denne filmen vil andre homofile og lesbiske som er i samme situasjon som Mina og Nazanin, nå få se mens de sitter og venter på asylmottak rundt omkring i Norge. De vil få håp, de vil føle lettelse, og de vil begynne å tro på at de endelig kan leve et liv i frihet i et humant og demokratisk land.

Filmen «Radio Frihet» gir dem falske forhåpninger. For hele 40 av 52 homofile og lesbiske asylsøkere har fått avslag de to siste årene, ifølge UDIs egne tall. Mange av disse avslagene har samme diskresjonsbegrunnelse som UNE opererer med i Mina og Nazanins vedtak. At asylsøkerens livsførsel beror på «egen personlighet og individuelle forhold, og ikke frykt for represalier og forfølgelse». Med andre ord: Hvis de homofile bare tar seg sammen og lever privatlivet sitt i skjul, så kan de sendes tilbake til skapet der de kom fra.

Homomiljøet i Trondheim, som står bak aksjonen «Ikke send Mina og Nazanin tilbake til Iran!», jobber samtidig med å få norske myndigheter til å endre praksisen. De vil at Norge skal følge etter Sverige og Storbritannia som nylig gikk bort fra å kreve diskresjon hos asylsøkere i land der homofili er straffbart. Idet Blikk går i trykken, har aksjonsgruppa fått uventet støtte fra opposisjonspartiene Frp og KrF som kritiserer regjeringen for brudd på norsk asylrett. Og til og med UDI har sendt brev til Justisdepartementet der de anbefaler å endre praksis.

Mens vi venter på at regjeringen snarlig innser alvoret og tar grep, strever Mina og Nazanin videre i slitsom usikkerhet – og uten penger å leve av etter asylavslaget. Ønsker du å hjelpe dem til å føre rettssak og bidra til deres livsopphold, sett inn penger på kontonummer 1503.24.60035. Kontoen administreres av LLH Trøndelag. Du kan også gi din støtte ved å delta i underskriftskampanjen på aksjonens Facebook-side. Ikke send homofile tilbake til Iran!