Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Å true Amal Aden på livet, virker bare mot sin hensikt. Det blir det tvert i mot enda flere bøker av. Og enda mer debatt.
Et stykke unna Hønefoss bor Amal Aden (28). Kvinnen fra Somalia som uredd setter i gang debatter om likestilling, integrering, mestring og det flerkulturelle Norge, har valgt å bo utenfor oslogryta.

– Jeg er annerledes enn de fleste skeive, jeg er muslim, kvinne og lesbisk. Selv om det finnes mange av oss, er jeg er den første som er åpen, og det er tungt. Overalt møter jeg sjikane, trusler og spytting. Her er det ingen somalier i nærheten, og det er trygt og godt.

I 2008 år debuterte Amal Aden med boka «Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne». Hun skildrer forholdene i det norsk-somaliske miljøet i Norge fra innsiden. Hun er selv født i Nord-Somalia. I 1996 kom hun til Norge som 13-åring etter å ha levd som gatebarn i hjemlandet. Hun var analfabet, men i dag jobber hun som, foredragsholder og forfatter. Hun har skrevet tre bøker og en pamflett. Nå jobber hun med sin fjerde bok.

 

Mellom liv og død

«Frihet for en hver» skal hvis alt går etter planen komme ut på Aschehoug forlag i august. Boka handler om homofili i minoritetsmiljøer.

– Den har vært tung å jobbe med. Jeg har møtt så mange skjebner. Denne boka er årsaken til at jeg sto fram som lesbisk. At jeg er lesbisk har egentlig ingen noe med, men jeg har truffet en rekke homofile muslimer, og det står mellom liv og død for dem. Mange vurderer selvmord, og mørketallene er høye. Det er så mye smerte, og er det slik det skal være i Norge som er et fredelig land, spør hun uten å vente på noe svar.

– De har ingen forbilder. Ingen som kjemper deres kamp. Noen må gjøre det. De som truer dem, kan heller komme til meg som er voksen og ikke jage tenåringsgutter og jenter i byen.

– Hvordan har du kommet i kontakt med de du intervjuer i boka?
– Gjennom Magne Richardsen i Skeiv verden og gjennom Skeiv verden ungdom. Jeg kom i kontakt med Skeiv verden da jeg møtte en homofil imam på et foredrag på Litteraturhuset i Oslo i 2007. Men mange som har problemer, ringer eller skriver til meg også. Slik har det alltid vært. Jeg er liberal og ikke så opptatt av religion. Jeg er opptatt av det menneskelige, av at alle må få være som de vil.

– Hva har overrasket deg underveis i skrivingen?
– Jeg trodde ikke det var så mange som lider.

– Har arbeidet med boka gitt deg noe håp?
– Dessverre har jeg ikke sett mye håp. Mange står i fare for å bli tvangsgiftet, de har rusproblemer og forteller om selvskading. Men en gang jeg var med på Skeiv verdens tordagstreff opplevde jeg noe fint. Da la alle problemer sine til side for en stund og hadde det hyggelig sammen. Det var noe annet. Da tenkte jeg at de hadde solidaritet og støttet hverandre.

 

I skjul i Telemark

Vanligvis blir det rabalder når hun gir ut bøker. Hun er overbevist om at det samme vil skje når den nye boka kommer ut også.

– Det blir bråk, for jeg representerer de som er svakest. De som ligger nede. Temaet skaper mye problemer. Mange mener at jeg truer verden slik at den går under. Men jeg gleder meg til den dagen boka kommer ut. Jeg gleder meg til å se hva som skjer.

– Hvor mange bøker skal du skrive?
– Jeg vet ikke, men jeg har veldig mye jeg vil si. Homofili er et problem for mange, og jeg er glad i å skrive. På skoler med mye minoritetsungdom, tar ikke lærere opp temaet. Det er så tabubelagt. Jeg ønsker også å lage et filmprosjekt for å dokumentere om vi egentlig er likestilt.

Allerede før Amal Aden skrev sin første bok, fikk hun en rekke trusler etter å ha refset kritikkverdige forhold i innvandrermiljøer. Hun måtte leve i skjul i Telemark med politi rundt seg.
– Jeg levde under politibeskyttelse. Jeg byttet identitet, og det var vanskelig. Plutselig skulle jeg være en ny person. Det var ikke greit å bli isolert fra familie og venner. Jeg trivdes her og måtte flytte. Men jeg ytret meg for mye. Jeg kler meg som jeg gjør, med kort hår og bukser, og mange føler at jeg utfordrer dem. At jeg er en trussel ved å være slik jeg er. Jeg blir truet på livet nå også, og det stopper ikke. Politiet trodde det ville hjelpe å gå under jorda og bytte navn, men hvis jeg gjemmes bort, har vi tapt.

 

Savner friheten

Nå liker hun navnet Amal Aden, men hjemme bruker hun sitt opprinnelige navn. Hun holder det private og det offentlige skilt. Som barn overlevde hun redslene på gata i Somalia i sju år, i Norge har hun blitt den modige stemmen som tør der andre tier.

– Hva betyr det å være modig for deg?
– For meg er mot engasjement. Jeg tar ting veldig personlig. Når jeg møter homofile muslimske tenåringer som er redd for å bli steina, eller må reise til Afrika for å gjennomgå en test som foreldrene mener vil gjøre dem heterofile, så sover jeg dårlig. Men jeg blir også sterk av det fordi jeg vil hindre at dette skjer flere. Jeg er utålmodig, sta og jeg gir meg ikke. Jeg fikk ikke være barn, og det styrker meg. Om noen truer meg med Koranen, blir jeg ikke skremt, for jeg har opplevd det verste, og verre kan det ikke bli.

– Hva forsaker du?
– Jeg utsettes for sjikane og drapstrusler. Jeg har ikke en vanlig frihet. Hvis folk spør meg om hva jeg ønsker meg mest, svarer jeg frihet.

– Til å gjøre hva?
– Til å bevege meg fritt! Gå i Oslos gater, gå på Grønland og kjøpe det jeg kan ønske meg, men fordi jeg er lesbisk tolereres det ikke.

– Kan du gå ut her du bor?
– Ja, og i Hønefoss, men ikke i Oslo. Sånn er livet.

 

Ligger lavt

Livet hennes har endret seg etter at hun ble intervjuet av Aftenposten i august i fjor og for første gang fortalte offentlig at hun er lesbisk.

– Nå har jeg valgt å ligge litt lavt mens jeg skriver på den nye boka for å beskytte de jeg intervjuer i «Frihet for en hver».

– De som kontakter deg, hva råder du dem til?
– Når jeg for eksempel holder foredrag og noen kommer bort til meg etterpå og sier at de er homofile og somaliere og vil ta livet sitt, er det ikke alltid at jeg kan gi dem noe konkret råd, men jeg kan prøve å påvirke dem til ikke å gjøre det. Jeg tenker ofte på om jeg kunne gjort noe mer, men det er ikke så enkelt.

– Må homofile muslimer velge om de vil være homofile eller muslimer? Er det så svarthvitt?
– Ja, men jeg vil være alt. Folk sier at jeg må bestemme meg, men dette er mellom meg og gud. Jeg har vært lesbisk hele livet. Jeg blir ikke noe bedre eller verre menneske av det. Sånn er det.

– Når fortalte du at du er lesbisk til venner og familie?
– De som er meg nærmest, har vært klar over det og ble ikke overrasket. Etter den første boka, sto jeg fram for flere. Når du har hørt hele livet at homofili er motbydelig, så er det ikke så lett, men jeg kan ikke bry meg om hva andre mener.

– Hvordan reagerte barna dine?
– De er jo barna mine. De bryr seg ikke, og slik er det med familien og vennene mine også. Hudfarge og legning betyr ikke noe så lenge personen er grei.

 

Gøy på Gay Galla

På veggen i stua hennes henger det flere priser. Amal Aden fikk to likestillingspriser i 2010. Zola-prisen fordi hun har kritisert norsk innvandrings- og integreringspraksis på en konstruktiv måte, og Buskerud fylkeskommunes likestillingspris. I fjor ble hun tildelt YS’ likestillingspris og ble kåret til Årets lesbetopp 2012 på Gay Gallaen i Oslo i januar.

– Hva betyr disse prisene for deg?
– De er viktige. De styrker selvtilliten og gir glede. Om jeg er sliten og ser på dem, vet jeg at noe er positivt.

– Er det noen som betyr mer enn andre?
– Alle betyr mye, men Årets lesbetopp betyr noe annet. Jeg visste ikke at det fantes en slik pris, så jeg hadde ikke forventet den. Jeg visste at min frihet ville bli mer begrenset ved at jeg sto fram som lesbisk, og at hverdagen ville bli tyngre. Prisen er en anerkjennelse jeg er takknemlig og glad for. Jeg fikk flere drapstrusler etter kåringen. Telefonen ringte hele tida. «Tar du i mot den motbydelige prisen, garanterer vi at du ikke vil forlate Oslo levende», fikk jeg høre. Da bestemte jeg meg i hvert fall for at jeg skulle stille på utdelingen, og jeg hadde med meg mange venner. Jeg hadde det så fint den kvelden. Jeg har aldri vært sammen med så mange homofile på én gang. Det var en av de morsomste dagene i mitt liv. Jeg koblet ut og glemte alle problemer en stund, sier hun og spretter opp fra sofaen for å hente en hvit t-skjorte med fargerik skrift. «Se oss», står det på den.

– Å gud. Jeg gråter aldri, men da jeg fikk denne av Skeiv verden ungdom, gråt jeg. De er bare tenåringer, og har det så vondt. De er uskyldige, og noen må beskytte dem. De skal ikke føle skam. Rundt i huset har jeg forskjellige slike symboler. De får meg til å ville jobbe mer. De er personlige gaver som jeg er veldig glade i.

 

Kim Friele som forbilde

Amal Aden er et forbilde for mange. Selv synes hun ansvaret er tungt å bære.
– For da må jeg være feilfri. Folk sier «du er min helt», «mitt forbilde» og så videre, så jeg kan ikke gjøre feil, men gjør det likevel.

– Hva gjør du feil?
– Jeg blir hissig og irritert når jeg engasjerer meg, og jeg banner offentlig.

– Hvem er dine egne forbilder?
– Kim Friele. Jeg har lest boka «To kvinner» om henne og Wenche Lowzow veldig mange ganger. Jeg kan nesten hver setning. Hun var mitt forbilde også før jeg sto fram. Jeg liker bøker om det som har skjedd i virkeligheten. Jeg har prøv å søke opp litteratur om homofili på norsk, men finner ikke så mye.

– Hvordan kom du over boka?
– Jeg husker ikke, og jeg har ikke møtt Kim Friele, men jeg er opptatt av den kampen hun har kjempet, og at hun har klart det. Da skal jeg klare det også. Jeg blir aldri lei den boka. Når jeg blir inspirert, orker jeg mer. Magne Richardsen i Skeiv verden er også er forbilde. Han jobber og jobber og gjør så mye frivillig.

– Hva syns du om homokampen i Norge i dag?
– Det finnes to ulike homokamper, den hvite og den usynlige. De som går i parade og de som skjuler seg. De som synger og danser, og de som har dekket seg til. Homokampen er ikke i mål når homoer blir slått ned på gata, og mange sier det er bedre å dø enn å være homofil. Denne usynlige kampen har ikke startet ordentlig ennå.

– Skal du gå i homoparaden i Oslo i sommer?
– Jeg vet ikke. I fjor var jeg på ferie, men om jeg skal være med, skal jeg ikke dekke meg til.

 

Var sintere før

Telefonen ringer. Amal svarer. Legger på. Beklager avbrytelsen, men lyser opp.
– Jeg er lykkelig. Forlaget er fornøyd. Det er ikke hver dag jeg hører det. Jeg er så utålmodig, så jeg måtte bare ta denne telefonen.

– Du har sagt i et intervju at du alltid er sint. Stemmer det?
– Engasjert vil jeg vel heller si nå. Jeg smiler mye, og jeg var mer sint før. Når jeg leser om urettferdighet, blir jeg ikke deprimert, men engasjert og vil skrive. Kanskje det går litt utover familien, men det er en slags avhengighet.

– Så hva gjør du når du ikke skriver?
– Jeg og kjæresten min har fire barn i huset, og det er nok å gjøre med lekser og trening og å bruke tid sammen med dem. Men jeg liker å lese bøker. Jeg ser ikke mye tv. Jeg leser aviser, og liker å gå tur, men ikke om vinteren. Det gjør jeg virkelig ikke, og så er jeg sammen med kjæresten min.

– Hvordan møttes dere?
– Vi traff hverandre for mange år siden, og vi har vært venner lenge.

Amal Aden stopper opp. Forteller ikke mer enn det om kjæresten.
– Jeg skjermer henne og barna. Jeg er veldig lykkelig, men jeg vil ikke blande dem inn. Hun har bestandig vært en viktig støtte. Når de kommer hjem og smiler, da glemmer jeg alle problemer. Noe av det viktigste i livet er kjærlighet. Å ikke få lov til å ha den, og heller må være sammen med en man ikke elsker … Nei, det skal ikke være slik.