Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Manns ynglinger.

Manns ynglinger

Fra Blikk nr. 12, 2007
Tekst: Svend Erik Løken Larsen.

Thomas Mann drømte og skrev om svært unge menn. Men hadde aldri sex med dem. Han giftet seg og fikk seks barn. Alle ble forfattere. Tre av dem var homofile. De ble kulturhistoriens viktigste homofamilie. Tekst: Svend Erik Løken Larsen.

«Øynene hans er for vakre. Stemmen hans er for innsmigrende. Selv om begjæret ikke går for vidt, har jeg glede av det. Jeg ville gjerne elsket ham. Verdensberømmelsen er ingenting mot et smil fra ham.»

Slik skriver den aldrende Thomas Mann i dagboken om den unge kelneren Franzl Westermeier på et hotell i Zürich. Manns femte og siste store avstandsforelskelse. Under oppholdet gjør Mann reint hanebein. På sin spesielle måte. Han sørger for å få snakke med Franzl på tomannshånd. Tilsynelatende tilfeldig. Han nyter stemmen, ansiktet, kroppen. Han opptrer faderlig og vennlig. Franzl er selvsagt smigret over oppmerksomheten fra den berømte dikteren, men først mange år senere får han vite hvorfor. Også at han er inspirasjonen bak Manns siste roman, der forfatteren utvider den gamle novellen fra 1922 om storsvindleren Krull til en hel, ironisk, festlig og samtidig vemodig roman. Krull er en smellvakker storsvindler, og nedlegger damer i strie strømmer. En av dem sier til ham:

«Jeg kysser de arrogante leppene over de hvite tennene dine. Jeg kysser de sarte stjernene på brystet ditt, de gylne hårstråene på underarmene dine. Innbegrepet av skjønnhet. Det er dere helt unge menn. Jeg avskyr den fullt utvokste med helskjegg og brystet fullt av ull. Skrekkelig.»

Dette synes å være essensen av Manns homoseksualitet. Lengselen etter den unge, vakre mannen som akkurat har sluttet å være gutt, går gjennom verkene hans. Både novellene, romanene og de utallige dagbøkene, der han skrev alt. Absolutt alt.

Manns første kjærlighet
Dagbøkene er fulle av skyld. Men han skrev dem, og bortsett fra dem han måtte brenne underveis fordi de var politisk farlige, bevarte han dem for ettertida. Han måtte vite at de ville bli offentliggjort. Han må ha villet det. Uten dem ville vi aldri ha fått vite. Da ville vi ha måttet nøye oss med å spekulere over alle disse unge vakre mennene i bøkene hans. Homoseksualiteten var hans store prøvelse. Den var kontrollert. Holdt i tømmer. Mann var ekstremt selvdisiplinert. Og stolt av det.

Han ble født i en kjøpmannsfamilie i Lübeck i 1875. Familien gikk konkurs, og ga rammen for hans første og mest populære roman, om familien Buddenbrook. Da romanen kom ut i 1901, ble han med ett verdensberømt, og det var for den han fikk Nobelprisen. Da den kom ut hadde Mann allerede opplevd sine to første, grunnleggende forelskelser.

På skolen skrev han dikt til en litt yngre gutt, Armin Martens, som lo vennlig av dem og var mye mer interessert i Manns søster Julia. Kjærligheten til Martens dannet grunnlaget for den lange novellen om Tonio Kröger. En vemodig skildring av et nært vennskap mellom gutter. I dagboken står det; «Det var min første kjærlighet. Jeg fikk aldri oppleve noe som var finere eller mer bittersøtt. Et rikt og verdifullt minne.»

Musikeren og maleren Paul Grautoff var jevnaldrende, og Mann møtte ham da han var 25 år. Det var et langt og intimt vennskap av den typen kunstneriske menn ofte dyrket i gamle dager. Grautoff var heteroseksuell, og Manns ofte overfølsomme reaksjoner holdt ofte på å ødelegge vennskapet. «Å lengte etter kjærlighet så mye at jeg kunne dø av det,» skriver han. «Lykken er ikke å bli elsket. Det er bare tilfredsstillelse, som er blandet med forakt. Lykken er å elske og å forsøke å finne subtile måter å nærme seg den elskede på.»

Den vakre ynglingen
I 1905 giftet Mann seg med den halvt jødiske Katja Pringsheim. Han var ikke forelsket i henne, og hun trodde det ikke heller. Men de hadde et godt ekteskap som resulterte i seks barn, og Katja var alltid den samlende kraften i familien. Evig forståelsesfull, alltid diskret i bakgrunnen, og med en enorm personlig styrke. Etter hvert som tre av barna begynte å leve ut sin homoseksualitet, var det moren som støttet dem. Thomas Mann var klar i sin dom: Homoseksualiteten var helt akseptabel, men den skulle ikke leves ut.

Den tredje store forelskelsen er den mest berømte. Og definitivt den mest kontroversielle. Polakken Wladyslaw Moes var bare ti år da Mann observerte ham på Lidoen i Venezia i 1911. Denne gangen må skyldfølelsen ha vært overveldende. Den resulterte i den lange novellen «Døden i Venedig», om den aldrende forfatteren i livskrise på hotellferie i Venezia, der han forelsker seg hjelpeløst i en 14 år gammel italiensk gutt. Forelskelsen er selvsagt på behørig avstand, og med en koleraepidemi som bakgrunn. Forfatteren dør på stranden mens gutten og kameratene leker rundt ham. I Viscontis berømte filmatisering er forfatteren blitt komponist, spilt av Dirk Bogarde. Homofil forfatter, homofil regissør, homofil skuespiller. Og musikk av Mahler. Langsomt, knugende og deprimerende. Og likevel underlig, fascinerende vakkert.

Mann var allerede en middelaldrende mann da han møtte kjærligheten for fjerde gang. Familien var på den tyske ferieøya Sylt i 1927 da han ble kjent med den vakre ynglingen Klaus Heuser, som for en tid kom til å bo hos familien og som Mann en gang kysset! Et faderlig kyss. Selvfølgelig. Men et kyss. «Elskede lepper, som jeg kysset. Svarte øyne som ved avskjeden felte tårer for meg. Den uventede oppfyllelsen av mitt livs lengsel. Lykken! Ingen jublende, sentral følelseserfaring, som med P. E., da jeg var 25.». Og likevel: «Jeg elsker deg. Herregud! Klaus Heuser, en sen lykke, med karakter av livgivende oppfyllelse.»

Provoserte med Josef
Thomas Manns bror var forfatteren Heinrich Mann, som var erklært sosialist og skrev «Den blå engel», boka bak gjennombruddsfilmen til Marlene Dietrich. Brødrene var berømte og ble feiret over hele den vestlige verden. Etter at Thomas Mann hadde gitt ut den enorme «Trolldomsfjellet», en dypt filosofisk roman om et opphold på et sanatorium, og hadde fått Nobelprisen, var han Tysklands viktigste forfatter.

Som yngre var han klart nasjonalistisk og dypt forarget over den knugende, fatale krigserstatningen Tyskland måtte betale etter nederlaget i den første verdenskrigen. Men han var klart antirasistisk og tok avstand fra nazistene så det sang. Brødrenes bøker ble brent på bokbålet foran Riksdagen i Berlin, og de måtte flykte via Sveits til USA med hele familien.

Fra 1933 arbeidet han i ti år med den fire bind lange kjemperomanen om Bibelens Josef, han med alle brødrene og reisen til Egypt. Hitlerregimet så selvsagt på det som en eneste lang, provoserende hyllest til alt jødisk. Mon tro om de ikke også så de homoerotiske elementene. Josef er Bibelens mest utpregede vakre yngling, så vakker at «hans ansikt overstrålte solens og månens glans». Og Mann går videre: «Det står faktisk skrevet at han måtte trekke et slør over panne og kinn for at folkets hjerte ikke skulle flamme opp i jordisk glød for den gudgitte skjønnhet; de som kom til å se ham uten slør, sto dypt hensunket i hellig meditasjon.»

Om Marlene Dietrich var det frie Tysklands mest glamorøse stemme, var Thomas Mann den som veide tyngst. Han var eksiltysklands samvittighet, berømt på en måte forfattere sjelden blir. Han talte på tysk i radioen. Aldeles kompromissløs. Ved Roosevelts død 12. april 1945, kringkastet han Hitlers dødsdom: «Skam deg, du stupide folkemorder, over at han måtte dra, og du lever ennå! Hvordan kan du få deg til å leve? Du er bare et spøkelse. Gjem deg i en fjellhule sammen med de andre trollene! Dine dager er talte uansett!». Hitler begikk selvmord 18 dager etter.

Mann hadde ikke lyst til å reise hjem, men under McCarthy kommunistjakt kom både han og broren og noen av barna nok en gang i politisk fare, og igjen måtte de brenne papirer og flykte. Han besøkte hjemlandet flere ganger, men bodde resten av sitt liv i Sveits. Det frie Tysklands stemme vendte aldri hjem.