Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Kim Fangen anbefaler «Prayers for Bobby».

– En god venn tipset meg om filmen «Prayers for Bobby» fra 2008. Dette er en tv-film fra USA som forteller historien om Bobby Griffith. Om hans mor og familie, og om hva som skjer med dem etter at han tar sitt eget liv. Det er en fantastisk film basert på en sann historie. Det er lenge siden jeg har sett noe som har gjort så sterkt inntrykk på meg. Filmen treffer meg så kraftig, fordi den forteller meg noe om meg selv. Den gir innsikt og den gir bekreftelse. Filmen er basert på boken «Prayers for Bobby: A Mother’s Coming to Terms with the Suicide of Her Gay Son». Sigourney Weaver gjør en strålende prestasjon som guttens mor. Se denne filmen!

I fjor var Kim Fangen sammen med Marianne Krogness konferansier på Aksepts årlige solidaritetskonsert, og de to ledet 1450 mennesker gjennom den to og en halv times lange konsertfesten. Skuespiller, hivaktivist og vokalist i The Real fake band, Kim Fangen, er i år konferansier under åpningen av Pride house på Litteraturhuset lørdag 23. juni.

– Har du gjort noe gøy kulturelt i det siste?

– Jeg bor langt ute i skogen og har hatt en travel vår. Så jeg har ikke fått med meg så mye kultur, annet enn det jeg plukker opp på nettet. Jeg vet ikke om det er et alderdomstegn, men jeg setter stor pris på å finne gamle perler på nettet og oppleve gylne øyeblikk fra fjern og nær fortid. Noen ganger oppstår det noen magiske øyeblikk. Som da jeg fant et klipp med, den da for meg ukjente, soul artisten Bettye LaVette. Hun synger «Love Reign» av The WHO på Kennedy Center Honors. Wow!

– Hvilken kultur syns du er undervurdert?

– Det jeg liker, er stort sett ganske mainstream, som film, teater og kunstutstillinger. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk med meg mer.

– Hva har vært din beste kulturopplevelse?

– Jeg har vært utrolig privilegert siden jeg har jobbet i teatret i så mange år. Her har jeg fått med meg mange fantastiske opplevelser, og årene på teaterskole i England var også heftige. Men hva som har vært aller best, aner jeg ikke. For noen år siden så jeg forestillingen «War Horse» i London. Det var teatermagi på sitt beste. Alt dreier seg jo om å fortelle en historie og å formidle livet på en eller annen måte. Når det funker, er det stort!