Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Farlige former.

 

 

 

Farlige former

Den tøffe toppkjøreren James Terrell Hayes sjokkerte motorsportsmiljøet i USA da han sto fram som den formfullendte og puppefagre Terri O’Connell. Karrieren fikk en bråstopp.

Fra Blikk nr. 8 2009.
Tekst: Reidar Engesbak.

Nyheten gikk som en massiv sjokkbølge gjennom National Association for Stock Car Auto Racing (NASCAR), den største motorsportarrangøren i USA. James Terrell Hayes hadde kjørt seg til topps i NASCARs nasjonale mesterskap i 1998, og utkonkurrerte mesterkjørere som Jeff Gordon and Tony Stewart. Framtida så lys ut for stjernen. Men det var før Terri kom på banen.

– Av og til liker jeg å holde historien enkel: Jeg var en gang en gutt som klarte å komme seg til topps i motorsporten. Men på grunn av biologiske årsaker måtte jeg få ordnet opp i livet mitt, og jeg fikk et nytt liv som kvinne, med nye ekstraordinære opplevelser, forteller Terri O’Connell til Blikk.

James Terrell Hayes vokste opp i den lille byen Corinth i Mississippi i en tradisjonell baptistfamilie. Far kjørte motorsport, så kjærligheten til fart og raske biler kom tidlig. Som liten gutt hadde James en litt utypisk guttekropp, noe som førte til mobbing på skolen. Da puberteten kom oppdaget James at kroppen hans var i ferd med å få kvinnelige former.

Tenåringen klarte lenge å skjule formene i kjøredrakten, og kjørte go-cart og sprint-car i nasjonale mesterskap. Men etter hvert ble det vanskelig å holde på hemmeligheten, og den daglige kampen med å skjule de voksende brystene ble mer enn ubehagelig.

Ofret karriere og bil
James startet et nytt liv i hemmelighet. Hans feminine alter ego, «Terri», elsket make-up og feminine klær. Men når det var tid for et nytt løp, kom jeansbuksene på og håret ble skjult i baseball-cap. Slik tok James tilbake rollen som tøff redneck-kjører.

Terri O’Connell er i dag med sine 173 centimeter og 53 kilo en glødende blond bombe. Hun kaller seg for hundre prosent kvinne og er fast bestemt på ikke å falle i noen av båsene som er merket med transbegreper.
– Vi må en gang for alle begrave dette T-begrepet. Det gjør mennesker til stereotyper, og marginaliserer oss. Det gjør det vanskeligere å passe inn i samfunnet, og kan til og med føre til vold og drap, sier hun, fullstendig klar over at enkelte blir støtt av slike uttalelser.

– Hva som er vanlig og normalt er alltid åpent for debatt. Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at vi alle må forandre måten vi snakker om temaet på.

– Hvis du likevel må beskrive deg selv, hva sier du da?
– Jeg selv hater merkelapper, men legen min kaller det jeg har gjennomgått for «kjønnsbekreftelse med en tvist» – hva nå det måtte bety.

Terri ble operert i 1994, og det kostet mer enn bare fysisk og psykisk smerte. Hun måtte selge konkurransebilen for å finansiere operasjonen.
– Dermed snudde jeg ryggen til en sportskarriere verdt flere millioner kroner. Det var hjerteskjærende å se bilen jeg selv hadde bygget bli kjørt bort på en annens lasteplan. Men livet mitt nå er bedre enn jeg kunne håpe på. Jeg tok det riktige valget. Og det finnes mer i livet enn raske biler, men ikke så veldig mye …

Outet av homser
Etter operasjonen skapte hun seg et nytt anonymt liv i Charlotte i North Carolina. Her startet hun produksjonen av et klesmerke sammen med en kongressmann, datet eieren av et NASCAR-team og jobbet som modell. Men så ble hemmeligheten hennes nådeløst punktert, like brutalt som en spikermatte på en rallybane.

– Etter at to homser outet meg, valgte jeg å gå offentlig ut med historien min. Jeg har grått over dette flere ganger enn det er verdt å telle. Men den brutale virkeligheten var at jeg sto fram i Charlotte. Og da snakker vi om de dypt konservative sørstatene, ikke om det liberale fashion- og dragmiljøet i The Village.

Sterke krefter i motorsporten, og spesielt NASCAR, prøvde å ta livet av nyheten før den nådde de store avisene og nyhetskanalene.
– Jeg visste at jeg kom til å irritere noen, ikke bare mannen i gata, men også mektige personer som kunne skade meg både fysisk og profesjonelt. Samtidig må jeg si at de positive reaksjonene overgår de negative. Det faktum at distriktsamerikanere så ut til å takle historien bedre enn de urbane storbyfolkene, synes jeg er interessant, for å si det mildt. Men når jeg ser tilbake, så er jeg ikke sikker på om åpenheten min har vært verdt alt bråket. Det er jeg fortsatt i tvil om, sier Terri som har skrevet boka «Dangerous Curves» om livet sitt, både på og utenfor banen.

– Hva har vært det vanskeligste?
– Å miste anonymiteten. Å miste den på grunn av kjønn er noe helt annet enn å miste den fordi man er suksessrik som skuespiller eller sportsutøver.

– Hva med fremtida? Drømmer du om mann og barn?
– Ja … men jeg er veldig kresen. Han må ha livet sitt i orden, og det skader ikke om han ser ut som Pierce Brosnan.

Vil tilbake på banen
Terri som har over 500 seire bak seg, er nasjonal mester og har vært en av toppkjørerne i NASCAR, har ikke mistet håpet om en dag å kunne kjøre motorsport igjen.
– Å sette sammen et team krever flere millioner og da trengs det sponsorer. Jeg må da være en representant for sponsorene, hvilket betyr at jeg må unngå trøbbel, og leve opp til et image som sponsoren trenger for å selge varen sin til publikum. Med min bakgrunnshistorie sier det seg selv at det kan bli vanskelig.

Hun er likevel optimist og tror hun får muligheten en dag.
– Jeg jobber med en liten gruppe teameiere for å få meg tilbake bak rattet, enten i NASCAR eller i en annen serie, som for eksempel The American Lemans Series eller Daytona Prototype Series.

– Hva slags egenskaper har du hatt brukt for som toppidrettsutøver?
– Jeg var bare fast bestemt på å vinne, og gjøre mitt beste. Med årene gikk det også en faen i meg på grunn av alle ryktene som svirret om privatlivet mitt. Jeg ble aggressiv og ville vise alle at jeg ikke er en pingle. Takket være Gud og min egen arroganse nådde jeg målstreken først. Ryktene skadet karrieren min, og ødela sjansene for å kjøre de beste bilene for de beste lagene. Men jeg klarte meg, og er glad for å ha levd drømmen om å kjøre mot de beste i verden. Det er det veldig få mennesker som får oppleve.