Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Debattinnlegg av Sara Azmeh Rasmussen.
La meg starte med å formulere spørsmålet noe annerledes: Hva skal vi med fotball?

Verdens største idrett trenger neppe å forsvare sin eksistens. Dette lagspillets kraftige popularitet skyldes at den reflekterer en delikat kombinasjon av urinstinkter og avansert organisasjonsform. Vil man forstå hvorfor enorme tribuner som rommer titusener av tilskuere stadig bygges rundt en arena med et tjuetalls spillere og én ball, må man ty til teser om fotball som det moderne substituttet for gammeldags politisk imperiebygging og klassisk religion. Fotball er idretten der styrke, teknikk og estetikk smelter sammen. Et lagspill som ikke bare åpner for, men også oppmuntrer individualitet. Derfra kommer sjarmen. Men her ligger samtidig fotballens farlige potensial.

Lagets kultur eller ukultur smitter nemlig over massen i tribunen. Lagspillet kan samle, inspirere og mobilisere supportere. Den enkelte spillerens opptreden, og signalene han sender gjennom kroppsspråk etter seier eller nederlag, kan bevege blokken av entusiastiske tilhengere mot en sunn idrettslig ekstase eller behersket sorg og solidaritet. Spilleren kan også oppmuntre til pøbelatferd. Han kan gi en spark til de mest primitive tendenser og følelser.

I Norge har vi dessverre fått demonstrert det siste gjennom Vålerenga-spiller, Marcus Pedersens homofobe gest under kampen mot Stabæk den 22.juli. Han simulerte oralsex og ropte «homser» mot Stabæk-supporterne. Selv mener Pedersen at saken ble blåst opp. Hans trener gir skylden til Stabæk-fansen som skal ha provosert ham. Norges Fotballforbund beskriver handlingen som «upassende» og gir spilleren en bot på 7500 kroner. Men ingen i dette ansvarshierarkiet ser ut til å skjønne hva dette handler om. Slike gester, som nører opp under fordommer og legitimerer mobbing av enkelte individer og grupper, kan i verste fall føre til primitivisering av hele idretten.

For å gjøre poenget klart ber jeg de ansvarlige herrene forestille seg følgende scenario: Vålerenga spiller mot et afrikansk lag. Pedersen skårer. Han feirer målet gjennom å kaste en banan mot det afrikanske lagets supportere og imitere apelyder. Se nå resten av scenarioet, forhåpentligvis med nye øyne: Dommeren står der og vifter bort fluer. Vålerenga-trener svarer at fansen til det afrikanske laget har fått som fortjent og «bør tenke seg om hvordan man oppfører seg i hovedsak». Doms- og sanksjonsutvalget i NFF beskriver handlingen som «upassende opptreden» og legger vekt på at Pedersen ble provosert av motstanderlagets supportere. Her er det irrelevant om de er norskfødte, afrikanere, hvite, brune eller svarte. Problemet ligger i budskapet som blir sendt fra arenaen. Ville det vært mulig å trekke på skulderen og si: Det var bare en gest?

Jeg synes at styret i Norges Fotballforbund bør tenke seg om hvordan man oppfører seg hvis man ønsker å beholde og styrke fotballens positive samfunnsmessige rolle og moralske visjon.

Sara Azmeh Rasmussen, skribent