Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Dokumentaren «Taboo… Yardis» gjorde et sterk inntrykk på publikum på Skeive filmer lørdag 15. september. Blikk Nett har møtt regissør Selena Blake.
I kjølvannet av vårens Sizzla-konsert i Oslo og protestene som da oppsto, ble Selena Blakes dokumentar et viktig bidrag til årets festival. Filmen utforsker inntrykket av Jamaica som et samfunn gjennomsyret av homofobi ved å la innbyggere som er både for og imot homofili og lhbt-rettigheter dele sitt syn på et tema som fortsatt er kontroversielt i landet.

Filmen gir også stemme til de som har mot til å snakke høyt og åpent om intoleranse og vold mot lhbt-personer, klare brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Regissør Blakes ønske er åpenhet og dialog, og at publikum selv skal avgjøre hvordan de vil se på Jamaicas samfunn, men samtidig levner hun liten tvil om at filmen er en kamperklæring for menneskerettigheter og mot oppfordring og utøvelse av vold mot lhbt-personer på Jamaica.

Selena Blake er tidligere modell og skuespiller fra Jamaica. I 2004 startet hun sitt eget produksjonsselskap, MayNov Productions og hennes første film var dokumentaren Queensbridge: The Other Side. Men det er sin siste film «Taboo… Yardies» Blake kom til Oslo for å vise på Skeive filmer.

– Skeive filmer i Oslo er tredje stopp for filmen. Jeg har nylig vist den på Miami Gay and Lesbian Film Festival og Durban Gay and Lesbian Film festival i Sør-Afrika. Neste stopp er Trinidad og Tobago og filmfestivalen der, før jeg drar videre til Fort Lauderdale Gay and Lesbain Filmfestival i oktober, sier Selena Blake til Blikk Nett.

– Hvorfor engasjerte du deg i dette temaet og valgte å lage film om det?
– Fordi jeg ante ikke at det foregikk. Jeg visste ingenting før noen gjorde meg oppmerksom på det. Så jeg gjorde en del research og fikk da vite at kvinner blir voldtatt fordi de er lesbiske og homofile menn blir angrepet, slått, kuttet i biter og drept fordi de er gay. Min første reaksjon var ‘nei, dette er galskap!’.

Blake forlot hjemlandet Jamaica i 1979 og slo seg ned i New York. Dermed har hun ikke hatt førstehåndskjennskap til utfordringene til landets lhbt-befolkning, og de siste års eskalerende vold som kan sees i sammenheng med dancehall-kulturen.

I filmen intervjuer Blake en rekke lhbt-personer, men alle ansikter er anonymisert og stemmene er fordreide. Frykten for å bli gjenkjent er stor. Blake intervjuer blant annet en ung lesbisk kvinne som bor i en av Kingstons ghettoer. Hun forteller at hun har blitt voldatt og overfalt en rekke ganger. Hun er så traumatisert at hun selvskader seg selv.

– Jeg ble tipset om henne av en annen kilde og vi brukte lang tid på å finne et sted og et tidspunkt å møtes på. Det holdt på å glippe, men heldigvis fikk vi møtt hverandre. Jeg holder kontakten med henne fortsatt og snakker med henne minst en til to ganger i måneden. Alle som blir intervjuet i filmen er mennesker jeg fortsatt har kontakt med.

– Mener du at du har en forpliktelse til å holde kontakten?
– Nei. Men jeg føler at jeg må. Det er det som er riktig å gjøre. Når jeg ser noe som ikke er riktig, så må jeg engasjere meg.

– Som heterofil kvinne, fikk du tilgang på intervjuobjekter andre ikke ville fått møtt?
– Absolutt. Det ville vært vanskelig, om ikke umulig, for en lesbisk kvinne å få disse intervjuene, som med [tidligere] statsminister Bruce Golding. En lhbt-person ville blitt beskyldt for å ha en agenda med filmen, som å presse Jamaica til å legalisere homoseksualitet. Jeg hadde ingen agenda, annet enn menneskerettigheter. Derfor var det flere dører som åpnet seg for meg. Jeg synes selvfølgelig at det er trist.

I USA og Europa forbinder de fleste volden mot lhbt-personer på Jamaica med musikksjangeren dancehall. En rekke dancehallartister har blitt møtt av demonstrasjoner og kanselleringer av konsertene sine. I Norge ble konserten til Sizzla flyttet fra Rockefeller til en mindre klubb på grunn av protester. I Stockholm ble konserten avlyst. Homofobien på Jamaica går mye dypere enn dancehall-rytmene, men artistene innen sjangeren promoterer hatet og volden.
– Jeg forsøkte å få intervju med Buju Banton og folkene hans, men det danset bare rundt grøten og ville ikke touche temaet, så til slutt sa jeg bare ‘fuck ’em!’

Men hun sier ikke ‘fuck’ til dancehall.
– Jeg elsker dancehall, og ikke all dancehall er murder music. Mitt spørsmål til disse artistene er ‘hvorfor gjør dere det?’. Når man helt klart vet at disse hatlåtene sårer og skader andre mennesker, så kan jeg ikke i min villeste fantasi forstå hvorfor. I begynnelsen var det nok mange av artistene som ikke forsto omfanget og innvirkningen låtene deres hadde, men det gjør de nå. Så stopp!

I kjølvannet av kampanjer og protester mot dancehallartister har det kommet beskyldninger om xenofobi og rasisme. Noe Blakes også tar opp i filmen.
– Det er blant annet et intervju med en jamaicansk lesbisk artist i New York som påpeker at Eminem og andre artister med åpenbare kvinnefiendtlige og homofobe sanger ikke blir utsatt for samme reaksjoner. Jeg ser poenget, men det er ikke til å komme unna at når en artist synger «batty man dead» og «bun on lesbians» så er det åpenbart hat.

– Artister som Janet Jackson og andre samarbeider med dancehallartister og gis ut på multinasjonale plateselskap. Burde ikke de ta ansvar og sette ned foten?
– Både ja og nei. Selv om jeg gjør en ting du ikke liker, så betyr ikke det at du må stenge meg ute fra alt annet. Men vi må alle bli holdt ansvarlig for hva vi sier og gjør, sier Blake og satter hatet i et annet perspektiv.

– Jeg kan garantere deg at hvis en artist synger «kill all black people» så ville hele verden reagert. Dancehall har tilsynelatende falt inn i et område hvor folk er usikre på hvordan de skal takle det. Hadde dancehallartister i stedet sunget «kill all jews», ville vi ikke hatt denne samtalen.

– Men hvor kommer dette hatet fra?
– Jeg vil ikke avfeie Jamaica som et homofobt samfunn, og jamaicanere vil sloss mot det stempelet. Men de innrømmer gjerne at de er homointolerante, og da blir det neste spørsmålet: hvorfor? Og der kommer bibelen inn. Ifølge bibelen er det en vederstyggelighet. Det er pastorene som i kirkene hver eneste søndag preker og fremmer disse holdningene.

– Vil det skje en forandring?
– Ja. Men det vil ikke skje av seg selv. Ingenting vil forandres hvis ikke du, jeg og alle andre engasjerer oss.

– Hvordan kan vi engasjere oss?
– Bruk sosiale medier. Bruk Twitter. Finn J-Flag på Facebook. Les jamaikanske aviser på nett. Spre informasjonen, reager og gi respons. Snakk om klimaet for lhbt-miljøet på Jamaica til andre mennesker, det tar ikke mer enn ti minutter. Hvis alle gjør litt hver, så vil det være vanskelig å stoppe en utvikling i positiv retning. Folk på Jamaica kan ikke ta denne kampen alene.

– Har du noen dancehall-favoritter selv?
– Jeg liker dancehall. Men jeg har ingen umiddelbare favoritter. Reggae derimot … Jeg elsker reggae. Diana King er en av mine største favoritter. Og tenk, i sommer kom hun ut av skapet som lesbisk. Den første reggae/dancehallartisten i historien. Jeg elsker Maxi Priest, Peter Tosh og Bob Marley selvsagt. Det er mange …

– Hvor ville Bob Marley stått i denne saken?
– Bob Marley var en aktivist, og hadde alltid vært det. Han var mot urettferdighet, men jeg kan ikke snakke på vegne av Bob Marley. Men likevel, han var en frihetsforkjemper og jeg tror ikke han ville godtatt det som skjer i dag på Jamaica.

Selena Blake vil bruke mye tid på å reise med filmen fremover, og hun er takknemlig for alle filmfestivaler som tar imot henne. Det er viktig å vise den på både skeive og vanlige festivaler, men drømmen hun hadde har ikke gått i oppfyllelse.
– Det store ønsket, og drømmen min, var at «Taboo… Yardies» fikk premiere på Jamaica. Men det er for sent.

– Tror du den vil bli vist der med tiden?
– Det gjenstår å se. Jeg mener myndighetene må invitere meg og at den vises i samarbeid med offentlig styre og stell.

Den tidligere statsminister Bruce Golding går i filmen langt i å sammenligne homoseksualitet med bestialitet og incest. Blake har et håp om at landets nye statsminister Portia Simpson-Miller vil være mer i møtekommende og kanskje invitere henne til å vise «Taboo… Yardies» i hjemlandet.
– Jeg håper det. Det jeg vet er i hvert fall at hun ikke er like homofob som sin forgjenger.