Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Litteraturhuset var fylt til randen tirsdag 20. november da Skeiv Ungdom, LLH og LHBT-senteret inviterte til markering av Transminnedagen 2012.
Hvert år i november arrangeres Transgender Day of Remembrance internasjonalt. Opprinnelig er det en markering av personer som har blitt utsatt for transfobisk motivert vold og diskriminering. Dagen ble første gang markert i San Francisco i 1999 til minne Rita Hester, en transkvinne som ble brutalt myrdet i sitt eget hjem i 1998. Siden den gang har Transgender Day of Remembrance spredt seg til hundrevis av byer verden over.

Det er dystre tall over vold og drap som samlet godt over hundre personer i Litteraturhuset denne kvelden. Siden Transminnedagen 20. november 2011 er det meldt om 267 drap på transpersoner på verdensbasis. Markeringen på Litteraturhuset startet derfor med ett minutts stillhet for å minnes de som er borte.

Innledningsvis snakket Janneke van der Ros, seniorforsker hos Likestillingssenteret, om rapporten «Alskens folk – Livskvaliteten til transpersoner og andre med kjønnsidentitetstematikk» som vil bli lansert 24. januar. Rapporten vil presentere funnene i den første forskningen som er gjort blant transpersoner og personer med kjønnsidentitetstematikk i Norge.

Norge mangler diskrimineringsvern for denne gruppen mennesker. Rikshospitalet har monopol på behandling, og behandlingstilbudet er lite eller ikke tilpasset pasientenes egne ønsker. Det kom tydelig fram under debatten.

Espen Esther Pirelli Benestad stilte spørsmål om hvem det er som skal jobbe med denne gruppen mennesker i helsevesenet.
– De som jobber med denne gruppen i dag kan jo ikke jobben sin, erklærte Pirelli Benestad til applaus fra salen.

– Norge ligger dårlig an internasjonalt i transspørsmål – men vi tror vi ligger godt an. Vi har stoppet opp og tror at alt er greit, fremholdt hen og konkluderte med følgende salve,

– Det er helsemessig ugunstig å være transperson i Norge. Og det er helsemessig usunt å være transterapeut i Norge.

– Politikerne må på banen
For å endre personnummer fra mann til kvinne eller fra kvinne til mann, kreves det at man gjennomgår et kirurgisk inngrep der man fjerner testikler eller eggstokker. Som en konsekvens av dette presses mennesker til å godta kirurgiske inngrep i bytte mot nødvendig medisinsk behandling og retten til identitetspapirer.

Praksisen har blitt kraftig kritisert av blant annet Europarådets menneskerettighetskommissær, Amnesty Norge og Human Rights Watch. Portugal, Spania, Storbritannia, USA og senest Argentina har åpnet for endring av juridisk kjønn uten kirurgi. Det samme vurderes i Sverige. Enn så lenge sitter Norge på gjerdet.

– Det kommer av at norske transpersoner også sitter på gjerdet, sier Emil Wilmar til Blikk Nett.

Emil Wilmar sitter i Skeiv Ungdoms transpolitiske utvalg og var medarrangør av Transminnedagen på Litteraturhuset.
– Norske transpersoner tør ikke stille krav. Man har funnet seg i overgrep og å bli sett på som en gruppe med store psykiske utfordringer som ikke kan ta valg i eget liv.

– Er det i ferd med å endre seg?
– Ja, det håper jeg.

Wilmar mener praksisen til Rikshospitalet som innebærer tvangssterilisering og kastrering er en praksis hentet fra Danmark.
– Jeg tror praksisen bare er innført i Norge som en biologisk forståelse av at kjønn handler om evnen til å reprodusere. Jeg tror det også handler om at man ikke ønsker at transpersoner skal kunne få biologiske barn, fordi det ville vært veldig forstyrrende.

– Handler det om frykten for gravide menn?
– Ja, tydeligvis. Jeg møtte en i en debatt som mente det. «Tenk deg hva som skjer hvis vi får gravide menn og kvinner med prostatakreft? Hvordan skal samfunnet takle det?», hevdet hun. Så det er en frykt for at det vil være traumatisk for de i helsevesenet som må møte disse menneskene.

Historien om «den gravide mannen» gikk som en farsott i 2008 da Thomas Beatie fødte datteren Susan. I 2009 fødte Beatie nok et barn.
– Det er ikke bare én mann som har født barn i USA. I San Fransisco er det mange menn som blir gravide hvert år. Dette er ingen ny sak. Det er noe som skjer hele tiden, spesielt i områder i USA hvor det er greit å leve åpent som transperson.

– Hvem er det som må på banen for å få en endring i norsk praksis?
– Politikerne må på banen fordi det ser ikke ut som at det blir en enkel løsning på denne problemstillingen. Det ser ikke ut til at noen har tenkt å høre på oss som ønsker å bestemme over egen kropp. Det har begynt å skje ting og det virker som det er ting i gjære, men om politikerne tør å kreve noe på våre vegne, det vet jeg ikke. Jeg håper det, for det er virkelig krise for mange. Det finnes ikke noe verre du kan gjøre mot et menneske enn å ta fra dem råderetten over egen kropp. Det er per definisjon et overgrep, om det så er psykiatrien eller andre instanser som gjør det.

Skeiv Ungdom får mange henvendelser fra unge med kjønnsidentitetstematikk.
– Vi møter mange unge både gjennom Skeiv Ungdom, men også unge som oppsøker oss privat. Veldig mange av dem føler seg dårlig behandlet av Rikshospitalet, og når vi gir dem rom for å snakke så kommer det historier som er så hinsides alt at vi nesten ikke vet hva vi skal gjøre. Det er snakk om unge som føler seg manipulerte og lurt, og som opplever en stor frykt. Dette er alvorlig. Det handler om unge menneskers psykiske helse.

– De er da overlatt til frivillige organisasjoner som Skeiv Ungdom?
– Ja, i tillegg til Stensveen Ressurssenter, LLH, Esben Esther Pirelli Benestad og Elsa Almås. Det finnes ikke noe offentlig hjelpeapparat for denne gruppen.

– Under debatten etterlyste du lavterskeltilbud for denne gruppen. Kommer det?
– Ja. Vi forsøker nå å starte lavterskeltilbud i samarbeid med Sex & Samfunn. Men vi behøver en rekke lavterskeltilbud.

– Hva vil tilbudet innebære?
– Vi håper det blir i form av helsestasjoner som er villige til å oppdatere seg på transspørsmål og som aktivt vil markedsføre at de har et tilbud til denne gruppen. Det er også et stort behov for psykologer som ønsker å jobbe med ungdom med kjønnsidentitetstematikk. Det er alt for mange som tar over ideen om at det er dem selv det er noe galt med. Men det stemmer ikke. Det er måten andre behandler dem på som er feil.

– Hva synes du om oppmøtet på Transminnedagen på Litteraturhuset?
– Jeg er veldig glad for at så mange kom. Det er veldig kult at det er så stor interesse for trans.