Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Koreografduoen Subjazz anbefaler ellevill dans.

– Se danseforestillingen «Near. Far. Whereever you are» av The Line med premiere på Dansens Hus 12. april. De unge koreografene Kristina Søetorp og Ida Wigdel er noen herlige, gærne damer som frekt og med stor humor våger å harselere med dansens kunstneriske uttrykk. De danner en ny, annerledes og humoristisk nisje for dansen hvor publikum gjerne vender hjem med slitne lattermuskler. Dette er herlig befriende. Skuespiller Helen Vikstvedt skal visstnok vise sine skjulte danseferdigheter, og mange av dansens ledende profiler er med. Løp og se! Danserne kommuniserer direkte til publikum, får oss til le sammen, og de river ned grenser mellom de kunstneriske uttrykkene. Selvironien sitter løst, og uttrykket kan kanskje lære oss til å le mer av oss selv og hverandre. Vi digger kunstnere som våger å stikke hodet sitt frem og gjøre noe annerledes.

Karl-Erik Nedregaard and Knut Arild Flatner utgjør koreografduoen Subjazz. De er kjent for å bringe jazzdansen videre i et techno- og funkpreget danseuttrykk. Nå er de to aktuelle med stykket «Morph». «Morph» er en av tre ulike koreografier i helaftenforestillingen «Move» av Oslo Danse Ensemble. Oslo Danse Ensemble er landets ledende kompani innen jazzdans, og kompaniet er nå på turné med Riksteateret. Pressen er begeistret og triller femmere på terningene, og turneen varer fram til 28. april.

– Hvilken kultur er dere mest glad i?

– Dans. Uten tvil. Det er noe eget med kroppen som kommuniserer og den verden en koreograf kan skape gjennom sine utøvere. Dans for oss kan være alt. Den kan inneholde alt og er grenseløs. Den er så umiddelbar og menneskelig. Vi elsker å se hvordan dansere kan få tilsynelatende umulige ting til å se svinnende lett ut og hvordan de rører andre i hjerteroten. Dans er viktig og noe vi trenger i samfunnet. Med tanke på hvor mye vi bruker nettet, så gir dansen oss mulighet til å treffe hverandre ansikt til ansikt.

– Hva er homokultur for dere?

– Frihet, toleranse og samhold. Evne til å være seg selv, våge å møte sin nemesis og å være både sterk og svak og møte samfunnets utfordringer med rak rygg. I bunn og grunn er og bør homokultur være all kultur. Men satt på spissen er det Gay Pride og Grand Prix, Liza og Barbara, Ab Fab og Margaret, drag kings/queens, familien og ektefellen, barnet og kjæledyret og et eget regnbueflagg som samler det hele.

– Hva er deres beste kulturopplevelse?

– Den beste opplevelsen må likestilles mellom to hendelser. Den første var forestillingen «Scratching the Inner Fields» av den belgiske koreografen Wim Vandekeybus. Hans bruk av symbolikk ble utført på en mesterlig måte. Det kvinnelige castet imponerte oss sterkt med sine kunnskaper og ferdigheter. Dette var i 2002 og fortsatt sitter virkningen igjen. Den andre opplevelsen var på Tantolunden i Stockholm under Gay Pride hvor Lisa Nilsson akustisk sang «Somewhere Over the Rainbow». Når vi speidet utøver området, og så alle som var der, øynet vi et håp om en fremtid uten fordommer og intoleranse. Merkelapper spilte ingen rolle. Vi var bare mennesker sammen. Det ga oss frysninger og var en herlig opplevelse.

– Og verste kulturopplevelse?

– Da vi dro til Operahuset i København for å se en verdensberømt koreografs nye verk. Vi tok med oss mor/svigermor og ville at hun skulle oppleve dette geniet. Om det er noe som heter kunstnerisk tortur, så var det dette. En grusom forestilling hvor klisjeene haglet som sur nedbør. Totalt skivebom og regelrett pinlig. Vi gikk ved første pause. Men vi lærte mye om hvor risikabelt det er å bruke symboler og rekvisita uten sammenheng og mening.