Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 22-årige historie. I dag: Vår første hunk.

Vår første hunk

Tab Hunter er den fysiske stamfaren til dagens helsestudiohomser og homsepornostjerner. Nå feirer blikkfanget i badebukse sine 75 år med en åpen og frisk selvbiografi om gamle elskere og dobbeltlivet i rampelyset.

Tekst: Svend Erik Løken Larsen.
Fra Blikk nr. 4, 2006.

Tenåringen Arthur Geline måkte møkk i en stall i nærheten av Los Angeles, da en mann sa at han hadde utseende til å bli filmstjerne. Sjenerte Arthur trodde det var en fleip, og dessuten likte han seg best blant hestene. «Men han kunne da i hvert fall møte til et prøveopptak og treffe en agent?» Tja, hvorfor ikke?

Agenten het Henry Willson, og kreerte stjernepakker av unge, vakre menn. Mot betaling. Fysisk betaling. Arthur var en snill, katolsk gutt fra en fattig familie, og skjønte ikke hintet, men sa ja. Willson utstyrte gutta sine med corny kunstnernavn. Som Rock Hudson. Og Tab Hunter, som Arthur ble omskapt til.

Verdensberømmelse
Det ble noen småroller. Og mange fotosesjoner. Ofte nesten naken. Han var en av de første skuespillerne som spilte rollene sine i bar overkropp. Bildene kom i filmagasinene. Jentene elsket ham. Homsene også. De skrev fanbrev. I tusenvis. Ansiktet og kroppen ga Tab verdensberømmelse lenge før han fikk en stor rolle i en betydelig film, krigseposet «Battle Cry». Etter den var han en av de største kassastjernene i nesten ti år.

På slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet, var Tab Hunter tidsriktig smellvakker, ikke pumpa opp, men likevel «i slekt» med gutta i muskelmagasinene som homsene leste, i mangel på noe bedre.

Og homse var han. Dårlig skjult, til og med. Hollywood var det eneste større samfunnet på hele kloden der det var helt OK å være homse. Der visste «alle». Men ingen snakket om det. Når Tab og kjæresten Anthony Perkins (morderen med morsbinding i Hitchcocks «Psycho») gikk sammen på premierer, hadde de med to inneforståtte kollegaer, gjerne Nathalie Wood og Debbie Reynolds. Gutta kjørte jentene hjem i hver sin bil, og møttes deretter i felles seng. Men å bo sammen var selvsagt utenkelig.

Høflig og renskurt
Likevel ble de «avslørt» i datidas fremste sladreblad, The Confidential. Det rørte ikke ved statusen. Folk visste det var et sladreblad. Pene mennesker hadde ikke den slags lektyre i huset. Det som sto der og ikke andre steder, var løgn. Sånn var det da. Og ikke nå.

Tab var The All American Boy! Så pen, høflig og renskurt at kritikerne hatet ham. De var jo heteromenn! Men han var ikke rare skuespilleren. Han var et blikkfang i badebukse. I widescreen og technicolor. Og han visste det. Så han jobbet og jobbet, og ble ordentlig skuespiller. Men da var stjernedagene på filmlerretet over, selv om teatret ga ham gjennombrudd i et stykke av Tennesseee Williams.

Platekontrakt fikk han også, selv om han sa han ikke kunne synge. Debutsingelen «Young Love» lå seks uker på førsteplass på Billboard-lista. Da tok gutten timer, og ble en ordentlig sanger. Men da var platekarrieren allerede over. Til gjengjeld slo han igjennom på musikalscenen som Tony i «West Side Story».

Gamle elskere
Da den nye tenåringskulturen slo igjennom midt på sekstitallet, var han en «has-been». Så fulgte tjue år med gode sceneroller og skrekkelige filmer. Men på 80-tallet fikk han comeback takket være John Waters, mot den digre kvinneimtatoren Divine i luktefilmen «Polyester» og westernparodien «Lust in the Dust». Han traff også den rundt tretti år yngre produsenten Allan Glaser, som han fortsatt lever sammen med.

En stjerne ble til ved en tilfeldighet, steg høyt, falt dypt, og har reist seg igjen. Som pen 75-åring forteller han nå personlig, noen ganger naivt, andre ganger bitchy om dobbeltlivet i rampelyset, om jobber med legender som John Wayne, Sophia Loren, Rita Hayworth, Gary Cooper, Fred Astaire og Lana Turner. Og om en lang rekke mer eller mindre tilfeldige elskere som Ronnie Robertson, OL-mester i kunstløp, og ballettlegenden Rudolf Nurejev.

Bob Fosse
Men først og fremst forteller selvbiografien «Tab Hunter Confidential. The Making of a Movie Star» om å være homse den gang og nå. Dette er hyggelig og viktig homohistorie.

Vil man ha mer, finnes en nyutgitt cd, «Young Love. The best of Tab Hunter», og en dvd med hans eneste ordentlige filmklassiker, musikalen «Damn Yankees», med koreografi av Bob Fosse.

I den ser han så naivt snill og litt hjelpeløs ut at man får lyst til å ta ham med hjem og steke pannekaker til ham …