Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Dag Johan Haugeruds «Som du ser meg» var fjorårets beste film, mener norske filmkritikere. Vinneren er stemt frem av Norsk filmkritikerlags medlemmer.

I spillefilmen «Som du ser meg» får vi blant annet møte en ektemann som velger et veldig dårlig tidspunkt på å fortelle kona at han tenner på menn.

I «Som du ser meg» får vi også møte en sykepleier som havner i en alvorlig arbeidskonflikt fordi hun slår om til engelsk hver gang hun blir usikker. Dessuten en uføretrygdet minstepensjonist som under et kaffebesøk blir tilbudt en million kroner i gave av en slekting, og opplever det hele som et enormt dilemma.

Joachim Trier og Harald Eia har erklært sin beundring for filmen, som utelukkende har kvinner i de største rollene: Laila Goody, Henriette Steenstrup, Ane Dahl Torp, Anne Marit Jacobsen. Dette er folk Dag Johan Haugerud selv har ønsket seg.
– Jeg går jo mye i teater og ser jeg folk jeg har lyst til å jobbe med. Karakterene i filmen er stort sett skrevet for disse skuespillerne.

I filmen kommer en forfatter inn i et lydbokstudio for å lese inn bok, og den påfølgende filmen vi ser er bokas innhold. Typisk for Haugerud er mennesker som aldri ordentlig greier å kommunisere, med misforståelser og ekstremt pinlige situasjoner som resultat.
– Filmen handler egentlig om at noen mennesker i noen sammenhenger kan oppfattes som veldig vanskelige. Og misforståelser som er bagateller for noen, kan bli tragedier for andre.

Fra Grorud til Smedstad
Filmen beveger seg over klassegrensene geografisk, fra østkanten til vestkanten i Oslo.
– Den begynner i Groruddalen og slutter på Smestad. Jeg er opptatt av klassemarkører. Hvordan folk ser på hverandre bærer preg av penger og status. Jeg skrev tre historier som tematisk handlet om det samme, men dette er ingen «flettverk»-film, historiene flettes ikke inn i hverandre. Det er én problematikk som vokser i omfang for hver historie, men som blir belyst på forskjellig måter. Det er en veldig skuespillerdrevet film, med mye dialog, forteller Haugerud.

Han har laget kortfilmer i mange år. Han vant Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2000 for «Utukt», presentert som en del av kortfilmsyklusen «De syv dødssyndene».

Hans forrige langfilm kom i 2004 og het «Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta». Filmen ble, tross kinopremiere over hele landet, sett av bare 4000 publikummere.
– «Historien om origamijenta» var en leken, rent formmessig, der vi brukte alle filmtyper. Det er vanskelig å få penger til å lage film i Norge, og blir man endelig tilbudt penger er det lett å tenke at man må putte alt man kan inn i filmen. Det er jo ikke sikkert det blir flere ganger. Det ble litt heseblesende. Denne gangen tenkte jeg ikke sånn i det hele tatt. «Som du ser meg» er en mye ryddigere og, om du vil, vanligere film, med mye større budsjett enn min forrige. Men begge filmene opplever jeg som politiske.

Mor og hennes homofile sønn
Dag Johan Haugerud er også forfatter, med tre bøker på Tiden og Oktober Forlag.
– Jeg liker å drive med begge deler, men jeg gjør det ikke parallelt. Jeg greier ikke å skrive filmmanus og bok samtidig. Når du skriver bøker, har du fullstendig kontroll over eget univers. Når du skriver manus, gjør du det mye mer skisseaktig. Da skal universet ditt heller komme fram i regien.

«Hva jeg betyr» som kom i 2011, er en roman om en kvinnelig, middelaldrende bibliotekar (skrevet av Haugerud som en jeg-forteller) som jobber på et lite sted på Østlandet, og hennes voksne, filmarbeidende sønn. Sønnen er homofil, og morens kjærlighet og offervilje overfor den usympatiske sønnen settes på prøve når moren selv viser seg å være et talent med filmkameraet.
– Jeg tror mødre ofte har mer respekt for sønnene sine enn døtrene sine. Når døtrene utdanner seg og blir det moren selv ikke er blitt, så er det mer truende enn når sønnen blir det. Men dette vet jeg egentlig ikke noe om, jeg er jo ikke psykolog. Men jeg synes jeg ser det.

I boka veksler moren mellom å uttrykke misunnelse og avsky overfor det livet sønnen lever. Hun drømmer om å starte opp et nært filmsamarbeid med han, og i lange, indre monologer typisk for Haugerud, forestiller hun seg blant annet at sønnen har sex.
– Hun går jo over en grense der. Men det er et feministisk element i dette også, moren føler hun har vært begrenset hele livet, og sønnen representerer alt det hun selv ikke kan bli.

Pinlig fortelling
Bøkene hans er ikke typiske komme ut-historier, og homofilien ligger der ofte bare som premiss, som én av utallige forklaringer på distansen mellom forteller og omverden. Men den er viktig.
– «Hva jeg betyr» handler om morens kunstneriske oppvåkning, men også om å ha en homofil sønn. Han har for eksempel aldri tilgitt henne for hvordan hun reagerte da han fortalte at han var homo.

«Å, nei!» utbryter moren da sønnen forteller henne det hun har mistenkt siden han var ganske liten.
– Slike ting har jeg ikke lest så mye om, foreldrenes opplevelse av det. Jeg tenker på komme ut-bøker som en slags brukslitteratur, som er utrolig viktige for folk i en viss fase i livet, men ikke så mye mer. Man kan godt se bøkene mine som et forsøk på å fortelle om homofili på en ny måte.

Ane Farsethås i Dagens Næringsliv er en av dem som har latt seg begeistre av Haugeruds siste roman. «Man blir overraskende glad og oppløftet av å lese Haugeruds utsøkt pinlige fortelling om en mor som konkurrerer med sin egen sønn», skrev hun. Farsethås har ellers beskrevet det hun ser som en tendens i norsk samtidslitteratur; romaner der hovedpersonen driver «en kontinuerlig og ofte tvangsmessig selvrefleksjon, som hindrer direkte kontakt med de nære omgivelsene.»

Homo på Mysen
Ifølge Haugerud er det nok riktig å si at bøkene hans tematiserer en mangel på slik kommunikasjon.
– Eller ikke mangel akkurat, men mangel på å snakke om det samme; at karakterene aldri helt møtes.
Han nevner Ali Smith og E.M Forster som eksempler på homofile forfattere han liker, og Paul Monettes bok «Becoming A Man» som nettopp en komme-ut-bok som har vært viktig for ham. Men han leser mest faglitteratur, filosofi og sosiologi.

– Da «Hva jeg betyr» kom i 2011, føltes det litt som å debutere på nytt. Jeg har nok vært mer aktiv i filmmiljøet enn i det litterære miljøet, og det er mange som ikke vet at jeg har skrevet bøker.

Haugerud kommer fra Mysen i Østfold.
– Mysen er en jordbrukskommune, med en del pendlertrafikk til Oslo. På 70-tallet da jeg vokste opp, var stedet preget av jordbruk, sport og 4H. Det var ikke så mange andre aktiviteter der, ingen filmklubb eller noe sånt. Det fantes ingen homser der som jeg visste om. Jeg tror jeg alltid har visst at jeg er det selv, men hvis det ikke finnes andre som er det, så ser man ingen mulighet. Det er nesten en parallell til det å holde på med kunst. Hvis du ikke kjenner noen i verden som driver med kunst, så skjønner du ikke helt at du kan det. Og da blir det nesten en kamp.

Klasseperspektiv og skam
Han skrev «Noe om natur» første året på bibliotekhøyskolen.
– Da hadde jeg prøvd i flere år, jeg gikk blant annet på Forfatterstudiet i Bø, men følte at alt jeg skrev ble pompøst og dårlig. Så en kan godt si at jeg først klarte å begynne å skrive når jeg slapp å tenke at jeg skulle leve av det.

Debuten fra 1999 er en allegorisk fortelling om en ung mann som jobber på et stillas, der folk på mystisk vis stadig faller ned. Boka kulminerer i en homsesex-episode mellom jeg-fortelleren og en arbeidskamerat, men jeg-fortelleren fjerner seg etterpå helt fra kameraten.
– Jeg har alltid vært opptatt av arbeid, hva arbeid gjør med folk, hva arbeid er. Jeg har også alltid tenkt at det å kunne jobbe med kunst ikke er noe selvfølge, og jeg har sett det i et klasseperspektiv. At det bare er noen få som får lov å drive med kunst, forteller han.

– Men skammen jeg-fortelleren kjenner på er nok knyttet til kroppen. Dette er i alle fall ikke selvbiografisk, for meg var det lett å komme ut. Det kom relativt sent, jeg var 25 år, men da ble jeg bare så knall forelsket at det ikke var noe vanskelig.

Debutromanen har et distinktivt omslag av Kim Hiorthøy, som Haugerud også har jobbet med på kortfilmene. Hiorthøy har også foto på siste film.
– Erlend Loes «Naiv super» kom et par år før min debutroman. Og kanskje vet folk at jeg kjenner Kim og Erlend, for mottakelsen av arbeidene mine har ofte handlet om naivisme. Men jeg har aldri følt at jeg er noen «naivist» selv, sier han.
– Og ja, kanskje handler det om at utgangspunket mitt er at jeg er homo, at jeg har et annet blikk.