Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Josefin Winther anbefaler bandet Norsk Tiger.

– Jeg anbefaler rap fra Norsk Tiger. De er fra Bergen og debuterte med albumet «10 klør i hjertet» tidligere i år. Dette er en norskspråklig albumdebut uten klein pubertalitet. Tekstene er en sjelden vare, og «10 klør i hjertet» har gitt meg mye glede over gode tekster. Dette er utrolige bra tekster som også kan stå på egne bein. Det handler om eksistens, konformitet, meningen med livet, ikke-meningen med livet, identitet og jaget vi alle er en del av. Slike deilige ting tappes det om. Albumet har noen veldig grovy låter, og i tillegg er musikken ganske sløy.

Artisten Josefin Winther slapp selv plata «Raising Armies» i 2011. Et album med låter som kretset rundt relasjoner, vennskap og kjærlighet. Torsdag 20. juni står hun for live musikk på åpningen av utstillingen «I See Rainbows» på –kunstplass 5 i Oslo. Denne lhbt-utstillingen inneholder arbeider av 27 kunstnere fra sju land. Gjennom blant annet dokumentarfoto, splatterfilm, transeporno, samtidsmusikk, kastratsang, musikkvideoer og performance ønsker «I See Rainbows» å ta pulsen på kulturell skeivhet i 2013. Den gir et kunstnerisk innblikk i norsk og internasjonal homohistorie, og viser nåtidseksempler fra Sør-Afrika og Russland.

– Hvilken kultur er du mest glad i?
– Av alle deilige former for kultur, er det én som treffer meg hardere enn noen andre. Kunsten å sette ord på eksistens i bøker, sangtekster, dikt eller manus. Ingenting gir meg et større kick enn å høre eller lese en setning som virkelig kan si noe treffende om det å være menneske. Idet kicket inntreffer, er det akkurat som at livet i seg selv føles enklere. En aha følelse av at nå vet jeg hvordan jeg skal leve livet. Men så vet jeg så inderlig vel at «Words are never enough. You can talk and talk and talk, but you can’t do anything until you do it.» Dette er et deilig sitat. Og etter at jeg har minnet meg selv på det, tar jeg med meg setningene og gjemmer de inne i hjertet mitt sammen med de andre skattene der. Og håper at de skal bli til bitte små ledestjerner på himmelen over livet mitt.

– Hva er homokultur for deg?
– Jeg synes det er et krevende spørsmål. Jeg tror at det handler om identitet i veldig stor grad, og jeg kjenner at jeg som person ikke identifiserer meg med det begrepet. Hvis homokultur er at en homofil lager kultur, så er min musikk en del av homokulturen. Hvis homokultur er kultur i kraft av at opphavspersonen er homo, så er min musikk ikke en del av homokulturen.

– Hva er din beste kulturopplevelse?
– Første gang jeg var brisen i mitt liv, var jeg meg på Rammstein konsert. De spilte på storescenen på Roskilde. Jeg sto helt bakerst med storesøster som passet på meg. Jeg var 16 år, og alt var stort og nytt, høy og tight og catchy. Jeg laget min egen lille moshpit med bare meg selv og hadde en 60 minutters lang ut av meg selv-opplevelse.

– Og den verste kulturopplevelsen?
– Jeg kommer ikke på noen dårlig, så jeg bytter den mot en til som var veldig bra. Jeg gikk i tredje klasse og hadde akkurat vært rappkjeftet i mil vante stil. Jeg harselerte med at vi skulle synge påskesangen «Deg være ære» og trivdes godt med å være klassens tøffe midtpunkt. Så satte vi etter hvert i gang tostemt. Da vi kom til «Åpnet den stengte graven, Jesu grav er tom», traff musikken meg rett i mellomgulvet med all sin kraft. Det var det vakreste jeg noen gang hadde hørt. Tårene trillet, og jeg var i sjokk. Samtidig forsøkte jeg å holde fasaden og skjule reaksjonen for klassen.