Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

27. juni 1969 stormet politiet homobaren Stonewall Inn i New York. I tre dager forsvarte lesber, homser og transer seg med brannbomber og brostein. Slik ble homokampen født. I år er det 44 år siden Stonewall-opprøret.

Det var tilsynelatende ikke mye å slåss for. Faktisk intet annet enn et utbrent, gammelt anneks som var hektet på en 17 etasjer høy bygning eid av en mafiaboss hvis sønn gikk under navnet Fat Tony.

Fat Tony hadde på slutten av sekstitallet klekket ut planen om å tjene noen ekstra dollar på gamle Stonewall Inn Restaurant. Som alltid når mafiaen var inne i bildet, handlet det om å kombinere minst mulig innsats med størst mulig profitt. Svartmaling ble klint på de sotete veggene. En jukeboks ble plassert i en røft tilhogd bar, og vinduene ble malt over og forsterket med et dobbelt sett av kryssfiner.

Fat Tony brukte ikke penger på et nytt skilt heller, så navnet forble det samme: Stonewall Inn. Bare når det gjaldt inngangsdøra tok han på seg spanderbuksene. Den var av massiv eik, med et par solide ståldører på innsiden. Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning installerte mafiasønnen et kikkhull i døra og en lysbryter på veggen ved siden av. Hvis utkaster «blonde Frankie» ikke kjente igjen personene hans så gjennom kikkhullet, ble lyset slått på i hele lokalet for å signalisere at baren var i ferd med å bli raidet av politiet.

Stonewall Inn var en bar for lesber og homser; en av mange i New York på sekstitallet. Men Fat Tonys private klubb var den mest populære. Med adresse Christopher Street lå den midt i «homogettoen» i Greenwich Village. Men det var ikke lov å servere brennevin til homofile i 60-tallets Big Apple. Det var i hvert fall slik State Liquor Authority valgte å tolke bestemmelsene.

Avskjediget i unåde
Det var ikke lov å være homoseksuell heller. 50-tallet hadde en fanatisk hang til konformitet i politiske så vel som kulturelle spørsmål, og homoseksuelle hadde lidd under til dels drakoniske lover. Ti år etter var undertrykkelsen fortsatt like hard.

I årene etter andre verdenskrig ble homoseksuelle soldater og offiserer avskjediget i unåde, med den følge at de mistet pensjoner og andre velferdsgoder.

I 1950 hadde Lt. Roy Blick i Washington D.C. vice squad vitnet i Senatet om at regjeringen hadde over fem tusen homoseksuelle i sin tjeneste – et tall hentet fullstendig ut av løse lufta. Resultatet var den såkalte Hoey Report, som anbefalte utrensking av homofile på linje med hærens praksis. «De som åpent deltar i perverterte handlinger mangler den emosjonelle stabiliteten til normale mennesker,» het det i rapporten. «Én eneste homoseksuell er nok til å forurense et helt kontor.»

I 1953 hadde den nyvalgte presidenten Dwight D. Eisenhower undertegnet dekret nummer 10450 som førte opp «seksuelle perversjoner» som grunnlag for avskjed i unåde.

I en rekke delstater kunne alle former for lisenser til å drive privat virksomhet trekkes tilbake hvis det ble oppdaget at lisensinnehaveren var homoseksuell. Tusener mistet dermed både jobb og hjem.

Ikke uventet fulgte FBI opp disse politiske føringene ved å etablere et nasjonalt register med fingeravtrykk basert på «moralske arrestasjoner». Det gjorde det mulig å luke ut homoseksuelle fra jobber i departementer og administrasjoner.

Dachau for queers
Over hele USA vedtok stater lover som kriminaliserte homosex; såkalt sodomi. Det var forbudt «å henge rundt» offentlige toaletter, og alle som ble tatt for å nøle litt for lenge ble samlet i statlige navneregistre. 29 stater innførte bestemmelser som definerte homofile som seksuelle psykopater, og i 1971 var det fortsatt tjue stater som praktiserte en slik lov.

I Pennsylvania kunne seksuelle «overgripere» bli låst inne på mentale institusjoner for resten av livet, og i sju stater kunne de bli kastrert. I Californias Atascadero State Hospital, i den svarte humorens tradisjon døpt til «Dachau for queers», var det lov å behandle dømte for «sodomi» med elektrosjokk og/eller lobotomi.

I 1961 hadde USA hardere lover mot homofile enn både Cuba, Russland og Øst-Tyskland, ifølge David Carter, forfatteren av boka «Stonewall»: «Om landet ikke hadde noen formelle lover som forbød homoseksualitet, var praksis slik at homofile i de fleste stater ble sett på og behandlet som notoriske kriminelle og mentalt sjuke.»

For gjestene på Stonewall Inn var dette et bakteppe. De fleste var for unge eller for skjulte til å ha merket nasjonens undertrykkelsesapparat i all sin kraft. Men skapdørene var ikke tjukke nok til å unngå represalier. Overalt der homoseksuelle befant seg, var politiet bare få skritt unna. Razziaer var dagligdags i Christopher Street. Politiet jaktet på homser og lesber, og brukte metoder som verken var lovlige eller sanksjonert fra øverste hold. De stilte med lokkeduer som tilbød sex i barer og på sjekkesteder. De som slukte agnet, ble arrestert. Hele ett hundre personer hver eneste uke i 1966 – og det bare i New York. For homofile var The Big Apple en politistat.

Likvake for «Dorothy»
Da opprøret til slutt kom, skyldtes det én razzia for mye. Mange år med oppdemmet raseri flommet rett og slett over da Stonewall Inn ble raidet for andre gang på under én uke den 27. juni 1969. Samme dag hadde Judy Garland som hadde en enorm fanskare blant homofile, gravlagt på kirkegården Ferncliff i New York. Om kvelden var det «likvake» for «Dorothy» på Stonewall Inn. Noen vil ha det til at «Over the Rainbow» ble spilt på jukeboxen da politiet raidet baren.

Politiet ventet ingen motstand. De var vant med at homoene forduftet idet svartemarja dukket opp. Denne fredagskvelden var baren som vanlig full av homser og lesber i og utenfor skapet, transvestitter, dragdronninger og kjønnsoverskridere – homofile så vel som heterofile. Men det var ikke uten betydning at mange av dem var unge åpne homofile som ikke lenger ville la livet styres av outing og arrestasjon.

De ble stående utenfor Stonewall Inn i stedet for å forsvinne. Antakelig var det denne lille detaljen som la føringen for hva som skjedde videre. Den andre utslagsgivende detaljen er at veldig mange hadde konsumert opptil flere drinker – riktignok utvannete – men akkurat så mange at den sedvanlige frykten forsvant. Dermed ble de som vanligvis var mer sårbare for arrestasjoner, også stående utenfor baren under razziaen.

Opprøret var fortsatt noen timer unna. De dristigste i mengden, først og fremst de unge homsene og transene, begynte å kaste småpenger på politiet. Det var en referanse til noe alle visste, nemlig at politiet i sjette distrikt ble rundhåndet kompensert av mafiaen for å se igjennom fingrene med den illegale skjenkingen på Stonewall Inn.

En politisk revolusjon
Men politiet som raidet Stonewall Inn kom ikke fra sjette distrikt. Denne natten var operasjonen ledet av The First Division of the Public Morals, godt supplert av FBI. Formålet var å stenge stedet for godt. Men den brutale arrestasjonen av homser, lesber og transer hadde tent gnisten i en menneskemengde på mange hundre personer. De presset seg nå framover nærmest i kraft av sin egen tyngde, og tvang politiet innendørs.

I løpet av de neste timene var gateslaget i full gang: brannbomber ble kastet mot det barrikaderte Stonewall Inn. Parkeringsautomater ble revet opp av gata og brukt som rambukk mot dørene. Homoer, dragdronninger og transer kastet stein som ble brukket løs fra brolegningen. Det var aggresjon og sinne, men også bramfri provokasjon av det samfunnet som hadde stemplet dem som mentalt syke. Opprøret deres ble snart besvart med terrorpoliti.

Slagordene identifiserte opprøret som en politisk revolusjon: «We shall overcome», bruste det fra mengden. «Support Gay Power». I ettertid er de fleste enige om at det var «de mest marginale av de marginale» som drev fram revolusjonen, med rop som «Liberate Christopher Street» og «Christopher Street belongs to the queens». De var spydspissen, men hadde en kraft bak seg da skeive støttespillere fra hele byen strømmet til Greenwich Village for å yte sin skjerv til opprøret som bølget fram og tilbake i kvartalene rundt.

Tre dager tok det før de følte at de hadde satt saken sin så ettertrykkelig på dagsorden at de kunne gå hjem og sove. Da hadde homoene og transene i Greenwich Village lekt katt og mus med terrorpolitiet i bydelens bakgater så mange ganger at de svartkledde begynte å skjønne opplegget.

Fra null til tusen
I årene økte antall homoorganisasjoner i USA fra absolutt null til mange tusen idet det berømte og beryktede 60-tallet gikk over i 70-tallet. De ble del av en langt større bevegelse, som handlet om svarte rettigheter, Vietnam-krig, feminisme og seksuell frigjøring. Før Stonewall hadde homsene og lesbene bare nølende hektet seg på denne kulturkrigen. Men allerede i slutten av juli 1969 ble organisasjonen Gay Liberation Front dannet.

Den største triumfen kom året etter da homser og lesber fra hele landet samlet seg i Greenwich Village for å markere årsdagen for Stonewall-opprøret. De fleste maskerte seg som tilskuere. De som faktisk våget å gå i den første Christopher Street Gay Liberation Day March var så nervøse at de nærmest sprang – noe som fikk vittige hoder til å omdøpe The First March til The First Run.

Det neste som skjedde var like spektakulært som det var emosjonelt. De såkalte tilskuerne kastet seg etter hvert inn i marsjen som til slutt sprengte seg fram gjennom gatene med mange tusen deltakere. Og så kom kampropet, som et crescendo gjennom Greenwich Village: «Give me a G! Give me an A! Give me a Y! GAY POWER! GAY POWER! GAY POWER!»

Etter Stonewall-opprøret ble 27. juni den internasjonale homofrigjøringsdagen verden over, og er også den moderne homobevegelsens fødselsdag. I sommer er det 44 år siden.

Kilde: David Carter: «Stonewall: The Riots that Sparked the Gay Revolution», St. Martin’s Press (2004)