Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

– Oslo World Music Festival foregår i disse dager. Hadde jeg ikke vært opptatt med min egen festival ville jeg vært der og blant annet hørt Ragnhild Furebotten spille på Crossroad på fredag, sier Kari Helene Skog.

Hun er manager for Tromsø Internasjonale Kirkefestival, som startet 27. oktober og varer til 3. november. Hun startet SKOG Management i 2010, og foruten kirkefestivalen har hun i dag Ragnhild Furebotten, Hekla Stålstrenga og Vokal Nord i porteføljen. Skog er tidligere leder i Skeiv Ungdom (2005-2007) og gründeren bak Kulturklynga, et kontorfellesskap for kulturnæringer i Tromsø.

– Hvilken type kulturopplevelser er du mest glad i?

– Det som får nakkehårene til å reise seg, kiler hjernen og varmer hjertet. Det beste med kultur er det ukjente, det øyeblikket du med ett befinner deg i som du egentlig ikke var forberedt på.

– Hva er homokultur for deg?

– Homokultur og homohistorien henger for meg tett sammen og er avhengig av hverandre. Uten de viktige kunstnerne, artistene og deltagerne i homokulturen tror jeg homohistorien hadde sett annerledes ut. Homokulturen kan dessuten være et vidunderlig pustehull i heteronormativitetens kjedsomhet.

– Hva er din beste kulturopplevelse?

– «Æ ringe mine brødre» av Jonas Hassen Khemiri så jeg på Hålogaland teater for en kort tid siden. Stykket gjorde sterkt inntrykk på meg. Min tid i Skeiv Ungdom lærte meg mye om hva «oss/dem» tankegangen gjør med oss, noe dette stykket tar opp, dog med en annen tematikk. Men mekanismene er de samme. Når vi definerer noe som oss og noe som dem, lager vi unaturlige grenser som undertrykker og ødelegger, begrenser og sårer. Og iblant får grusomme konsekvenser. Må få skryte av den nye teatersjefen på Hålogaland teater, Nina Wester. Uredd, klok dame som har forstått teaterets kraft og mandat.

– Hva er din verste kulturopplevelse?

– Når konsertene er av den lavmælte sorten, og når musikerne er forferdelig dårlige og alt er så stille og selvhøytidelig, får jeg dessverre ofte latterkrampe. Og selvfølgelig er det så stille at man ikke kan gå… Dette skjedde i sommer. Jeg hadde i tillegg overtalt en meget skeptisk venn å bli med og følte et visst ansvar for hans oppplevelse, noe som gjorde latterkrampen verre. Det var en grusom time å komme seg igjennom for oss begge.