Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Russland har store problemer med å håndtere menneskerettigheter. Det har Den internasjonale olympiske komité også. Men det snakkes det ikke om, skriver Blikk-redaktør Erna Bøyum i lederen i Blikks februarnummer.

I dette nummeret av Blikk forteller den tidligere toppalpinisten Anja Pärson, som blant annet har vunnet seks OL-medaljer, at hun er skuffet over Den internasjonale olympiske komité (IOK). Som leder for utøverkomiteen i svenske IOK, reagerte hun sterkt da komiteen gikk ut og sa at de «ikke så noen problemer med Russlands nye antihomolov». «IOK gjemmer seg bak politisk korrekte formuleringer, og det er så feigt», sier hun.

Det siste halvåret har den internasjonale debatten om lhbt-rettigheter stort sett handlet om OL i Russland, og om boikott av OL er det riktige virkemiddelet i kampen for å få fjernet loven som forbyr at ungdom under 18 år «utsettes» for informasjon om homofili.
Det pussige er at det er så liten debatt om hva slags rolle Den internasjonale olympiske komité har når det gjelder menneske-rettigheter.

Medlemmene i IOK visste svært godt hvordan menneskerettighetssituasjonen var i Russland da de ga OL til Putin. De vet at antipropagandaloven ble vedtatt i juni i fjor av statsdumaen der ingen av representantene stemte imot. De vet at russere nå får bøter på opp til tusen kroner hvis de snakker høyt om «ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner».

De vet at pressen og andre som sprer informasjon om homofili på internett, blir bøtelagt. De vet at all bruk av regnbuesymboler er forbudt i Russland, at ingen lhbt-parader tillates og at politiet kan fengsle og tvangsutsende homofile utlendinger. Men de sier ingenting, og gjør langt mindre. For de «blander ikke idrett og politikk».

Selv om politikerne, Putin og kirken trengte loven for å legalisere homofile som syndebukker i den politiske maktkampen, viste timingen seg å være dårlig. Den internasjonale debatten og kritikken kom overraskende og har forstyrret glansbildet av det som skulle bli Putins triumf; et perfekt velsmurt OL-arrangement som hele verden skulle beundre. Hadde Putin ventet med å signere loven til etter OL, ville lhbt-rettigheter i Russland neppe vært et tema i en verden der 78 land straffer homofili med fengsel, bøter eller arbeidsstraff. 40 prosent av FNs medlemsland deler tross alt de russiske myndighetenes syn på homofili. Men det burde ikke Den internasjonale olympiske komité (IOK) gjøre.

Medlemmene vil selvfølgelig hardnakket benekte at de har et slikt syn, men i praksis er det umulig å oppdage om komiteen har tatt stilling i lhbt-spørsmålet overhodet. Kriteriene for tildeling av OL er høyst uklare, og komiteens fokus på håndtering av menneskerettigheter i OL-søkende land er totalt usynlig. Valgene medlemmene tar på kammerset bør derfor gås nærmere etter i sømmene før neste OL.

Selv om IOK som alltid, hevder at de ikke «blander idrett og politikk», har komiteen ved å gi OL til Russland gjort det motsatte. «De statene som har OL, bruker det helt bevisst politisk til å promotere seg selv. Det å late som at det er upolitisk, er i beste fall naivt», sier generalsekretær i Amnesty Norge, John Peder Egenæs.

At IOK helt bevisst har lukket øynene for manglende menneskerettigheter da de ga OL til Russland, er i høyeste grad politikk. Komiteen bør derfor i mye større grad enn det har blitt gjort hittil, bli konfrontert med sin unnvikende holdning. For IOK har ifølge OL-chartrets regler mye mer makt til å gjøre så mye mer for å påvirke menneskerettighetssituasjonen i OL-land enn de har gjort – og gjør.

Etter OL i London i 2012 signerte Russland en avtale med IOK der de lovte å respektere menneskerettighetene under OL, men med en rekke nye lover, inkludert loven mot «homopropaganda», som er vedtatt det siste året, har Putin gjort det stikk motsatte. Han har innskrenket ytringsfriheten, legalisert hatvolden mot homofile som nå øker, og tvunget frivillige organisasjoner til taushet.

Alt dette har skjedd uten at IOK har gått ut offentlige med reaksjoner på at OL-arrangøren har brutt avtalen om å respektere menneskerettigheter – bortsett fra noen kosmetiske manøvre. Som at IOK-president Thomas Bach fikk Putin med på å love at Russland vil ordne med «egne protestområder» i Sotsji for «folk som vil uttrykke sin mening, eller vil demonstrere for eller imot noe» ved OL-anleggene eller langs veier og innfartsårer til anleggene, og som dessuten må godkjennes på forhånd av lokale myndigheter …

Denne parodiske avtalen om «ytringsfrihet» avslører IOKs sviktende syn på basale menneskerettigheter. I tillegg har IOK sendt et brev til alle OL-utøverne og ikke bare bedt dem om å avstå fra «politiske ytringer», men også gitt dem et «propagandaforbud» som innebærer at utøverne ikke kan iføre seg regnbuesymboler, verken på klærne eller sportsutstyret.

Utøvere som handler i strid med dette, kan bli ekskludert fra OL for alltid og fratatt medaljer. I fortsettelsen av den viktige debatten om hva som skal til for å sikre menneskerettigheter i framtidige OL-land, skal vi ikke glemme at «propagandaforbudet» ikke kom fra russiske myndigheter, men fra et feigt IOK som har gått Putins ærend.

Les også:

– Uaktuelt med boikott

Ingen regnbuer i Sotsji?

– Takk for støtten!

Etterlyser aktivismen

– Demonstrer under OL!

Skolerer OL-journalister

Norsk propaganda i Sotsji

I skyggen av Sotsji