Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

– Jeg heter Nastja, er fra St. Petersburg og har fylt 17 år.

Jeg skriver dikt og prosa, og i ni og et halvt år har jeg drevet med innridning av hester. Jeg er kandidat til idrettsmester og medlem av det russiske landslagets ungdomsgruppe. Jeg har hele livet fått toppkarakterer … og jeg er for sannheten.

I løpet av fem og et halvt år har jeg blitt lei av å være redd for min legning, redd for å bli fordømt, for å miste respekt, for at folk skal slutte å like meg. Det kan ikke være en gyldig grunn og ikke en gang et påskudd. Først og fremst er jeg et menneske: en venninne, datter, medlem av landslaget, elev, klassekamerat og bekjent. Og først på tiende plass på lista er jeg lesbisk.

Foreldrene mine vet ikke om min legning. Far kommer, antar jeg, først til å få sjokk, men etterpå vil han motta nyheten med entusiasme til og med. Han vil ta meg med på skytebanen, spøke, snakke til meg som mellom mannfolk og legge til: «bare ikke si noe til mamma»… Hun kommer aldri i verden til å akseptere at datteren hennes er lesbisk.

Jeg kler meg ikke feminint, jeg sminker meg ikke, bruker ikke moteriktige frisyrer … Det er bare ikke noe for meg, jeg har aldri likt det. Men hver måned krangler mor og jeg om disse bagatellene. Hun sier at jeg kler meg og oppfører meg som «tyske lesber» (for ord som dyke og butch har hun aldri hørt), og hver gang har jeg lyst til å smile gjennom min alvorlige grimase og si litt sånn spøkefullt: «der gjettet du nesten riktig».

Men jeg kommer ikke til å si det. Ikke nå. Senere. En eller annen gang. Og slik tenker jeg hver gang.

Det var da jeg var tolv at jeg forelsket meg første gang. Ikke i hvem som helst – men i min russisk- og litteraturlærerinne. Den dag i dag husker jeg følelsen, som om det skulle vært i går. Og jeg elsker henne antakelig fortsatt, selv om jeg ikke har sett henne på tre år. Vi snakket aldri sammen om det. Selv om det varte i fire år. Fire år med et stumt forsøk på å forstå hva det var for slags systemfeil jeg hadde.

Nylig skrev jeg til henne på nettet og takket henne for alt. For hvis det ikke hadde vært for denne ungdommelige kjærligheten, hvis jeg ikke hadde hatt denne trangen til å virke best mulig i hennes øyne, så ville jeg verken ha fått min solide femmer i russisk eller skrevet dikt. Hun var en inspirasjon for meg, en muse.

Og de som tror at LHBT-forhold nødvendigvis er noe perverst og bare et spørsmål om sex, tar grundig feil og gjør det til noe skittent. Dette var en rent platonsk kjærlighet, det var en psykisk forbindelse, det var en sjelelig trang. Selv i mine drømmer, der jeg ikke var bundet av noen grenser, satt vi bare ved siden av hverandre og drakk te og snakket sammen om kvelden ved kaminen. Og disse drømmene ga meg et håp om at det som er mulig, kommer også til å bli slik. Kanskje ikke sammen med henne, men det kommer til å skje.

Senere, da jeg var 14, forelsket jeg meg i ei jente i klassen. Hun startet en krig mot meg. Ikke fordi hun visste at jeg var lesbisk, men fordi jeg gikk annerledes kledd enn de andre jentene, ikke brukte sminke, ikke brukte høyhælte sko, slo alle guttene i klassen i idrett og hadde gode karakterer. På grunn av slike bagateller ble tre måneder av mitt liv forvandlet til et helvete, og den som laget dette helvetet for meg var ikke hvem som helst, men jenta jeg klarte å forelske meg i. Jeg ble ydmyket, ertet, jeg fant lapper på pulten der det sto «ha deg vekk», «du hører ikke hjemme her», jeg ble forrådt. Mens jeg tiet om det. Foreldrene mine visste ikke om det. Mens lærerne så alt og visste alt, men de brydde seg ikke. Kanskje de syntes at jeg fortjente det? Eller at det bare ville styrke min personlighet? Hvem vet…

Samme år prøvde jeg første gang å fortelle noen om min legning. Det var til en voksen kvinne, en nabo som hadde kjent meg fra jeg var spedbarn og som ofte hjalp meg med lekser og var barnevakt for meg. Jeg stolte mer på henne på det tidspunktet enn noen andre, mens hun så skjevt på meg, og det var som om all hennes respekt for meg fordampet, og jeg ble til et tomrom. Fortsatt husker jeg dette blikket som gikk rett gjennom meg som om jeg ikke var der…

Gradvis gikk alt i orden. Jeg fikk min første kjæreste: vi brevvekslet dager og netter i strekk, snakket sammen på telefon i timevis, gikk på kino sammen… og alt var helt topp til moren hennes fant det ut. Hun var en kvinne på rundt 45, med konservative synspunkter, hadde en høytstående stilling ved Voldgiftsdomstolen. Og det var virkelig fælt. Denne voksne kvinnen prøvde å vende datteren sin mot meg (tidligere hadde hun tvert imot holdt meg fram som et eksempel for henne), ringte meg fra hennes nummer og skjelte meg ut, truet, krevde at vi skulle gjøre slutt… og jeg gjorde det slutt. Og det var ikke en gang jeg som hadde tatt initiativ til forholdet. Jeg hadde først gått med på å treffe hennes datter etter at hun hadde fortalt meg at hun elsket meg. Og fra vår brevveksling, som moren hadde lest, visste hun det utmerket godt. Men hun ville ikke ta det til seg, for det var jeg som skulle ha skylden for alt. Det var jeg som hadde «forført og ødelagt» datteren hennes.

Senere møtte jeg tilfeldig henne og datteren. Moren kalte meg avskum, rett opp i ansiktet på meg. Og datteren så stille på meg. Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å smile til dem. Jeg har ikke til hensikt å la meg fornedre og å ydmyke meg. Og jeg ville i hvert fall ikke ha klart å holde munn hvis noen hadde krenket en som hadde vært min kjæreste en gang.

Og et eller annet sted mellom disse hendelsene, mellom plagingen, fornedrelsen, de feilslåtte forholdene, knuste hjertene og alt det andre… et eller annet sted der vokste det aller viktigste fram.

Jeg forsto at man ikke trenger å være redd. Man trenger ikke å være sjenert. Man trenger ikke å lyve bestandig, prøve å løpe fra seg selv eller prøve å forandre seg. Du må stå støtt på beina. Så snart du selv begynner på å tvile på at du er normal, begynner også alle rundt deg å tvile på det. Folk har til en viss grad ikke forandret seg så mye fra dyrene. De har også en sterkt utviklet teft, de liker fortsatt ikke dem som er annerledes enn dem, og de angriper fortsatt når de føler redsel.

Men uten støttende og forståelsesfulle kjærester, trofaste venner og uten deres støtte ville jeg ikke forstått det.

Først var det en venninne som fikk vite om min legning, men som likevel fortsatte å behandle meg godt. Så en til. Og enda noen til. For hver gang var det enklere, og i dag kan jeg uredd og med et rolig smil fortelle alle nye og gamle venner at jeg er lesbisk. De fleste lærerne vet om det og forholder seg ikke en gang nøytralt, men snarere positivt til det. De respekterer meg, de ser en sterk og uredd person i meg, målbevisst og interessant. De oppfatter meg ikke som pervers, som en naturens feil eller en syk person. Og jeg skulle ønske at det i vårt land en gang ble flere mennesker som så det slik enn omvendt.

Jeg forteller historier om mine ekskjærester, om jenta mi, om mitt liv. Og folk ler sammen med meg og viser sympati. De aksepterer meg, de liker meg, og de viser at dette er helt normalt for dem. Og de fleste av dem er vanlige tenåringer. De har ikke høyere utdanning, de har ikke noen avanserte politiske eller religiøse synspunkter.

Likevel er de allerede klokere (og da mener jeg nettopp klokere, ikke bare mer kunnskapsrike) enn denne moren og denne naboen jeg fortalte om. Klokere enn herr Milonov og alle de som vedtar eller støtter lovforslaget som svartelister oss i samfunnet og gjør oss enda mer til syndebukker enn i dag.

Dette lovforslaget bygger en mur mellom homofile og lesbiske og deres foreldre, venner og nærmeste. Det deler samfunnet i to leire som er fiendtlig innstilt til hverandre. Det ødelegger familier, knuser hjerter, ødelegger liv og vennskap. Det er en i sannhet barbarisk ting, basert på herr Milonovs fordommer og som har funnet gjenklang i fordommene til andre slike som ham.

P.S. Når vi blir født, velger vi ikke hudfarge, kjønn, foreldre eller talenter. Og seksuell legning er ikke en tro, det er ikke en politisk overbevisning, det er ikke en klesdrakt eller en frisyre som vi velger selv og kan bytte hver dag hvis vi vil, etter humøret. Det er noe som er nedfelt dypt inne i deg, i hjertet ditt. Det er verken verre eller bedre enn hos alle andre, det er bare annerledes i en viss forstand.

Selvsagt finnes også de som bare er på leting etter seg selv, og der det vil gå over etter en tid, og de som gjør det fordi det er kult eller som en protest. Jeg regner ikke med dem.

De jeg snakker om er slike mennesker som jeg. De som dette har skjedd med ubevisst, utilsiktet, uten noen som helst hensikt. Og om dem som mener at utradisjonell seksuell legning ikke er noen grunn til fordømmelse. Fordi det alt sammen er den samme kjærligheten: de samme gleder og sorger, den samme lykken, de samme felles drømmer, de samme knuste hjerter og forsøk på å bygge opp forhold på nytt.

LHBT-miljøet er slett ikke bekymringsløse skuespillere i pornofilmer, som mottar honorarer for det de gjør. Det er helter i helt andre historier. Mye dypere, mer dramatiske og kompliserte.

Lovforslaget om «propaganda» gjør disse historiene enda mye mer kompliserte. Det rammer mindreårige som det liksom skal beskytte mot den innbilte propagandaen. Rammer dem med sosial avstandtaking, fordømmelse, gjør det umulig for dem å dele sine tanker og følelser med noen. Fyller dem med redsel, redsel for seg selv, redsel for å være annerledes og ikke bli akseptert av samfunnet. Og selv om de sterke nok vil kunne stå imot, komme seg gjennom det og bli enda sterkere, så vil de som er svakere kunne bukke under. Og disse barnas ødelagte liv vil være på dumarepresentantenes samvittighet.

La oss forbli mennesker og ikke forvandle oss til forbitrete neandertalere som Milonov, Foreningen av ortodokse bannerbærere og andre ofre for egne redsler og fordommer.

La oss ganske enkelt sette pris på oss selv, ta vare på oss selv, våre familier og nærmeste, uansett. La oss ganske enkelt være lykkelige og fryktløse.

Vi finnes og vi kommer alltid til å finnes.
Vi – det er LHBT-ungdommene. Vi – det er alle forstandige mennesker.

Vi er parat til å hjelpe hverandre. Vi lar oss ikke lure av Statsdumaens provokasjoner.
Og vi finnes!

Nastja, St. Petersburg, 17 år

(Dette er et av de første brevene som ble offentliggjort i prosjektet 404-barna, før propagandaloven ble vedtatt.)

Les mer om Skeiv Ungdoms kampanje: De (u)synlige barna