Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Hei. Jeg støtte nylig på dere og bestemte meg for å skrive, for jeg har ikke lenger krefter til å tie stille og jeg trenger å fortelle til noen, skriver Roman.

Jeg er 17 år og homo. Jeg er redd for å innrømme min legning. Jeg tror at det er vanskeligere for meg å innrømme den enn for de fleste, jeg er barnehjemsbarn, jeg mistet foreldrene mine da jeg var ti.

Mange vet av egen erfaring hvordan det er å bo på barnehjem. Da jeg havnet der, ble jeg praktisk talt med en gang banket opp av de eldre guttene. Der kalte det selv innvielse. Jeg burde antakelig hate alle, men det gikk opp for meg at jeg liker gutter.

Da jeg var 15, forelsket jeg meg i en mann som var mye eldre enn meg, men alt endte tragisk, han forlot meg.

På barnehjemmet hadde jeg en bestevenn, vel, jeg regnet ham som min venn, selv om jeg tok feil. Da alt sammen ble for mye for meg, fortalte jeg ham at jeg elsker en mann. Et par timer senere sladret han til de eldre, og de passet meg opp, banket meg opp og mishandlet meg, min første seksuelle erfaring var med en flaske. Jeg innså at i vårt land går det ikke an å elske en person av samme kjønn, det er bedre å stenge seg inne fra alle og ikke slippe noen inn til seg. Den dag i dag blir jeg trakassert, og personalet gir blaffen. Som dere vet, mange er totalt likegyldige overfor slike som meg, og gjør ingenting med dem som trakasserer meg.

Jeg begynner mer og mer å hate landet jeg lever i, jeg blir sjokkert over hatet folk viser overfor slike som meg, overfor homofile. For et par dager siden ble jeg brutalt banket opp og mishandlet. Jeg fikk tre brukne fingre, og jeg har tallrike svimerker etter sigaretter på kroppen og i ansiktet. De sa også at hvis de så meg igjen, så ville de gruppevoldta meg som en hore.

Jeg bor i en gudsforlatt småby som nesten ingen har hørt navnet på, jeg vil ikke si hvilken, men byen er svært liten. Derfor kan jeg ikke en gang gå til politiet, for disse kjeltringene har innflytelsesrike foreldre, mens jeg er foreldreløs.

Folkens, reis herfra, i dette landet finnes det ingen fremtid.

Jeg har bare en ting jeg drømme4r om – om et år blir jeg myndig og kommer til å reise fra dette råtne landet. Jeg arbeider og sparer penger, i fem år går jeg bare å venter på det.

Takk for at dere fins, 404-barna, jeg ønsker dere bare en ting: så mye krefter som mulig. Det var alt jeg ville si.
Roman, 17 år

Hei.
Det er meg igjen, den samme Roman. Mange ba meg om å skrive her igjen. Jeg forteller dere: alt er i orden med meg. Jeg er blitt utskrevet fra sykehuset, men jeg har ikke hastverk med å vende tilbake. Jeg har leid et rom hos en kvinne som ikke krever mye penger, men som ber meg hjelpe henne i huset. Jeg tenker at når jeg blir helt frisk, vil jeg prøve å finne arbeid. De på barnehjemmet leter ikke etter meg, og det er bra. I det hele tatt, jeg ville si takk for at dere bryr dere og for all hjelp jeg har blitt tilbudt.

Roman


9. januar

Hei, det er lenge siden jeg har skrevet her. Det har sine årsaker, alle disse eksamenene, stresset før nyttår og maset. Alt ser ut til å gå i riktig retning, men jeg har det likevel ikke så bra. Det er plass til malurt i begeret.

Jeg bor fortsatt i denne forferdelige byen, og jeg har snart ikke krefter til å holde ut. Jeg ble nesten utvist fra yrkesskolen på grunn av disse kjeltringene som allerede har ødelagt livet mitt så mye. De spredte forskjellige rykter på skolen, at jeg er en hore og gjør tjenester mot betaling, mye av det som ble sagt klarer jeg ikke en gang å ta i min munn. Selvsagt fikk rektor høre det. Det ble innkalt til møte, og de besluttet å utvise meg. Men min klasseforstander (ei veltig årleit jente) tok meg i forsvar og ba om at jeg skulle få mulighet til å bli ferdig med skolen og så bli overført til en annen by. Hun hjalp meg med det også. Jeg har spart opp noe penger, for jeg har overalt forsøkt å ta det arbeidet jeg kunne få. Så om et par dager kommer jeg til å flytte til Krasnojarsk. Jeg håper at jeg skal få til livet der. Selv om de sterke alltid spiser opp de svake.