Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

– For ikke lenge siden ble min homofile venn slått helseløs og havnet i koma. Et par dager senere døde han uten å komme til bevissthet, skriver Vlada fra Russland.

For meg, for hans familie og for kjæresten hans var det selvsagt et enormt tap. Og i går skar kjæresten hans over årene sine, han klarte ikke å leve med det. Og nå er to fantastiske mennesker borte. To engler.

Folkens, jeg klarer ikke å skrive taler, slik dere får til. Jeg klarer ikke å uttrykke mine følelser så poetisk. Dere får unnskylde meg. Men det er et spørsmål jeg ikke får fred for: hvorfor? Hva er det de har gjort for noe galt, de bare kysset hverandre på gata! Og hva så? De er jo mennesker. Hvorfor er det slik at fordi du er streit, så tror du du kan tillate deg å drepe et menneske?

Mine venner forstår meg ikke. «De er jo homoer. De bare har et tøft liv, sånn er det». Eller: «Hadde han bare vært normal, så…»

Si meg, hvem er det som gir dem rett til å bestemme hva som er normalt, og hva som ikke er det? Jeg klarer ikke å finne svar på disse spørsmålene.

Nå er jeg rett og slett redd for å si til dem på rommet at jeg er lesbisk. Jeg er ei vanlig jente, og jeg er redd. Redd for oss alle. Hva betyr det vel at du er annerledes?

Jeg bor på hybelhus, og dere vet hvordan det fungerer da – sier du noe her, så får alle vite det. Jeg vil ikke at alle skal gå omkring og peke på meg og si: «Det er hun der… hun ligger med jenter…»

Jeg vet det, jeg er ikke modig nok.

Men de var det. Og nå er de døde. Kirken til og med nektet å holde minnesang over dem, for de var homofile. Forpulte kirke.

Hvordan skal jeg klare å åpne meg overfor alle? Hvordan skal jeg klare å overvinne meg selv?

Vlada

Les mer om Skeiv Ungdoms kampanje: De (u)synlige barna