Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

– Alt begynte for lenge siden. Jeg var sju år da broren min nesten voldtok meg, skriver Alka, 16 år.

Jeg husker alt i detalj, som om det skulle ha vært i går. Han tror at jeg har glemt det for lenge siden. Men nei. Jeg kan ikke fordra ham.

Skolen. På mellomtrinnet hatet alle meg. Alle mobbet meg. Til å begynne med gråt jeg i puta hver kveld, eller hulket med nesa i mors skulder. Men så ble jeg sterkere. Men jeg var alene. Uten venner eller venninner. Men det var ikke det jeg ville fortelle.

Fra barndommen av var bestevennen min en gutt. Vi lekte krig, bygget hovedkvarter og fektet med tresverd.

Alt dette påvirket hvem jeg ble. Om et par uker blir jeg 17, og jeg er bi. Gutter tiltrekker meg i mindre grad. Jeg har alltid skjønt det. Så lenge jeg kan huske meg selv har jeg likt jenter. Jenter liker å klemme hverandre, å tulle, alt på spøk.

Men en av venninnene mine… jeg liker henne. Hun er veldig pen og munter. Hun har et utrolig vakkert smil og fantastisk langt hår. En gang lå vi på senga og hørte på musikk. Jeg husker fortsatt hvordan hun smilte da. Hun lukket øynene og nynnet stille. Og hvordan hun klemte meg. Uff… jeg har så lite lyst til å ødelegge livet hennes. Tida gikk. Og jeg forelsket meg. Forferdelig. Men ikke i henne. I en gutt. Jeg kikker fortsatt på jenter. Men ham har jeg lyst til å være sammen med bestandig. Jeg elsker ham. vanvittig. Alt hadde vært fint, men han er homofil.

Og han er min venn.

Jeg venter ikke lenger på å få noe igjen. Det er nok for ham at han er lykkelig.

For ikke lenge siden fortalte jeg vennene mine om min legning. Og ingen av dem vendte seg bort fra meg. Takk.

Foreldrene mine er homofobe. Jeg vil ikke fortelle det til dem. For jeg trenger det ikke.

Det har ingen betydning hvem du er glad i. Det viktige er å være glad i noen. Den følelsen er det sterkeste i verden. Sterkere enn fordommer og klisjeer. De aller sterkeste menneskene er barn. 404-barn.

Takk for at dere brukte tid på denne springende og usammenhengende fortellingen. Jeg hadde bare så lyst til å få si det.

Alka, 16 år.

Les mer om Skeiv Ungdoms kampanje: De (u)synlige barna