Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 23-årige historie. I dag: «Nå er det lett å være homo».

«Nå er det lett å være homo»

Fra Blikk nr. 1, 2004.
Tekst: Aksel Kjær og Erna Bøyum. Foto: Are Sundt.

Norge har hatt partnerskapslov i ti år, lov om stebarnsadopsjon i to og har en åpen homse som finansminister. Den vordende pappa Arve Juritzen gratuleres av alle og krimdronningen Anne Holt snakker stolt om datteren sin med Fredrik Skavlan i Først & Sist. Er det en myte at det fortsatt er vanskelig å være homo?

Som så mange andre steder i verden var ikke Mo i Rana det enkleste stedet å være homo. Svein Erik Hagen (29) var den eneste gutten i klassen som vil danse selskapsdans i stedet for å spille fotball.
– Det var ikke noen andre som var homo i Mo, så det gikk liksom ikke å si at man var det og det gikk heller ikke an å drive med sånne jenteting. Men jeg var det jo likevel og gjorde det jeg selv ville.

Vi sitter i stua til Svein Erik og samboeren, langt fra smelteverk og ungdomstid.
– Jeg merker at jeg er mye tryggere nå, og at jeg har fått en ro som jeg lette etter hele tiden. Det er liksom ikke så farlig hva folk tror eller tenker lenger.

Men det var tider da andres tanker var viktigere enn hans egne.
– Jeg skjønte jo at jeg var homo, men ville jo ikke være det. Jeg tenkte at bare jeg fikk ha sex med ei jente, så ville alt forandre seg, men det gjorde det jo ikke. Det tok lang tid å akseptere det.

Forbildene var ikke mange i den lille industribyen innerst i Ranafjorden. De eneste som var homo var gamle, ekle menn som ingen egentlig visste helt hvem var.
– Den eneste homoen jeg visste om var vel egentlig Steven i Dynastiet, forteller Svein Erik og bryter ut i latter.
– Ja, han var vel den første homoen på tv. Jeg tror ikke Steven hadde mye innvirkning på meg akkurat, annet enn at jeg kanskje skjønte at det var andre der ute. Man føler seg jo ganske annerledes når den eneste man kan identifisere seg med er en homse i en såpeopera.

Ingen forstår 45 år gamle professorlesber
Bera Ulstein Moseng, er forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova), hvor hun jobber med livssituasjonen til lesbiske og homofile. Hun var med på å skrive forskningsrapporten «Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn» som i 1999 sjokkerte med å fortelle at hver fjerde homofile ungdom under 25 har minst ett selvmordsforsøk bak seg.

– Har homofile og lesbiske det bedre i dag?
– Jeg tror dessverre at bildet er veldig likt sånn det alltid har vært. Blant lesbiske og homofile er det en majoritet og en minoritet hvor majoriteten er de som har det veldig bra, mens minoriteten har det veldig vanskelig. Samtidig er den minoriteten like stor som den har vært. For den gruppen hjelper det ikke at det er noen profilerte mennesker som er lesbiske og homofile. Det skal mer til enn at Per-Kristian Foss står fram for at folk skal få det bra, sier Nova-forskeren som mener at vi først og fremst trenger tiltak.

– Når det gjelder tiltak, så er jeg opptatt av at norske helsemyndigheter utformer målrettede tiltak med henhold til lesbiske og homofiles psykiske helse samt rusmiddelproblemer.

Ifølge Moseng kan det at vellykkede homser står fram, gjøre det enda mer vanskelig for minoriteten.
– Det er enda mer belastende for dem som ikke fikser det. Det er på en måte vanskeligere å ha det vanskelig. For tretti år siden forsto alle at du hadde problemer med foreldrene dine og sånn, men i dag er det ingen som kan forstå hvorfor en 45 år gammal professorlesbe har problemer med å fortelle det til foreldrene.

Gutter har større problemer
Hans W. Kristiansen, sosialantropolog som også var med på å skrive Nova-undersøkelsen, mener at på noen måter kan man kanskje argumentere for at nettopp det at folk tror det er så lett å være homo i dag, får folk til å bagatellisere de svært reelle problemene med selvaksept som en del unge folk sliter med.
– Det er også viktig å få fram hvor store forskjeller det fins innenfor kategorien «homofile», og at for eksempel rettigheter til adopsjon og partnerskap ikke er til så mye glede for eksempel for eldre lesber og homser som lever for seg selv.

Sammen med Willy Pedersen har Kristiansen studert materialet fra Ung i Norge-studien, gjort blant 3.932 personer mellom 19 og 26 år.
– På grunnlag av dette materiale kom vi blant annet fram til at gutters seksualitet i høyere grad enn jenters ser ut til å fanges av konvensjonelle kategorier, og at unge gutter på en del områder ser ut til å ha større problemer enn jenter.

Men hva med de voksne jentene? Kari Folvik, initiativtaker og ansvarlig for LeDa, Lesber i Dagslys, er sikker på at det er lettere for dem nå enn før.
– Det var naturligvis vanskeligere på 30-, 40-, 50- og 60-tallet, men vi skal ikke undervurdere at folk fortsatt har det vanskelig. Ta for eksempel damene i Lesber i Dagslys, de er ofte damer som har kommet ut av skapet i voksen alder og har et veletablert heterofilt nettverk. Samtidig er homofile og lesbiske miljøer ofte ganske lukkete og vanskelige å komme inn i.

– Hjelper det for dem at det finnes mange åpne kjendishomoer?
– Ja, ta for eksempel Per-Kristian Foss, nå er ikke han den største homoforkjemperen, men at han er åpen gjør det enklere for blant annet mine foreldres generasjon å skjønne at det går an å være finansminister selv om man er homse.

Kjedelig på Potta
Mens Svein Erik strevde for å finne fotfeste som ung homse, tok Ingvild identiteten som lesbisk relativt uproblematisk. Selv om homofili knapt var et hørt begrep, og enda mindre forståelig da hun vokste opp i Skjeberg.
– Jeg har på en måte alltid visst at jeg var lesbisk, men det var ikke før jeg begynte å spille damefotball som femtenåring at begrepet dukket opp. Det er så enkelt som at noen spurte meg om jeg var lesbisk. Den gangen svarte jeg vel at jeg ikke visste, men det var nok til å få meg til å innrømme overfor meg selv at det var slik jeg var. Det var relativt mange der som var lesbiske, forteller Ingvild Johansen (36) som i dag har flest heterofile omgangsvenner.

– Hvorfor det?
– Det har bare blitt slik gjennom årene, at mine nærmeste venner er heterofile. Jeg har også homofile venner, men de har jeg ikke truffet via det etablerte «miljøet». Jeg har jo vært på kvinnekvelder på Potta, men jeg kjenner ikke så mange der og jeg finner det rett og slett kjedelig og det gidder jeg ikke å kaste bort tida på. Da foretrekker jeg heller å være sammen med venner.

– Er det lettere å være homo nå, tror du?
– Jeg har gode venner og folk rundt meg, så jeg har ikke noen problemer med det. Jeg antar at det har å gjøre med at jeg er blitt voksen og at det er større åpenhet om det nå. Det er lettere å leve åpent som lesbisk eller homofil, fordi samfunnet er åpent og godtar mer, sier Ingvild som jobber som konsulent i Agresso AS.

I dag er Ingvild bosatt i Moss. For henne har homoverdenen vært et lite dominerende aspekt i livet. Hun er lite interessert i homosaker og har verken engasjert seg i utelivet eller i noe organisert homoliv.
– Det engasjerer meg ikke veldig. Det har sikkert med det å stå på barrikadene å gjøre som aldri har vært noe for meg. Jeg er jo takknemmelig for at andre har gjort det, likevel har det liksom ikke vært min oppgave.

– Er legning viktig for deg?
– Jeg tror ikke det preger meg noe særlig, det er bare en del av meg. Det er vel i og for seg sekundært når man treffer folk.

… fordi jeg er sjef
En nylig publisert svensk arbeidsvilkårsundersøkelse blant homofile og bifile viser at halvparten føler at arbeidskollegene har fordommer mot dem. 25 prosent velger å være i skapet overfor arbeidskollegene. Samme undersøkelse viste at sjefene ikke opplevde dette.
– Jeg personlig har jo få problemer, jeg er åpen homse i organisasjonen og det er veldig sjelden jeg møter noen problemer. Men det er jo fordi jeg er sjef, jeg mener, hvem skulle mobbe meg på min arbeidsplass? Jeg hadde jo gitt dem advarsel på flekken. Nei, spøk til side, jeg føler ikke at kampen er vunnet, sier Per Østvold, leder i Norsk Transportarbeiderforbund.

– Men er det ikke lettere å være homo nå?
– Det er ganske mange ting som fortsatt er vanskelig, spesielt å være synlig i hverdagslivet, tror jeg. Når den heterofile ungdommen forelsker seg, går de arm i arm. Det er det ikke mange homser som gjør. Selv om verden har kommet betydelig framover, blåser det noen konservative vinder for tiden, som gjør at det ikke er helt lett å være homofil.

André Kvakkestad er en av representantene for den konservative vinden som Østvold snakker om. Han er for stortingspolitiker for Fremskrittspartiet og ble landskjent som homse da VG på en forside i juni 2002 kunne fortelle at han hadde gått fra kona og fått seg en mann. Er Kvakkestad enig i at det er lett å være homo i Norge i dag?
– Jeg tror det kanskje er veldig opp og ned fra person til person, og så er det vel forskjell på hvor i verden man oppholder seg. Bor man i indre deler av bibelstripa er det nok litt annerledes enn om man bor i mer liberale strøk av Oslo. Ellers er det litt vanskelig for meg å si hvordan andre har det med å være homo. Men ofte opplever man mer toleranse og aksept enn hva man er redd for at man kommer til å oppleve før man står fram. Jeg har ikke merket noe særlig til fordommer, og jeg har med samboeren når jeg er på representasjon i utlandet og i Norge og det blir akseptert.

– Møter du noen gang forundring over at du både er homse og FrP-er?
– Noe, men det er som regel bare fra noen på venstresiden som tror de har enerett på de riktige homopolitiske meningene.

Ikke «undertrykking» som identitet
FrP er ikke et homoparti. Det er det Høyre som er, skal vi tro Erling Lae, byråd i Oslo og en av flere åpne homser i partiet. Bent Høie er høyrerepresentant på Stortinget og synes at det er flott å være homse i Norge i dag.
– Mange viktige kamper er vunnet og det virker som om holdningene i samfunnet endres raskere enn jeg hadde trodd bare for få år siden. Mange kjente mennesker er åpne homofile. Det er også positivt at disse er forsjellige og med ulike synspunkter. Jeg tror at det også skaper et mer mangfoldig bilde av oss homofile og gir flere unge homofile noen de kan identifisere seg med. Men jeg tror at det er vel så viktig at mange flere møter åpne homofile i hverdagen og på arbeidsplassen. Vi må derfor tørre å faktisk være glade for alt som er bra og si at «Ja, for meg er det lett å være homofil i Norge». Det må ikke være «undertrykkingen» som skal være vår felles identitet. Alle bevegelser har en innbygget mekanisme som går ut på å forsvare sin eksistens. Det er farlig hvis den gir seg utslag i å forsøke å gi et bilde av samfunnet som folk ikke kjenner seg igjen i. Det betyr ikke at vi skal bagatellisere de problemene som mange møter og de kampene som fortsatt gjenstår.

EOS Gallups undersøkelse fra januar 2003 med femten tusen deltakere fra tretti europeiske land, viste at nordmenn er de mest fordomsfulle mot homofile i hele Skandinavia. 82 prosent av danskene er enige i at homofile skal få gifte seg, 70 prosent av svenskene gjør det samme, mens Norge havnet på en sjuendeplass i Europa med 66 prosent.

Når det gjelder retten til å adoptere, er Nederland som var først i verden med å innføre adopsjonsrett for homofile, nummer én i statistikken med 64 prosent støtte i befolkningen. 57 prosent av tyskerne og de katolske spanjolene støttet adopsjon, mens bare 37 prosent i Norge støtter dette.

Til tross for slik dokumentert homoskepsis i landet, har Dagsavisen, som eneste riksavis den siste tiden, bevisst gått inn for å dekke homorelevant stoff.
– Vi har flere åpne homofile i redaksjonen og anser det som viktig å ha en redaksjon som reflekterer samfunnet forøvrig, forklarer Hilde Haugsgjerd.

– Betyr det at det har blitt lettere å være homo?
– Nei, jeg tror det fortsatt er vanskelig. Spesielt for unge homofile. Den åpenheten som vi ser rundt homofili nå er ikke godt nok etablert. Og så har homofile relativt få forbilder. Og så tror jeg det er en veldig stor forskjell mellom homofile som bor i Oslo og homofile i andre deler av landet.

– Jeg tok ganske av
Hjemme i Mo hadde Svein Erik en svært forståelsesfull familie som alltid støttet hans noe utradisjonelle sportsvalg. Men det var ikke før lambadaen tok hoftegrep på nasjonen, at han fikk selskap av flere gutter på danseskolen.
– Jeg ble kanskje mobbet en del, men det var veldig mange gutter som kanskje så opp til meg også fordi jeg hadde så god kontakt med jentene. Etter hvert trengte de jo meg for å få seg noe, sier han og gliser bredt.

Da han var ferdig med militæret, var han fortsatt i skapet.
– Jeg flytta til Oslo da jeg var 21 for å studere religionshistorie. Jeg var så lei av Mo og hadde lyst til å bo i en større by hvor det var lov å skille seg litt ut. Jeg kan vel trygt si at jeg tok ganske av. Jeg syns det var kjempespennende med utestedene og at det faktisk fantes andre gutter som viste interesse for meg. Jeg hadde jo ikke kunnet sjekke gutter gjennom hele ungdomstida, så jeg gikk heller ut på byen for å sjekke gutter enn å lese til eksamen.

Svein Erik stopper litt opp som om han kom på noe lurt, setter seg opp i sofaen og griper etter godteskålen.
– Jeg trodde heller ikke at jeg skulle bli lei av det. Men homsemiljøet er intenst og jeg forandret meg nok veldig. Når man ikke er oppvokst i Oslo, er det ikke alltid lett å få venner som man ikke har blitt kjent med på byen. Det var rett og slett litt vanskelig å få «vanlige» venner.

Han meldte seg inn i ungdomsgruppa i Landsforeningen for Lesbisk og Homofil Frigjøring (LLH) for å bli kjent med mennesker.
– Jo, vi ble jo litt kjent, og så dro vi ut på byen sammen. Så det var ikke så veldig stor forskjell. Det ble for mye av det samme som før og Oslo var ikke lenger stor nok.

Minoritet i minoriteten
Hvor du bor er avgjørende. Det er også avgjørende hva slags religion dine foreldre praktiserer, eller hva slags etnisk minoritet du tilhører. Er du same for eksempel – har du det vanskelig som homo. Enten du bor her eller der.
– De har to tilhørigheter som begge er knyttet til et stigma. Det er en stor menneskelig utfordring å være både homofil og same. Som homofil same er man en minoritet i både det samiske og det homofile samfunnet. Vanligvis er det å komme ut på en måte som å komme hjem – man finner et miljø hvor en får lov til «å være seg selv». Når samer definerer seg som homo, definerer de seg vekk fra familien som er veldig viktig for dem. De antihomoseksuelle holdningene tror jeg er ganske sterke i samiske miljøer, forklarer Merethe Giertsen, høgskolelektor ved Høgskolen i Finnmark, som påpeker at heterofile og homofile generelt på ingen måte er likestilte.
– Heteroseksualiteten blir blant annet fremmet og idyllisert av foreldrene gjennom hele oppveksten. Hvem er det som ønsker at ungene skal bli homo? Foreldre ønsker, og tar for gitt, at barna skal bli heterofile. Rammebetingelsene for homofile er annerledes enn for heterofile, sier Giertsen som var medlem i Nova-prosjektets referansegruppe.

Blikk lurer på om det er noen forandringer på gang i rammebetingelsene og spør Marius Jensen som er trendanalytiker i Bengal Consulting om det ikke egentlig bare blir greiere og greiere å være homo?
– Jeg har én mening om det, og det er at opplevelsen av om det er greit eller ikke er en veldig personlig sak. Det er på en måte ikke greit så lenge det ikke er hundre prosent som syns det er greit.

– Men er det trendy å være homo?
– Nei, jeg tror at de fleste personer vet at det å være homo ikke har noe med moter eller trender å gjøre. Det er i større grad akseptert, og det er ikke til å komme bort fra at det er en større aksept for ulikheter og det går jo også på seksualitet.

– Blir det greiere å være homo i framtiden?
– Det er umulig å si noe helt konsist og klart om det, men ingenting tilsier at det skal bli vanskeligere i morgen, neste år eller om ti år. Konservative krefter eller fundamentalistiske religiøse miljøer som forsøker å forsure livet til homofile, er en marginalisert mottrend til den liberale majoriteten i Norge. De har verken støtte av mediene, viktige offentlige talspersoner eller det generelle sosiale klimaet i den vestlige verden til å kunne skape en dominerende antihomo-trend i årene som kommer.

«Hei hei, jeg er homo!»
Svein Erik dro fra homsemiljøet i Oslo til USA og jobbet som au pair der ett år.
– Vi var 27 stykker, 26 jenter og en gutt, og det var som vanlig meg. Jeg forandret meg ganske mye der også. Jeg ble litt sånn «det som skjer det skjer» og følte at det var ganske mye som var ment å skje. De har jo en litt annen mentalitet der borte i forhold til seksualitet. Du må ligge med flest mulig mens du er ung, for når du er gammel er det for seint. Men selv om det var en annen homokultur enn det jeg var vant med, fikk jeg mange nære venner. Hele det året hjalp meg nok til å bli tryggere på meg selv.

Da han kom hjem høsten 1998, ble det en eneste lang nedtur.
– Jeg hadde hatt det så utrolig bra i USA. Og da jeg kom hjem, så jeg at homsemiljøet hadde forandra seg veldig.

Det tok ikke lang tid før han var aktiv i housemiljøet og i det som i ettertid har fått den monarkiske og offisielle betegnelsen «utagerende festing».
– Det var tøffe erfaringer som jeg har lært mye av, og jeg ikke lenger noe behov for å være noe annet enn det jeg er. Jeg er nok mye mer avslappa i forhold til meg selv som homofil nå. Når folk blir kjent med meg nå, blir de kjent med en person og ikke en seksuell legning. Sånn som jeg har det nå, føler jeg ikke lenger at jeg trenger å fortelle det, med mindre noen spør eller det kommer naturlig.

Nå klarer ikke kjæreste og samboer Kjetil å holde seg lenger.
– På samme måte som du IKKE sa det til noen i bursdagen til søsteren din? Du skulle hørt ham! Foran alle i hele selskapet reiser han seg opp og sier «hei hei, jeg er broren til Sissel og jeg er homo!»
– Men alle syntes det var greit, og det syns jeg også.