Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Kirkemøtet fattet vedtak i saken om Ekteskapsforståelse i det evangelisk-lutherske perspektiv. Eller, det var vel nettopp det de ikke gjorde, skriver Torill Frøise i denne kronikken.

Det var fire forslag til vedtak i saken, og ingen av dem fikk flertall. Det ble altså ingen vigselsliturgi for likekjønnede i denne omgang. Det blir heller ingen liturgi for forbønnshandling. Begge forslagene falt med noen få stemmer. Når heller ikke noen av de to andre forslagene ble vedtatt, har vi en sak som står igjen med et ikke-vedtak.

Vi går tilbake et par dager. Etter debatten lørdag var ganske sikker på at vi i det minste ville få en forbønnsliturgi. Det var mange som kom med ord om at homofile og lesbiske må inkluderes i kirken. At vi må gjøre døren høy og porten vid. Selv om det selvsagt også var noen konservative som snakket om oss på en måte som gjorde at jeg fikk klump i magen, så var følelsen positiv. Helt til i dag. Helt til alt ble revet ned, og flyttet brikken vår tilbake til start. Tilbake til at det er opp til hver enkelt prest å avgjøre hvordan det skal gjøres med forbønnen.

Jeg har lyst til å sitere fra debatten lørdag, når jeg vil feire kjærligheten, men ikke får en ordning for det, da sier du at kirka ikke kan være mitt hjem, var det en av delegatene som sa. Slik følte jeg det når jeg og min kone skulle prøve å finne en prest og en kirke som kunne velsigne oss etter at vi hadde giftet oss borgerlig for snart fire år siden. Det er ikke lett når man møter stengte dører og lukkede ører. Det er ikke lett når man blir bedt om å ta baktrappa til kirka og gjøre det i skjul. Heldigvis fant vi til slutt en prest og en kirke som ville gi oss velsignelse, men det er det ikke alle som gjør. Noen gir opp for det er ikke lett å bli møtt med avvisning, enten det er fra biskopen eller sognepresten.

Det blir tatt til orde for å melde seg ut av kirken, men dersom vi melder oss ut, mener jeg at det er en fallitterklæring. Da har vi ingen påvirkningsmulighet. Vi kan ikke la oss knekke, vi må fortsette kampen, og den kampen må fortsette innenfra. Vi må påvirke våre egne, vi må velge inn flere liberale stemmer og vi må oppfordre flere til å være åpne om sitt syn!

Frem til saken kommer opp igjen, for det gjør den, må vi være synlige i kirken. Kirken skal ha rom for alle uansett rase, legning og alt det andre som vi er så «flinke» til å dele oss opp i. For Gud diskriminerer ikke, men akkurat nå er kirken i utakt med Gud!

Torill Frøise, komitémedlem i Skråblikk, nestleder i Rødt Hordaland og sekretær i Solidaritetsutvalget i Norsk Folkehjelp Askøy.