Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Skuespiller Geir Kvarme og prest Sturla Stålsett i Åpen folkekirke jobber for å få på plass en vigselsordning for alle i Den norske kirke. De ønsker seg en mer inkluderende kirke.

Kirkemøtet sa i vår nei til å vie homofile og lesbiske par i kirken. Kirkemøtet holdes en gang i året og er det øverste organet for Den norske kirke. Åtte av landets 12 biskoper ga uttrykk for at det er et teologisk grunnlag for å innføre vigselsordning for alle. Høsten 2015 skal det velges medlemmer til Kirkemøtet for en ny fireårsperiode.

Aksjonsgruppen Åpen folkekirke som ble stiftet på forsommeren vil jobbe for å få inn vigselsordningen neste gang den tas opp på Kirkemøtet. De ønsker seg en kirke som fremmer menneskeverdet og motarbeider diskriminering. En kirke hvor alle skal føle seg hjertelig velkommen.

Da skuespiller og regissør Geir Kvarme i april engasjerte seg i NRK Debatten om forrige Kirkemøtets nei til ny vigselsordning, var den positive responsen enorm. Han ble spurt om å være med i Åpen folkekirke – og takket ja.

– Jeg fikk enormt mange henvendelser fra ulike deler av kirken, de takket for innsatsen og jeg fikk også spørsmål om å holde preken. Jeg ble overveldet, for jeg var uforberedt at det skulle bli så stor respons. Folk både innenfor og utenfor kirken opplever spørsmålet som veldig viktig, sier Kvarme.
– Da Åpen folkekirke henvendte seg syntes jeg det virket spennende å drive påvirkning innenfor en sånn tung organisasjon. Det er utfordrende, interessant og lærerikt.

Saken berører ikke Kvarme personlig, men han identifiserer seg med folk den har en veldig stor verdi for. De som opplever en stor avvisning.
– Samtidig er det interessant med det perspektivet jeg har fra teateret, det å bruke tekster hensiktsmessig. Bibelen skal snakke til mennesker i dag. Jeg ble veldig nysgjerrig på hvilke krefter som ligger bak at de nærmer seg disse tekstene så selektivt. Og med det formålet å utelukke en hel gruppe av menneskeheten. Det synes jeg var underlig.

Størst av alt er kjærligheten
Ifølge Sturla Stålsett, prest og tidligere generalsekretær i Kirkens Bymisjon, er spørsmålet om vigselsliturgi for likekjønnede en lakmustest på hvor åpen og inkluderende kirken vil være.
– Dette skulle være den naturligste saken i verden, at man kommer til kirken med den kjærligheten man har. Men når man da får den døra i ansiktet, blir det et testspørsmål, sier Stålsett.

Åpen folkekirke jobber nå med å etablere egne lister til kommune- og kirkevalget, slik at man sikrer at «de riktige holdningene» vil bli representert neste gang Den norske kirke skal ta opp vigselssaken på nytt.
– Vi håper å mobilisere til at flere stemmer i kirkevalget. Kirken har ikke den samme demokratiske modellen som i resten av samfunnet. Det henger litt igjen at vi helst bør være enige i kirken. Men det bør være greit å være uenig uten at det blir så betent som denne debatten har vist, sier Stålsett.

Ved tidligere kirkevalg har det blitt mobilisert til å stemme på homovennlige enkeltkandidater.
– Ved å sette opp lister vil vi unngå situasjoner hvor selv om du valgte inn Geir, så står vara på en helt annen fløy, forklarer Stålsett.

Skaper forvirring
– Den viktigste grunnen til opprettelsen av Åpen folkekirke var Kirkemøtets vedtak, som jo selvfølgelig var en stor skuffelse for mange. Det skyldtes at forventningene nå var høye. Men ser du hvor få stemmer det var som skilte, så er den jo oppløftende på et vis. Det viser også hvor viktig det er å innføre lister, sier Stålsett.

Foreløpig har ønsket om lister ifølge Stålsett skapt forvirring i kirken, fordi man ikke er sikker på alle detaljene i valgordning.
– Nå klør Kirkerådet seg i hodet, og det gjør forsåvidt vi også. Men vi har utløst en demokratisk diskusjon, som gjør det mer modent, sier Stålsett og smiler.

Det viktigste for Stålsett og co. er at Den norske kirke ikke får seile sin egen sjø, at folk som eier kirken i bredden kjenner sin besøkelsestid og stemmer ved neste kirkevalg. 
For motkrefter er allerede i sving. Øivind Benestad fra Stiftelsen MorFarBarn leder Levende folkekirke. Han sitter også i bispedømmerådet i Agder og Telemark. Kvarme synes det er positivt med diskusjon og mener det fremmer demokratiet, selv om navnet som ligner kan skape forvirring. Og dermed kan hemme demokratiet.

– Jeg er overbevist om at det er vi som står midt i kirken, mens Levende folkekirke står i ytterkanten. De representerer ikke flertallet, det er jeg ganske sikker på, sier Kvarme, og Stålsett påpeker:
– Vi er åpen for at prester skal kunne reservere seg mot en vigsel for likekjønnede, mens Levende folkekirke sier at ingen skal få vie dem. Det er en dobbelt ekskluderende holdning.

Dobbelt opp
Kvarme er ikke fast kirkegjenger, men kirken har alltid vært den fjerde veggen.
– Det kan ha med oppveksten min å gjøre, vi var mye i menigheten. Men på ett eller annet tidspunkt begynte jeg å føle meg fremmed. Jeg følte det var unaturlig å være uærlig i kirken. En stor periode av livet mitt følte jeg meg uærlig, og det kan hende jeg skled fra da. Men jeg titter innom nå og da, på reiser oppsøker jeg ofte kirkerommet.

For Kvarme hadde det vært naturlig å gifte seg i kirken.
– Når man snakker om ekteskapet innstiftet av Gud, regner jeg med at kirken legger viktigheten av ekteskapet til grunn. Og at den ikke skal være så viktig for oss som lever annerledes, det forstår jeg ikke. Er det ikke nettopp løftet og at man forplikter seg som er viktig? Forsvinner det når det gjelder mennesker av samme kjønn? Er det ikke like viktig eller enda viktigere? Den omtanken og nestekjærligheten klippes. Nei, der går grensen. Det er helt uforståelig for meg, understreker Kvarme.

Lett å stikke innom
Om kampsaken vigselsordning for alle vinnes når saken tas opp igjen på Kirkemøtet, vil Åpen folkekirke fortsatt bestå. Bevegelsen vil jobbe for å åpne kirken for mange andre grupper som opplever å bli stengt ute eller diskriminert.
– Jeg tenker på flyktninger og asylsøkere. Og i Norge lever det ganske mange folk som ikke har penger, og det er mye skam knyttet til det. Kirken bør være et sted der det skal være lett å stikke innom, sier Stålsett.

Ifølge Kvarme må kirken oppleves som relevant for folk.
– Hvis ikke folk går i kirken, må den stille seg spørsmålet «Er det fordi vi ikke oppleves som viktig lenger? Hva kan man da gjøre?» En av tingene man må gjøre er å inkludere folk. Man må si velkommen til oss. Man kan ikke ha et skilt på døren som sier «Du er velkommen, men du får sitte på kjøkkenet med plastduk.»