Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Kim Friele har brukt mesteparten av livet på å kjempe for at du og jeg skal få elske hvem vi vil. I dag fyller hun 80 år.

Kim Friele står på plassen foran Nationaltheatret. Det var her hun for 55 år siden satt på en benk hver lørdag og speidet forgjeves etter menn med krøller som kalte hverandre Hansine, og kvinner med grå spaserdrakt og platåsko. Det ser annerledes ut her nå. Kim har ikke skotskrutet skjørt, og de spiller ikke musikk i paviljongen. Men man har fortsatt utsikt til damene på Karl Johan.
– Nei, nå skal jeg ta meg en røyk, men det får du ikke ta bilde av.

Fant redningen på dogulvet
Det var likevel ikke her det hele startet. Man kan spekulere i om det begynte i barndommen, med den vidløftige jenta fra det møblerte høyrehjemmet i Bergen. Hun som spilte hockey og eide lengdeløpsskøyter før noen av de andre jentene, men som også spjåket seg ut og sang vovete viser om lettsindige damer fra Peru i familieselskap. Hun som fikk beskjed om at hun skulle holde «snasen» sin hvis ingen andre slapp til. Sagt med kjærlighet vel å merke. Hun som lærte av foreldrene sine at ingen skulle være utenfor og alle var like mye verdt selv om de var annerledes. Bortsett fra de på Folkets hus. Det ble for mye, så Kim måtte holde det hemmelig at hun sang med orkester der for å spe på lommepengene.

Men disse homogreiene, de startet på et dogulv på bergenstoget i 1960.
Det var der Kim fant den, annonsen for Admiralkroen i København. Et sted der HOMOSEKSUELLE møttes. Kim hadde akkurat tatt ut separasjon fra Ole. Et ekteskap som hadde vart i to år, men som Kim kjente skurret allerede bryllupsnatten. Fin fyr, bare feil. Kim ante ikke hva hun lette etter. Men annonsen på dogulvet var det nærmeste hun hadde kommet. Så hun pakket veska og dro. Prompte. Sjekket inn på misjonshotellet i Istedgate. Og ventet. Ventet til det endelig ble kveld nok til å gå ned til Pisserenden og Admiralkroen.
– Herregud. Det var som å komme hjem. Det var så fantastisk. Og jeg møtte en kvinne der. En god del eldre enn meg, jeg må innrømme det. Ferm, flott, og hun … ja….

– … plukket blomsten din?
– Ja, hun plukket blomsten min kan du si. Og da var det gjort. Da var det ingen vei tilbake.

Et liv i tjenesten
Det er 55 år siden Kim fant livslykken i Pisserenden. 27. mai fyller hun åtti. Hvorav over femti av de årene i tro og innbitt tjeneste for homser og lesber, trans* og bifile. Vi som føler annerledes. Hun var den selvstuderte røveren som ble leder av Forbundet av 48 og Norges første offentlig åpne homo. Som en – ofte ensom – bauta sloss hun mot kriminalisering, diagnostisering, diskriminerende lover og generell urettferdighet. Hun har sett maktkjipinger i hvitøyet, gått løs på både militæret og kjerka og aldri tatt et nei for et nei. Hun har stått på kilometervis av barrikader, vrengt opp låste dører og gitt kristenpolitikere hjerteinfarkt ved å bruke ord som pikk og dåse på Stortinget. Hun har igjen og igjen og igjen forklart uvitende journalister og meningsmotstandere at det faktisk handler om kjærlighet. Og menneskerettigheter. Hun kranglet med både venner og fiender underveis. Mest det siste. Og hun har blitt hyllet. Kåret til æreshomo, slått til ridder og fått Fritt Ord-prisen.
– Det er en bra lærdom: Én eneste uskolert bråkmaker kan utrette store ting. Du trenger ikke være en hel hær for å forandre verden.

Homo 100 prosent
Har det vært et kall?
– Nei, bare sinne. Kall er uansett et pompøst ord. Husk at dette var mitt liv også. Jeg ville ikke behandles urettferdig.

– Hva er du mest stolt av?
– For meg er det absolutt viktigste avkriminalisering og fjerning av homofili som sykdomsdiagnose. Begge sakene jobbet jeg veldig hardt og veldig lenge for. Og så er jeg stolt av å ha holdt koken så lenge som jeg gjorde.

– Hvorfor ble du aldri politiker?
– Det er så mange andre som tar seg av alle andre. Men ingen jobbet utelukkende for å fremme rettigheter for seksuelle minoriteter. Hadde jeg stilt meg til disposisjon for eksempelvis Arbeiderpartiet, måtte jeg beskjeftiget meg med så mye annet. Men jeg ville jobbe homo 100 prosent av tiden. Og dessuten så du jo hva som skjedde med Wenche.

– Har det kostet noe?
– Ja, det har kostet litt helse. Det har blitt litt for mange sigaretter og litt for mange drinker. Tenk da jeg hadde kontor på Metropol. Da var det altfor kort vei …

Lei av taushet og designerkjøkken
For en stund siden slo Kim opp med LLH. Meldte seg ut med brask og bram fordi hun mener at LLH har blitt sedat og tannløs. Blikk-abonnementet sitt har hun også sagt opp.

– Er du litt lei av homo?
– Nei, for guds skyld. Men jeg mener LLH er blitt ufarlig. Homobevegelsen er ikke lenger den bjeffende bikkja den burde være. De står der tause og ser en annen vei når Solveig Horne åpner Skeive dager, når Erna drar til Russland, når Dalai Lama må gå bakveien. De roper ikke om urett. Når det kommer til Blikk, så ble jeg bare så lei av mannesex og glidekrem og vakre kjøkken. Gud, så lei jeg er av det HTH-kjøkkenet.

– Noen mener at den norske homokampen har hatt fokus på juss og A4-liv og glemt det skeive og gøyale. Outsiderne og skrullene. Har homo blitt mainstreamet i hjel?
– Jeg forstår ikke hvordan grunnleggende juridiske rettigheter skal stå i veien for at du kan være alt det rare du er. Du må jo ikke gifte deg eller gå i militæret. Og drit i barn hvis du ikke har lyst på. Det å slippe å måtte kjønnsopereres hvis du er trans er jo også juss. Jeg synes ikke det er en kjedelig mainstreamrettighet. Ordet skeiv forstår jeg meg for øvrig ikke på. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er festlig å definere seg. LESBE! Skeiv er ullent.

– Du har ikke bare blitt gammel og sur?
– Gammel er jeg. Men ikke sur.

Ingen museumsgjenstand
En annen ting Kim ser for seg, er at hun vil fortsette å engasjere seg. Riktignok holder hun foredrag, svarer på mailer og åpnet i april sitt skeive arkiv i Bergen med salutt og kneløft, men hun vil mer.
– Jeg vil blant annet jobbe for eldre homoer. For at de skal kunne fortelle om livet sitt. Henge opp bilder. Ikke bli visket ut.

– Blir du fortsatt regnet med i homokampen?
– Jeg regner med at hvis man fortsatt vil vite noe om fortiden, så ringer man. Og jeg regner med at jeg også kan ta en telefon hvis jeg har et forslag. Jeg tror jeg for eksempel kunne hatt noen strategier i forhold til homofiendtlige imamer. Jeg jobbet så lenge mot kirken og de mørkemennene som måtte befinne seg der at jeg nok kunne gitt noen gode råd.

– Så du føler deg er ikke som en museumsgjenstand ennå?
– Hah, nei … Og det tror jeg ikke Kåre Willoch gjør heller.

– Nå er du åtti. Tenker du at dette et sånt typisk intervju man gjør med folk som snart skal i pennalet?
– Haha. Kanskje. Men jeg blir ikke provosert av det. Jeg har en selvtillit i hva jeg har å bidra med. Og jeg drar ikke noe sted ennå. Men når jeg gjør det er det i vissheten om at jeg har levd et liv der jeg kunne tatt hver eneste dag om igjen. Og så vet jeg hva som skal stå på gravsteinen min:
«Her hviler en lykkelig lesbe.»

– Du vet, jeg vil alltid ha det siste ordet.

Les hele intervjuet med Kim Friele i Blikks mainummer, i salg nå.