Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Skuespiller Emil Johnsen og regissør Kjersti Horn gjør kjelleren på Jaeger om til en teaterscene for historien om Eddy Bellegueule.

Edouard Louis skapte rabalder i Frankrike med oppvekstromanen Farvel til Eddy Bellegueule da den kom ut i 2014. Historien om den hjerterå homooppveksten på den franske landsbygda ble umiddelbart en bestselger og er i dag oversatt til over 20 språk. Sannhetsgehalten i romanen har vært mye diskutert i Frankrike, og det er spesielt borgerskapet som har nektet å tro på innholdet i romanen. Den 21. november settes stykket basert på boken opp som en monolog i kjelleren på Jaeger i Oslo. Stykket er et uavhengig teaterprosjekt i regi av Kjersti Horn og Emil Johnsen.

Eddy stykkets motor
– Det var Kjersti Horn som først fattet interesse for boken. Hun ba meg om å lese den, hvilket jeg gjorde. Boken grep meg umiddelbart. Louis forteller denne sterke historien så dønn ærlig. Det er en sjokkerende bok å lese. Man tror at man leser noe fra 50-tallet, det er som å gå inn i en helt annen tid. Du har moren som sitter og kjederøyker og faren som slakter en gris i hagen, sier Johnsen til Blikk Nett.

– Historien om Eddy Bellegueule rommer mange historier. Det er historien til Eddy, men det er også historien til de andre landsbybeboerne. Hva er viktigst for dere å få fram i dette teaterstykket?
– Det er klart at når du har en time og tjue minutter til rådighet, så må du prioritere. Vi driver og setter det sammen nå og har fremdeles en stor tekstmasse å redigere. Men vi prøver å holde oss til alt som handler om Eddy, mammaen og pappaen. Alt rundt gis mindre spillemotor. I et såpass kort stykke må man ta radikale valg, sier han.

– Noen av de kapitlene jeg personlig syns er mest interessante, er historiene til de andre i landsbyen, men Eddy forblir fortellingens motor. Det er vanskeligere å få fram relasjonene i landsbyen i en monolog. Monologen kommer til å være mest sentrert rundt Eddy Bellegueule fra han er ti til seksten år gammel, og vil romme mindre av Bellegueules perspektiver på landsbyen.

Rå og sår
– Dette er en bok som er rå og sår på samme tid. Er det vanskelig å få fram den kombinasjonen på scenen?
– Ja, det er det nok. Jeg føler at stykket ligner litt på ”Natten er dagens mor” i så måte. Som skuespiller er det fint å kunne få fram det rå og det sårbare samtidig, for det gir stykket en eksplosiv kraft. Uten råskapen ville det fort ha blitt for mykt og kjedelig.

– Sannhetsgehalten i stykket har vært gjenstand for diskusjon. Tror du forholdene som beskrives i boken på noe vis kan overføres til norske forhold?
– Jeg tror vi vet mindre enn vi tror om norske familier i en annen sosioøkonomisk klasse, selv om man tenker at folk lever ganske likt her til lands. Jeg tenker også at urban fattigdom er noe annet enn rural fattigdom. Det fantes jo også lykkelige stunder i Bellegueules oppvekst hvor han følte samhørighet med naturen, men disse er ikke brent fast i historien på samme måte som smerten.

Risikoprosjekt
Emil Johnsen er ansatt ved Nationaltheatret til daglig og er i høst aktuell med stykket Klassen vår. Men Eddy Bellegueule-prosjektet gjør han på fritiden sammen med regissør Kjersti Horn. Så langt ser det ut til at det blir ti forestillinger på Jaeger, men hva som skjer etter det vet ikke Johnsen.
– Vi gjør dette sammen, fort og galt, og har ikke holdt på mange ukene med prosjektet. Likevel er risikoen stor for at dette kan bli helt fantastisk! Jeg syns det er veldig gøy at det blir gjort på et sted hvor det aldri er blitt spilt teater før.

– Det hadde vært fint å turnere med dette stykket. Jeg tenker at denne historien er veldig aktuell for mange unge skeive mennesker i dag. Det er en historie som inneholder ekstremt mye selvforakt. Men det Bellegueule gjør er at han bruker all selvforakten og smerten til å skape en positiv kraft. Det er noe alle mennesker trenger å gjøre og det ligger en enorm styrke i det han har gjort.

God dialog med forfatteren
I sommer møtte Johnsen Edouard Louis i Paris. Siden har han hatt jevnlig kontakt med forfatteren, som hele tiden har vært veldig positiv til teaterprosjektet.
– Vi fikk en veldig god connection med en gang og har fremdeles en god dialog. Louis er hjelpsom og interessert, og det virker som han syns det er gøy at vi setter opp stykket på et sted hvor det ikke er blitt spilt teater før. Når jeg snakker med ham merker jeg at dette er en stor tenker, og han har så vidt begynt på reisen sin!

Johnsen håper stykket vil bringe fram de gode kreftene i folk.
– Jeg er litt amerikansk av meg. Jeg liker å tenke at stykket kan gi mennesker håp og styrke. Dette er en historie om en gutt som har en enorm overlevelseskraft. Han blir banka opp, spytta på og tråkka på hver dag gjennom hele oppveksten, og ut fra det springer det en fyr som er helt fantastisk.