Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Noen ganger er det bøker som skal til for å forme et liv. Kulturskribent og kurator Bjørn Hatterud forteller om hvorfor det var outsiderblikket hos forfatterne som brakk opp skapdøra for ham, da han var ung på bygda.

«Det går en slags nerve gjennom bøkene som fascinerte meg som tenåring, og tidlig i tjueåra. Hvorfor gikk jeg så inn i bøker med skeivt perspektiv, av og om outsidere?» skriver Hatterud på nettsiden Bokvennen og nevner forfattere som Jens Bjørneboe, Gudmund Vindland, Jean Genet, James Baldwin, Øystein S. Ziener, Allen Ginsberg, William S. Burroughs, Alf Prøysen, Dagny Juel, Oscar Wilde og Charles Baudelaire.

«I bøkene fant jeg fra slutten av tenåra outsiderposisjoner sterkere enn mine egne. Jeg var homo, interessert i Kunst og Kultur, men kom fra en familie av gardbrukere, mekanikere og lastebilsjåfører. Jeg hadde en klassebakgrunn jeg aldri kom inn i, og som jeg aldri helt har kommet meg vekk fra. Jeg var funksjonshemmet, uten noen sympati for det organiserte tilbudet for slike som meg. Jeg ville da for faen ikke sitte på en kjelke og stake meg fram med armene, mens friske folk skulle stå og se på og rope heia!» skriver Hatterud og forteller om en kultur der ingen var som ham.

«Og her var det verste for meg, jeg manglet en homoidentitet, det var ingen homofile rollemodeller der. Ingen var som meg. Takket være et fantastisk Ringsaker Bibliotek, lånte jeg hjem poser med bøker. I et håp om å finne noen som delte mitt blikk.»

Villskudd og kjønns-sprekken
19 år gammel fant Hatterud gjenklang for annerledesheten sin hos venner i en ungdoms-homo-forening i Hedmark, som hadde tatt navn etter Villskudd, Gudmund Vindlands roman fra 1979.
«Denne er blitt stående som en nøkkelroman, for å forstå Jens Bjørneboes liv og virke fra et skeivt perspektiv. Vinland var en ung mann, rundt tjue, da han møtte den 29 år eldre Bjørneboe. De ble kjærester, før Bjørneboes alkoholavhengighet ble så ødeleggende for dem begge, at forholdet, og fortellingen tok slutt. Bjørneboes biseksualitet hadde nok alltid vært der, men i den senere delen av hans forfatterskap og livsførsel ble den en del av et anarkistisk, grensesprengende prosjekt, som i litteratur gikk ut på å omfavne alt det ikke-modernistiske. Fra dikt i bunden form, inspirert av tysk høyromantikk, til pornografi. Selvsagt elsket jeg Bjørneboe. Men Villskudd var så mye mer enn en nøkkelroman. Den var et nært og sårt kampskrift for å være annerledes. Den fikk avvik til å være noe vakkert, dramatisk og levende,» skriver han og forteller videre at alle som var med i foreningen Villskudd var avvikere, født inn i den sosialdemokratiske smågrå Hedemarken.

«Vi var barn av lavutdannede arbeidere, vi kom fra hjem uten noe særlig med bøker eller kunst på veggene. Vi var utskuddene, «villskuddene» i en kultur preget av trygghet, med familier så stødige og stabile i etterveksten, at det i små bygder tenderte til innavl. Fram til nærmere årtusenskiftet var Hedemarken en av kjernefamiliens siste skanser. Vi var samtidig milevis fra de borgerlige roms koder og kultur.

Vi ble etter hvert flere titalls unge folk, som kom inn i det nettverket som organisasjonen var. Vi kom tett på hverandre. Knapt noen av oss fant kjærligheten eller en sexpartner i hverandre, vi ble vel mer som søsken. Vi var freaks og geeks, mange av oss var opptatt av kunst, religion og film. En av guttene gikk i gull-lame og damesko og kalte seg «kjønnssprekken», et par snusbrukende traktorlesber fra Odalens mest innavla grender kom på festene i skinnvest og forlangte dansebandmusikk. Et medlem var valgt menighetsrådsrepresentant, og vokalist i en blackmetallgruppe. Det var taxisjåfører, museumsfolk og nærradiomedarbeidere. Vi var en fin gjeng.»

Les hele teksten her: Med bøkene på biblioteket ble jeg mann